eksplosiv – Store norske leksikon

Eksplosjon av rundt ett tonn med svartkrutt i en iscenesatt rekonstruksjon fra 2005 av den såkalte kruttsammensvergelsen, et mislykket kuppforsøk mot den engelske kong Jakob I som fant sted 5. november 1605 i det engelske parlamentet i Westminster Palace i London. Svartkrutt var historiens første eksplosiv.

Svartkrutteksplosjon

Av Mike Slee.

Lisens: CC BY SA 3.0

Eksplosiv er en fellesbetegnelse på kjemiske forbindelser eller stoffblandinger, i fast eller flytende form, som kan forårsake eksplosjoner gjennom deflagrasjon eller detonasjon. Blandinger av stoffer i gass- og dampform inkluderes som regel ikke i dette begrepet, selv om de skulle ha eksplosive egenskaper.

Faktaboks

Uttale: ˈeksplosiv
Etymologi: av latin ‘drive bort med støy, klapping’
Også kjent som: eksplosivstoff

Eksplosiver kan på grunnlag av sine bruksområder deles inn i sprengstoffer (høyeksplosiver), krutt (laveksplosiver) og pyrotekniske stoffer. Stadig oftere brukes imidlertid eksplosiv som et synonym for sprengstoff (høyeksplosiver), lignende hvordan begrepet explosive brukes på engelsk. I fagmiljøene omtales de tre gruppene gjerne som energetiske materialer, et begrep som favner bredere og som er mindre tilbøyelig til misforståelser.

Det er kun eksperimenter som kan avgjøre om et stoff eller stoffblanding kan klassifiseres som eksplosiv. Slike eksperimenter skal utføres på en bestemt måte og i en fastlagt rekkefølge. Dette bestemmes av internasjonale samarbeidsorganer som FN.

Definisjoner

Zoom inn — Demolering av et radiotårn ved hjelp av en sprengstoffladning under en øvelse i Thailand i 2011. Eksplosiver er unike på den måten at de inneholder både brenselstoff og oksidasjonsmiddel, enten i samme kjemiske molekyl eller gjennom blandinger av flere stoffer. Dette gjør dem uavhengig av luftas oksygen og i stand til å detonere eller deflagrere.

Eksplosjon

U.S. Marine Corps.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Demolering av et radiotårn ved hjelp av en sprengstoffladning under en øvelse i Thailand i 2011. Eksplosiver er unike på den måten at de inneholder både brenselstoff og oksidasjonsmiddel, enten i samme kjemiske molekyl eller gjennom blandinger av flere stoffer. Dette gjør dem uavhengig av luftas oksygen og i stand til å detonere eller deflagrere.

Eksplosjon

U.S. Marine Corps.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Eksplosiv er et begrep som fanger bredt. I bredeste forstand er det en fellesbetegnelse for alle kjemiske forbindelser eller stoffblandinger som kan eksplodere ved at de hurtig frigjør gass gjennom kjemiske reaksjoner etter tilstrekkelig aktivering («antenning»). I de kjemiske reaksjonene frigjøres også mye varme (eksoterme reaksjoner).

Faglig sett avgrenses eksplosiver til alle forbindelser eller stoffblandinger som kan gjennomgå deflagrasjon eller detonasjon og dermed eksplodere. Deflagrasjon og detonasjon er begge forbrenningslignende reaksjonsprosesser som avgir varme og gasser.

Begrepet eksplosjon kan ikke avgrenses presist. Stoffer eller blandinger kan reagere «eksplosjonsartet» eller «eksplosjonslignende», uten at de formelt kvalifiserer til å være et eksplosiv. Evnen et eksplosiv har til å eksplodere avhenger også av type stoff, mengde involvert, grad av inneslutning og så videre. Det er derfor kun eksperimenter, utført under spesifikke betingelser, som kan avgjøre om noe formelt kvalifiserer som eksplosivt.

Eksplosive gass- eller støvblandinger, dannet ved at brennbare gasser eller brennbart støv er blandet opp med luft eller andre oksiderende gasser (for eksempel rent oksygen), regnes normalt sett ikke til å falle inn under begrepet eksplosiv, selv om de kan eksplodere kraftig.

Uformell omtale

På engelsk brukes ordet explosive både om sprengstoff og som et generelt begrep for sprengstoff, krutt og pyrotekniske stoff. Det norske ordet eksplosiv blir også stadig oftere brukt på denne måten i dagligtale og i media. Det kan derfor til tider være uklart hva som menes når ordet eksplosiv benyttes.

Inndeling

Eksplosiver kan deles inn i tre hovedgrupper basert på bruksområder. For lovregulering og annen formell bruk deles eksplosiver inn etter et internasjonalt klassifiseringssystem.

Hovedgrupper

Det internasjonale faresymbolet (GHS-piktogrammet) for eksplosiver.

GHS-piktogram for eksplosiv

UNECE.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Faresymbol (transportpiktogram) for eksplosiv tilhørende Klasse 1.1.

Transportpiktogram

UNECE.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Etter sine bruksområder deles eksplosiver inn i følgende tre hovedgrupper (engelsk i kursiv):

sprengstoff (høyeksplosiv, brisant eksplosiv, explosive)
krutt (laveksplosiv, deflagrerende eksplosiv, propellant)
pyroteknisk stoff (pyrotechnics)

Sprengstoffer detonerer, mens krutt og pyrotekniske stoffer deflagrerer. Sprengstoffer brukes for sin knusende og sjokkdannende evne, enten til sivile formål som fjellsprengning eller til militære formål i bomber, stridshoder, hulladninger og lignende. Krutt brukes som drivmiddel for prosjektiler og raketter. Pyrotekniske stoffer anvendes for å oppnå ulike effekter forbundet med blant annet varme, lys, lyd og røyk.

Skillene mellom de tre hovedgruppene ovenfor er ikke skarp nok til å danne grunnlag for et regelverk. Samme eksplosiv kan for eksempel, alt etter omstendighetene, både detonere og deflagrere.

For eksempel vil de fleste sprengstoffer kun brenne eller deflagrere rolig dersom de antennes med åpen flamme, mens de vil detonere ved bruk av sprenghette. Kruttyper som ballistitt, som har nitroglyserin og nitrocellulose som hovedbestanddeler, vil deflagrere gjennom antenning med åpen flamme, mens de kan i verste fall detonere ved bruk av sprenghette.

Formell klassifisering

FNs system for klassifisering og merking av kjemikalier (GHS), som er samkjørt med det internasjonale regelverket for transport av farlig gods på vei (ADR) og jernbane (RID), deler eksplosiver (Klasse 1) inn i følgende seks kategorier:

Klasse 1.1: Eksplosiver med fare for masseeksplosjon. Eksplosjon av deler av en beholdning vil trolig lede til eksplosjon av hele beholdningen nesten umiddelbart.
Klasse 1.2: Eksplosiver hvor det ikke er fare for masseeksplosjon, men hvor det er fare for deleksplosjon med utkast (fragmenter).
Klasse 1.3: Eksplosiver hvor det ikke er fare for masseeksplosjon, og mindre fare for deleksplosjon med utkast, men som gir høy brannintensitet.
Klasse 1.4: Eksplosiver som representerer liten fare, uten mulighet for eksplosjon eller større utkast. Enkelte typer ammunisjon og pyrotekniske varer tilhører denne kategorien.
Klasse 1.5: Meget ufølsomme eksplosiver med fare for masseeksplosjon. Veldig liten sannsynlighet for overføring fra deflagrasjon til detonasjon.
Klasse 1.6: Ekstremt ufølsomme eksplosiver uten fare for masseeksplosjon.

Inndelingen av eksplosiver i de seks kategoriene skjer på grunnlag av eksperimentelle resultater oppnådd for stoffet/blandingen i testserier som er nøye fastlagt i en teknisk manual utgitt av FN (Manual of Tests and Criteria). Testserie 1 avgjør om et stoff/blanding innehar eksplosive effekter, mens ytterligere testserier avgjør hvilken kategori som er relevant.

Forenlighetsgrupper

Eksplosiver som kvalifiserer til å tilhøre en av de seks klassene over, skal også tildeles en såkalt forenlighetsgruppe. Eksplosiver innen samme forenlighetsgruppe har tilnærmet like egenskaper. Det finnes 13 kompatibilitetsgrupper: A, B, C, D, E, F, G, H, J, K, L, N og S.

For eksempel tilhører initialsprengstoffer forenlighetsgruppe A, mens krutt brukt i drivmidler tilhører gruppe C. Sekundærsprengstoffer (se sprengstoff) tilhører gruppe D, mens de fleste typer pyrotekniske artikler tilhører gruppe G.

Klassifikasjonskoder

Kombinasjonen av kategori og forenlighetsgruppe gir klassifikasjonskoden til eksplosivet. Noen eksempler på klassifikasjonskoder og aktuelle eksplosiver er:

Klasse 1.1A: Initialsprengstoffer som kvikksølvfulminat og blyazid.
Klasse 1.1D: Sekundærsprengstoffer som nitrocellulose, pentritt, pikrinsyre, tetryl, TNT, heksogen (RDX) og oktogen (HMX).
Klasse 1.3C: Krutt som ballistitt.

Flere av stoffene som tilhører Klasse 1.1D over, må holdes fuktet med vann over visse grenser under transport (typisk noen titalls prosent).

Lovregulering

Det er flere norske lover og reguleringer som regulerer sivil håndtering av eksplosiver. Dette omfatter brann- og eksplosjonsvernloven, i tillegg til forskrift om sivil håndtering av eksplosjonsfarlige stoffer (eksplosivforskriften).

Transport av eksplosiver er regulert i forskrift om landtransport av farlig gods (ADR/RID). Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er nasjonal myndighet for sivil håndtering og transport av eksplosjonsfarlige stoffer.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Energetiske materialer og sprengningsteknikk

Tor Erik Kristensen

Sjefsforsker, Forsvarets forskningsinstitutt