Orkla ASA

Orkla ble grunnlagt i 1904 som Orkla Grube-Aktiebolag for å overta driften av Løkken gruve ved elven Orkla i Meldal kommune i Trøndelag. Løkken gruve var drevet siden 1654, og Orkla regner selv sin historie fra dette året. Fra malmen her hadde man tidligere produsert kobber, men det nye selskapet ville utvinne svovel, som det var stort behov for til produksjon av blant annet cellulose, kunstgjødsel og sprengstoff.

Initiativtaker til dannelsen av Orkla var Christian M. Thams med svenske og norske forretningsmenn som medaksjonærer, blant annet Thomas N. Fearnley, som var styreformann til 1910. Den svenske Wallenberg-familien gjennom brødrene Marcus og Knut og deres bank Stockholms Enskilda Bank, kom inn som aksjonærer i 1905, samme år som de hadde en sentral rolle i dannelsen av Norsk Hydro. Etter et tysk forsøk på å overta Orkla i perioden 1910–12, ble Orkla etter hvert svenskkontrollert gjennom Wallenberg-familien, en kontroll som varte til 1977. Svenske direktører ble innsatt, og Marcus Wallenberg var styreformann 1913–43 og hans sønn Jacob Wallenberg 1958–70. Orkla ble børsnotert i 1929.

Etter påvisning av nye store malmreserver i 1913, fikk gruvedriften et oppsving, og under den første verdenskrig ble Orkla en stor eksportør av svovelkis, også til Tyskland. Etter krigen var Orkla blitt Norges største gruveselskap og en av verdens største svovelkisleverandører, og fra 1920-årene satset Orkla også på metallurgisk forskning og industriell utnytting av malmen. I 1929 hadde Orkla ferdigutviklet en metode til utskilling av rent svovel fra svovelkis (senere kalt Orkla-prosessen), og på grunnlag av denne ble det bygd et nytt smelteverk i Thamshavn ved Orkdalsfjorden, som stod ferdig i 1931 og senere ble utvidet. Orkla produserte nå både svovelkis og rent svovel, foruten noe kobber.

Også under den annen verdenskrig var Orkla en viktig leverandør av svovel og kobber til Tyskland, denne gang mindre frivillig som en virksomhet i et tyskokkupert land. Ledet (fra 1938) av Thorry Kiær, argumenterte Orkla for å opprettholde en relativt stor produksjon. Slik skulle det bli enklere å skjule for tyskerne at gruvenes malmreserver kunne forsvare et enda større uttak. Andre mente derimot at ledelsen viste for stor vilje til å etterkomme tyske produksjonsinteresser. Ledelsens noe kritiske holdning til de mange sabotasjeaksjoner mot Thamshavnbanen (som hadde åpnet i 1908 for å frakte malm fra gruvene til utskipning ved fjorden), vakte også misnøye i flere kretser.

Orkla var hovedelementet i det såkalte Oslokonsortiet, som i 1941 kjøpte nye aksjer i det tyskdominerte Norsk Hydro, som ville bygge opp en aluminiumsvirksomhet. Etter krigen ble det reist landssviksak mot Kiær, men saken ble henlagt, og han fortsatte som direktør til 1958. Styreformann 1943–58 var for øvrig Thomas Fearnley, sønn av ovennevnte Thomas N. Fearnley.

Orklas store investeringer i Norsk Hydro under krigen, som gav god lønnsomhet, var selskapets start som en stor finansiell investor i andre selskaper. Sammen med gruve- og industrivirksomheten fortsatte investeringsvirksomheten i norske selskaper i etterkrigstiden, og i første halvdel av 1970-årene utgjorde aksjeporteføljen Orklas største verdi. Orkla hadde aksjer i blant annet Norsk Hydro, Elkem, Storebrand og Den norske Creditbank, samt en del skipsaksjer.

Ved smelteverket i Thamshavn ble svovelproduksjonen nedlagt i 1962 på grunn av prisfall og minsket malmuttak fra gruvene. I stedet fikk Orkla tilgang til billig vannkraft og startet, løsrevet fra gruvevirksomheten, produksjon av ferrosilisium og silisiumkarbid, det siste (Orkla Exolon) i samarbeid med et amerikansk selskap. Antall ansatte ved industrianlegget ble samtidig sterkt redusert.

I 1977 solgte Wallenberg-gruppen sin eierpost på cirka 25 prosent til Den norske Creditbank, og Orkla, som fra 1974 bar navnet Orkla Industrier, var – også juridisk – ikke lenger ansett som et utenlandsk selskap. Etter hjemkjøpet av de svenske aksjene ble Jens P. Heyerdahl administrerende direktør i 1979, og under hans ledelse ble både gruvevirksomheten og produksjonen av ferrosilisium avviklet. Gruvedriften med eksport av svovelkis, og senere kobber og sink, fortsatte likevel til 1987 (fra 1981 som et samarbeid med finske Outokumpu), da virksomheten ved Løkken Verk ble nedlagt.

Produksjonen av ferrosilisium i Thamshavn ble i 1985/86 solgt til Elkem, i likhet med Orklas store eierandel i Bjølvefossen i Hordaland. Under Heyerdahls ledelse, og med utgangspunkt i det nye Oslokontoret fra 1975, ekspanderte Orkla i stedet til nye og forskjellige industriområder. Samtidig ble virksomheten innen finansielle investeringer videreutviklet og fortsatte som den ene av Orklas hovedpilarer, til langt ut i 1980-årene kanskje den viktigste. Blant annet startet Orkla i 1984 et eiendomsselskap (Orkla Eiendom) og gikk inn i finansrådgivning og formueforvaltning (Orkla Finans).

På industrisiden var Orklas første nyorientering kjøpet av aksjemajoriteten i entreprenørselskapet Høyer-Ellefsen i 1981. Kjøpet kom i stand etter salg ev en stor del av aksjeposten i Norsk Hydro. Høyer-Ellefsen ble senere sammenslått med andre selskap til landets nest største på området (Astrup Høyer), men ble solgt i 1986.

En mer varig ekspansjon kom på mediasektoren da Orkla kjøpte Ernst G. Mortensens Forlag i 1984 og sin første avis (Moss Avis) i 1985. Orkla Media ble etablert i 1987.

Orkla vokste raskt i første halvdel av 1980-årene, fra en omsetning på cirka 150 millioner kroner i 1979 til 3,4 milliarder kroner i 1985.

I 1986 ble Orkla og det gamle industriselskapet Borregaard sammensluttet til Orkla Borregaard. Med denne fusjonen begynte Orklas satsing på merkevareområdet ved at Borregaard, foruten treforedling, også hadde en stor næringsmiddel- og forbruksvareindustri (DeNoFa Lilleborg og Stabburet). Orkla Borregaard ble dobbelt så stort som det gamle Orkla og var landets fjerde største børsnoterte selskap etter omsetning.

I 1991 fusjonerte så Orkla Borregaard videre med drikkevare- og næringsmiddelkonsernet Nora Industrier til Orkla AS. Nora omfattet blant annet Norges største bryggerier (Ringnes) og stor sjokoladeproduksjon (Nidar). Deler av Noras matvareområde hadde tidligere (1985) gått inn i Borregaard (Nora Stabburet).

Innen mediesektoren begynte Orkla allerede i 1990 en satsing på avisdrift i Polen og det øvrige Øst-Europa. I 1992 dannet Orkla og danske Egmont ukepresseselskapet Hjemmet Mortensen, og i 2000 kjøpte Orkla det store danske avishuset Det Berlingske Officin.

Det var likevel Volvo-avtalen i 1995 som for alvor brakte Orklas virksomhet utenfor Norges grenser og gjorde konsernet til en stor aktør på det nordiske daglig- og merkevaremarkedet. Volvo-avtalen medførte at Orkla overtok Volvos matvareselskaper Procordia Food og Abba Seafood, som ble lagt inn i det nye Orkla Foods. Samtidig ble Ringnes og det svenske bryggeriet Pripps fusjonert til Pripps Ringnes, eid i fellesskap av Volvo og Orkla. Pripps Ringnes, som også hadde eierandeler i en stor østeuropeisk bryggerivirksomhet (Baltic Beverages Holding), ble heleid av Orkla fra 1997.

I 2001 ble Pripps Ringnes videre sammensluttet med danske Carlsbergs bryggerivirksomhet til Carlsberg Breweries, som ble verdens femte største ølbryggeri og eid med 40 prosent av Orkla og 60 prosent av Carlsberg. Uenighet om vekststrategi førte imidlertid til at Carlsberg i 2004 overtok Orklas eierandel for 17,5 milliarder kroner, slik at Ringnesbryggeriene ble danskeide og Orkla et merkbart mindre, men rikere, konsern enn tidligere. Heyerdahl hadde i mellomtiden, etter en konflikt med nye aksjonærer, gått av som konsernsjef i 2001.

I 2005 vokste Orkla på ny ved å overta Elkem og dets datterselskap Sapa. Orkla var fra før nest største eier i Elkem, men kjøpte ut amerikanske Alcoa (den andre eieren), tok selskapet av børs og la det inn som et datterselskap i konsernet.

Orkla Media var Norges nest største og Nordens femte største medieselskap med virksomhet innen dagspresse, ukepresse, digitale medier og direkte markedsføring. Selskapet var majoritetseier i cirka 30 norske aviser, største eier i Bergens Tidende, Asker og Bærums Budstikke og Norsk Telegrambyrå (NTB), og hadde en stor eierpost i Adresseavisen. Innen ukepresse var Orkla størst i Norge gjennom å eie halvparten av selskapet Hjemmet Mortensen (sammen med danske Egmont). Gjennom kjøpet av Det Berlingske Officin i 2000 ble Orkla også eier av de danske avisene Berlingske Tidende, B.T. og Weekendavisen, og i Sverige eide konsernet ca. halvparten av avisen Norrländska Socialdemokraten. Orkla Media var dessuten nest størst på avismarkedet i Polen og hadde avisvirksomhet i Litauen og Ukraina.

I 2005 var Orkla Medias omsetning ca. 9 mrd. kr med rundt 7000 ansatte, men i 2006 ble det meste av selskapet solgt til det britiske medieselskapet Mecon Group, som ble ledet av David Montgomery. Den norske delen av Mecon ble utskilt under navnet Edda Media, som solgte sine eierandeler i Bergens Tidende og Adresseavisen. Da det meste av Orkla Media i 2006 ble solgt til Mecom Group, beholdt Orkla sitt eierskap i Hjemmet Mortensen til 2008, da Egmont ble eneeier.

Etter at Stein Erik Hagen tok over som styreleder, startet en prosess med å rendyrke Orkla som merkevareselskap, i hovedsak innen næringsmiddelindustrien. Borregaard ble børsnotert i oktober 2012, og Orkla reduserte da eierandelen til under 20 prosent.

Omtrent samtidig ble det kjent at Orkla ville slå sin aluminiumprofilvirksomhet Sapa, sammen med Norsk Hydros ekstruderingsvirksomhet. Orkla kjøpte merkevareselskapet Jordans virksomhet i juni 2012 og integrerte selskapet i konsernets virksomhet. I august 2012 kjøpte Orkla det familieeide selskapet Rieber & Søn, og overtok dermed kjente merkevarer som Toro, K-Salat, Delecta, Frödinge og Bähncke. Selskapet har blitt integrert med Stabburet og skiftet navn til Orkla Foods Norge. Det skjedde samtidig som en rekke merkevarer i Orkla-systemet skiftet navn for å gjøre Orkla som selskapsnavn tydeligere i Norden.

I 2012 ble Borregaard børsnotert, og Orkla solgte sine siste aksjer i selskapet året etter. Samme år ble aksjene i REC solgt. Orkla eide 50 prosent av aluminiumsselskapet Sapa, sammen med Hydro, men solgte sin andel til Hydro i 2017.