Eugen Ruge
Faktaboks
- Født
- 24. juni 1954, Sosva, Svedlovsk oblast, den gang Sovjetunionen
Biografi
Som toåring kom Eugen Ruge med sin tyske far og sin russiske mor til Øst-Berlin, hovedstaden i Øst-Tyskland (DDR). Ruges far hadde vært fengslet i et stalinistisk leir i Sovjetunionen. I DDR ble han en kjent historiker. Ruge utdannet seg først til matematiker og jobbet en tid ved det østtyske vitenskapsakademiet. I 1988 forlot Ruge Øst-Tyskland og etablerte seg i Vest-Tyskland hvor han arbeidet som teaterforfatter og regissør.
Forfatterskap
Når lyset svinner
I 2011 debuterte Ruge som romanforfatter. Når lyset svinner ble en umiddelbar suksess som ble tildelt Deutscher Buchpreis samme år.
Romanen, som har klare selvbiografiske trekk, skildrer historien til en østtysk familie mellom 1952 og 2001. Ved hjelp av forskjellige tidsplan tegner Ruge et historisk panorama over utviklingene og konfliktene som har kjennetegnet DDR. Ruge unngår de historisk viktige datoene som 1953 (folkeoppstanden 17. juni) og 1961 (byggingen av muren) og plasserer protagonistene ofte i for- eller etterkant av disse hendelsene. Teksten blir en vev av stemmer, og romanen kan på en måte kalles for polyfon. Dette inntrykket forsterkes ved hjelp av Ruges skrivemåte. Stemmene får uttale seg på sine egne premisser og blir ikke dømt av en overordnet forfatterintensjon.
Særlig to tidsplan står sentralt: året 2001 og 1. oktober 1989. 1. oktober 1989 feires Wilhelm Powileits 90-årsdag. Under nasjonalsosialismen var Wilhelm og kona Charlotte i meksikansk eksil. I DDR har han bygd seg opp en karriere som egentlig har vært basert på en bløff. Til tross for det hedres han hvert år med nye utmerkelser og hule taler fra offisielt hold. Bursdagsfesten utvikler seg til en makaber dødsdans over et dødsdømt samfunn. Dette spisses ytterligere når det viser seg at barnebarnet Alexander ikke møter opp i rekken av gratulanter fordi han har flyktet fra DDR.
Hendelsene som utspiller seg i 2001, fortelles ut fra perspektivet til Alexander. Da han får en alvorlig kreftdiagnose, forlater han Tyskland og reiser til Mexico. Der forsøker han å finne sporene etter bestemoren Charlotte som ofret et behagelig overklasseliv for den idealistiske troen på kommunismen, selv om denne ideologien hadde vært skyld i at en av hennes sønner ble drept, og at den andre ble fengslet i de stalinistiske leirene. Alexanders systematiske leiting fører ikke frem, men til slutt havner han ved en tilfeldighet i liten fiskerby ved Stillehavet, hvor også Charlotte og Wilhelm hadde oppholdt seg. Her opplever han for første gang en slags indre ro.
En sentral figur i romanen er Kurt Umnitzer (sønnen til Charlotte og faren til Alexander), som har trekk fra faren til Eugen Ruge. Kurt gjort karriere som historiker i DDR og tror på det utopiske potensialet i kommunismen. Den stalinistiske perversjonen fikk han selv oppleve på kroppen i en leir. Hans fortrengninger og mange kompromisser fører til en symptomatisk sykdom. Den produktive historikeren, som har omtolket historien slik at den skal tilpasse de ideologiske kravene i DDR, lider til slutt av demens og er bare opptatt av mat – en refleks fra hans fangenskap.
Tekstens dom over denne figuren er likevel ikke entydig. Livsverket bestående av mange hyllemeter av bestilt og tilpasset forskning om arbeiderbevegelsen og den heroiske kommunistiske motstandskampen får en motpart i en liten bok som skildrer tiden i det sovjetiske eksilet og fangenskapet på bakgrunn av hans egne opplevelser. Denne smale, selvbiografiske boken vil overleve glemselen som den forbitrede sønnen Alexander tennerskjærende må anerkjenne.
Katten og skriften
Med sin neste roman forsøker Eugen Ruge å gå i en annen retning. Mens Når lyset svinner er både omfangs- og detaljrik, er Cabo de Gata (2013) smal og konsentrert.
Jeg-fortelleren er en eldre forfatter som forteller om tiden da han slet med å få skrevet den store romanen, før han fikk sitt store gjennombrudd. For å konsentrere seg om skrivingen forlot han Berlin og dro sørover til Spania og havnet til slutt i Cabo de Gata i nærheten til Almería. Dette gudsforlatte strøket gjenspeiler i liten grad de vanlige forestillingene av det lidenskapsfulle Syden; det dreier seg om grenselandet mot Afrika – det ukjente. Her observerer jeg-fortelleren de hverdagslige detaljene og fortsetter å vente på inspirasjonen til han en dag treffer på en katt. Møtet med dette dyret forandrer hans tilnærming til skrivingen og fører til en spirituell grenseoverskridelse. Katten blir til et poetisk bilde på at den store romanen ikke lar seg tvinge fram, men innfinner seg når forfatteren har oppnådd en holdning til sitt stoff som ikke lenger er preget av hans partiskhet. Da kan ting tre fram i teksten så som katten i «Cabo de gata» – som betyr «Kattens kapp» på norsk.
Metropol
I romanen Metropol (2019) vender Ruge tilbake til to av sine hovedfigurer fra Når lyset svinner, nemlig Charlotte og Wilhelm, basert på skjebnen til sine besteforeldre.
Handlingen starter i 1936. Charlotte og Wilhelm jobber som agenter for den sovjetiske etterretningstjenesten OMS (OMS var en del av Komintern) under dekknavnene Jean og Lotte Germain. Når de første Moskvaprosessene gjennomføres, trekkes Wilhelm og Charlotte inn i dragsuget av stalinismens store terror. Fordi de kjente en av de som ble dømt til døden (Alexander Emel, 1897–1936), mister de sine posisjoner og forflyttes til Hotell Metropol. Dette hotellet, som har gitt romanen sin tittel, var den gang Moskvas mest eksklusive hotell. For de to tyske emigrantene blir det et gyllent bur, i realiteten et fengsel. Mens saken deres undersøkes, lever de i konstant redsel for å bli hentet om natten av NKVD (forgjengeren av KGB).
Etter hvert plasseres flere og flere OMS-medarbeidere på hotellet. De observerer hverandre mistroisk, redd for denunsiasjoner og falske anklager som kan bety døden. Den paranoide følelsen skildres gjennom tre ulike stemmer: Charlotte og tysk-lettiske Hilde Tal (som til slutt blir henrettet) representerer offerperspektivet, og den tredje stemmen gir innblikk i psyken til Vasilij Ulrikh. Han fungerte som øverste dommer i prosessene fra 1936–1938 og utstedte cirka 31 000 dødsdommer. Ved hjelp av disse tre stemmene tegner Ruge et mangefasettert bilde av utopiske drømmer som falmer, av dogmatisk fanatisme og av angsten. For Charlotte og Wilhelm ender det godt: De får lov til å forlate Sovjetunionen og overlever andre verdenskrig i meksikansk eksil. Hvorfor de ble forskånet, får de aldri vite.
Romanen bygger på faktiske hendelser, og teksten integrerer dokumenter fra Lotte Germaines personalmappe. Forfatteren betoner at Metropol må anses som en roman, men viser til at skillet mellom fiksjon og virkelighet ofte overrasker: «De sannsynlige detaljene er oppdiktet, de usannsynlige derimot er sanne.»
Utgivelser
- In Zeiten des abnehmenden Lichts (2011, norsk utgave Når lyset svinner fra 2013)
- Cabo de Gata (2013)
- Annäherung. Notizen aus 14 Ländern (2015)
- Theaterstücke 1986-2008 (2015)
- Follower – Vierzehn Sätze über einen fiktiven Enkel (2016)
- Metropol (2019)
- Pompeji oder die fünf Reden des Jowna (2023)
- Wolfgang Ruge: Gelobtes Land. Meine Jahre in Stalins Sowjetunion (2012, selvpublisert)
Filmatiseringer
- In Zeiten des abnehmenden Lichts (2017, regi: Matti Geschonneck)
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.