Det Norske Misjonsselskap

NMS grunnla Misjonshøgskolen i Stavanger i 1843 for å utdanne misjonærer. Misjonshøgskolen tok opp afrikanske studenter allerede fra 1860-tallet og ga tidlig fattige lag av befolkningen en mulighet for å ta utdanning som prest. Ved etableringen var det den tredje høyere utdanningen i Norge.

Fra 1977 har Misjonshøgskolen hatt status som høgskole og det tredje teologiske fakultet i Norge. Den 1. januar 2016 ble Misjonshøgskolen slått sammen med Haraldsplass diakonale høgskole i Bergen, Høgskolen Betanien i Bergen og Diakonhjemmets høgskole i Oslo og Sandnes. Den nye høgskolen fikk navnet VID (Vitenskapelig, Internasjonal, Diakonal). Den 1. januar 2018 ble også høgskolen Diakonava innlemmet i VID. VID har undervisningssteder i Bergen, Oslo, Sandnes og Stavanger.

Misjonens hovedmål var fra starten å spre evangeliet. Det evangeliserende arbeidet var fra begynnelsen supplert med utdanning og ulike diakonale tiltak. En omfattende utbygging av sykehus og institusjoner for hjelpetrengende var en del av dette. Et eksempel er arbeidet med spedalske og andre omsorgstrengende.

Etter hvert som lokale menigheter ble startet og det ble utdannet egne prester, diakoner, lærere og lokale fagfolk, ble det etablert lokale selvstendige kirker. Virksomheten gikk derfor i større grad over til å bli et samarbeid med de lokale kirkene. I 2017 samarbeidet NMS med selvstendige kirker i 16 land i Asia, Afrika, Sør-Amerika og Europa. Antallet misjonærer har gått ned i de senere årene og var i 2017 på 40, mens det i 2006 var på rundt 100.

NMS har virksomhet i følgende land;

• Brasil fra 1977
• England fra 2006
• Estland fra 2003
• Etiopia fra 1970
• Frankrike fra 1984
• Hong Kong fra 1948 (i dag en del av Kina, tidligere en britisk kronkoloni)
• Japan fra 1952
• Kamerun fra 1902
• Kroatia fra 1989
• Madagaskar fra 1867
• Mali fra 1986
• Pakistan fra 1986
• Sør-Afrika fra 1844
• Taiwan fra 1949–1999 (Folkerepublikken Kina definerer Taiwan som en del av Kina)
• Tanzania 1956
• Thailand fra 1976

Madagaskar har vært det største misjonslandet med en omfattende utbygging av kirker, skoler og helsetiltak. En selvstendig luthersk kirke ble etablert i 1950.

Organisasjonen har hatt et grunnfjell av lokale misjonsforeninger. Antall lokalforeninger var i 2017 på rundt 1500, men har tidligere vært langt større. I 2006 var det på 2800. Misjonsforeningene besto i starten kun av menn, men det oppsto raskt kvinneforeninger. Den første av disse kom i Lyngdal og ble startet av Gustava Kielland. I 1882 var det 830 misjonsforeninger for menn og 1700 for kvinner. Rundt år 1900 var det rundt fire kvinneforeninger per mannsforening. Misjonsforeningene ble dermed viktige arenaer for kvinnelig organisasjonsarbeid, og de la stor vekt på ulike former for diakonalt arbeid. I 1940 var det 4500 misjonsforeninger med rundt 112 500 medlemmer.

Misjonstidende (MT) fungerte sammen med brev fra misjonærer, bøker og artikler om misjonsarbeidet som et viktig bindeledd mellom de som støttet misjonen, NMS og misjonærene ute. NMS har også drevet TV- og radiosendinger og er i dag aktive med nettbasert formidling.

Den viktigste økonomien til NMS har historisk vært midler fra lokale misjonsforeninger og menigheter. Norske myndigheter har også etter krigen gitt støtte i form av bistandspenger til ulike utviklingsprosjekt og humanitær virksomhet.

Etter hvert som antallet misjonsforeninger og støttemedlemmer har sunket, har misjonen fått utfordringer økonomisk. Arv og gaver har i noen grad kompensert for inntektstapet sammen med bistandsmidler. Misjonen har også drevet økonomisk virksomhet siden 1998 i form av gjenbruksbutikker (NMS gjenbruk) og lysstøperi som har bidratt økonomisk. Lokalt har disse hatt stor oppslutning, og det er per 2019 etablert rundt 50 butikker.

Kvinner var majoriteten av medlemmene i misjonsorganisasjonene. I 1904 fikk kvinner stemmerett i NMS, men organisasjonen var i likhet med Den norske kirke motstander av kvinnelige prester og kvinner som forkynnere.

NMS har hatt sin ledelse og administrasjon i Stavanger. De tre første lederne fikk tittelen sekretær, men siden har de blitt kalt generalsekretær. Sekretæren eller generalsekretæren har hatt en avgjørende betydning for beslutninger og driften av NMS. Siden starten har følgende vært ledere: Andreas Hauge (–1852), Peter Blessing (1855–1864), Christian Dons (1864–), Lars Dahle (1887–1920), Jørgen Edvin Nilssen (1920–1922), Einar Amdahl (1923–1957), Fridtjov Birkeli (1957–1961), Johannes Skauge (1961–1968), Magne Valen-Sendstad (1968–1980), Odd Bondevik (1980–1991), Tor Berger Jørgensen (1991–2000), Kjetil Aano (2000–2011), Jeffrey Huseby (2011–2020) og Helge S. Gaard (2020–).

Det Norske Misjonsselskaps øverste organ er generalforsamlingen, som velger landsstyret. Styreleder fra 2020 er Bjørg Tysdal Moe.

Det Norske Misjonsselskap bestemte seg i 1843 for å sende ut Hans Schreuder som misjonær til Zululand, som i vår tid er en del av Sør-Afrika. I Sør-Afrika kom misjonen i en vanskelig situasjon på grunn av europeisk kolonisering. Hvite boere ønsket å etablere selvstendige områder utenfor kontroll av britiske kolonimyndigheter. Samtidig ekspanderte britene sin kolonimakt, og det kom til krigshandlinger mellom boere og briter. Boerkrigene (1881 og 1899–1902) endte med britisk seier og britisk styre over Sør-Afrika.

På Madagaskar ble et fransk kolonivelde etablert fra 1895 under sterk afrikansk motstand som varte helt fram til 1897. Ikke før i 1905 var den franske kontrollen fullt etablert.

Misjonen fokuserte på den afrikanske befolkningen, arbeidet på lokale språk og fungerte i en viss grad som en selvstendig maktfaktor som ble sett på med stor skepsis av kolonimaktene, og i Sør-Afrika av boerne. Etter at det europeiske koloniveldet var fast etablert, utviklet det seg imidlertid et samarbeid med kolonimaktene.

Allerede i 1902 ble det foreslått å starte en selvstendig kirke på Madagaskar, men det ble ikke godkjent av ledelsen i NMS.

Etter at kolonimaktene ble etablert, var det nødvendig for NMS å samarbeide med kolonimyndighetene. For det meste gikk det uten problemer, men det var også eksempler på at samarbeidet var spenningsfylt. Misjonens skolevirksomhet utdannet mange av dem som senere ble ledere og viktige i selvstendighetskampen etter hvert som koloniene ble selvstendige etter krigen.

Da Norge ble okkupert i 1940, ble NMS, som eneste misjonsorganisasjon, overtatt av nazistene. Kontakten mellom misjonærer og andre medarbeidere på misjonsmarken ble dermed brutt og økonomiske overførsler stoppet. Misjonsarbeidet fortsatte imidlertid med støtte fra Sverige, USA og en stor personlig økonomisk støtte gitt av kong Haakon 7.

For misjonærene i de franske koloniene som lå under Vichy-Frankrike oppsto det spesielle utfordringer. Vichystyret hadde i en viss utstrekning samarbeid med tyske myndigheter. Storbritannia angrep Madagaskar, som var et av de viktigste misjonsområdene for NMS. Etter kamphandlingene overtok frie franske styrker i samarbeid med britiske og styrker fra land under britisk kontroll. Norske misjonærer fikk en rolle i forhandlingene mellom de stridende parter.

En av de første utfordringene NMS sto overfor etter andre verdenskrig, var å få avløsning til misjonærene som var ute. Enkelte hadde vært ute i 12–13 år og alle minst seks år. Det var svært begrenset med transportmuligheter, og NMS valgte til slutt å anskaffe et eget fly. De første misjonærene som kom tilbake, kom i november 1945, og de siste kom i første halvdel av 1948.

Prosessen med å få selvstendige kirker startet i 1950 da en selvstendig gassisk luthersk kirke ble konstituert på Madagaskar. De selvstendige kirkene og de som ble utdannet ved misjonens skoler, ble viktige i kampen for uavhengighet.

Misjonen fortsatte sin virksomhet etter selvstendigheten, men gradvis tok afrikanske ledere og selvstendige kirker over mye av den virksomheten som tidligere hadde vært drevet av misjonærer. Misjonsvirksomheten ble også i Norge angrepet for å være kulturimperialistisk og ble anklaget for manglende ivaretakelse av lokal kultur og tradisjoner. Sekulære norske ledere ønsket ikke å støtte misjonen og ville ha et bistandsarbeid som var frittstående i forhold til religion.

Misjonsarbeid i Europa ble startet i flere land; England, Frankrike og Estland. Denne utviklingen kom i stor grad i gang etter år 2000. Blant årsakene var at det hadde kommet store ikke-kristne grupper til Europa og at befolkningen ikke så på seg selv som troende, men mest av alt av store fattigdomsutfordringer og hjelpebehov. Virksomheten i områder som tradisjonelt hadde hatt en kristen befolkning, var ikke uten utfordringer. Det betydde for eksempel at protestantisk luthersk misjon ble drevet i områder der det fantes andre kirkesamfunn som kunne føle seg utfordret.

• Kristen misjonsvirksomhet

• Det Norske Misjonsselskap
• NMS gjenbruk

• Berg, Olav (2009). Misjonshistorie og samfunnsforskning. Nytt Norsk Tidsskrift, 2009 (03-04), side 322-333.
• Danbolt, Erling (1948). Det norske misjonsselskaps misjonærer 1842-1948. Stavanger: Det Norske Misjonsselskap
• Eide, Øivind M. (2016). Fridtjov S. Birkeli – Giganten og gåten. Stavanger: Hertervig Akademisk.
• Hale, Frederick (1997). Norwegian Missionaries in Nata and Zululand. Selected correspondence 1844 – 1900. Cape Town: Van Riebeck Society.
• Jørgensen, Torstein (1992). I tro tjeneste. Stavanger: Misjonshøgskolen.
• Misjonstidende (MT) (siden 1845)
• NMS (Over flere år). Årbøker.
• Simensen, Jarle (2006).Religious NGOs and the Politics of International Aid: The Norwegian Experience. Forum for Development Studies, Januar 2006, Vol. 33(1), side 83- 104.
• Simensen, Jarle (2003). Kristendommen i Afrika i det 20. århundre – politisk og sosial funksjon. Tidsskrift for teologi og Kirke, 2003 (03), side 193 – 209.
• Simensen, Jarle og Fuglestad, Finn (1981). Norsk misjon og afrikansk historie, Madagaskar og Zululand. Trondheim: NTNU.