Viola d’amore
Viola d'amore (italiensk: kjærlighetsgambe) er et strykeinstrument som hovedsakelig ble brukt i barokktiden. Den spilles på fem til syv overstrenger (syv er vanligst) og holdes under haken på samme måte som en fiolin.
| Viola d’amore | |||
|---|---|---|---|
 Viola d’amore | |||
| Familie | Strengeinstrument | ||
| Utvikla | før 1649 (instrumentet nevnes første gang i et brev datert 1649) | ||
| Spilleregister | |||
 standard stemming | |||
| Beslektede instrumenter | |||
| gambe, bratsj, fiolin, violino d'amore, hardingfele, viola all’ inglese, sarinda | |||
Raphael Möst (1643)[1]
Oppbygging og lyd
redigerEn viola d'amore er noe lengre og bredere enn en bratsj, og er liksom instrumenter i fiolinfamilien uten tverrbånd på gripebrettet. Konstruksjonen er derimot nærmere viola da gamba-familien: sverdformede eller C-formede lydhull, hengende skuldre og vanligvis en flat klangbunn (kan være buet på noen instrumenter). Hodet er rikt utskåret, og til forskjell fra gambene gjerne utstyrt med et bind for øynene som et symbol på blind kjærlighet.
De fem til syv overstrengene lages ofte av sauetarm, de dypeste strengene er som regel omspunnet. I tillegg har den resonansstrenger av messing eller stål som ligger under stolen og klinger med på samme måte som hos hardingfela. Selv om resonansstrengene er det viktigste kjennetegnet ved en viola d'amore manglet disse på de tidligste instrumentene.
En viola d'amore har en lys og varm klang, først og fremst takket være resonansstrengene. På 1600- og 1700-tallet kunne man beskrive klangen slik:
- «Jeg har aldri hørt et mer sødmefylt eller overraskende instrument enn den nye viola d'amore med fem metallstrenger. Jeg hørte den spilt av en tysker som brukte en bue som på en fiolin, men holdt den som en lyra…[2][3][4]
- «Den amorøse viola d'amore, fr. viole d’amour, bærer sitt vakre navn med rette, og kan uttrykke mye lengsel og ømhet. ... Dens klang er argentin eller sølvskimrende og derigjennom overordentlig behagelig og elskelig...».[5][6]
En viola d'amore ble vanligvis stemt for det stykket som skulle spilles, se skordatur. Mot slutten av 1700-tallet ble den normale stemmingen D-dur: A-d-a-d’-fiss’-a’-d’’.
Historie
redigerBlomstringstiden var fra begynnelsen på 1600-tallet til omtrent slutten av 1700-tallet. Etter dette falt instrumentet mer og mer i glemsel etterhvert som fiolinfamiliens volum og kraft ble foretrukket framfor gambefamiliens delikate og sødmefylte klang. Noen instrumenter ble til og med bygd om til bratsjer.
Instrumentet fikk en ny vår fra begynnelsen av 1900-tallet. Bratsjistene Henri Casadesus og Paul Hindemith spilte begge viola d'amore tidlig på 1900-tallet, og filmskaperen Bernard Herrmann brukte instrumentet i flere filmer. Det er verd å legge merke til at på samme måte som for fiolinfamilien er oppbyggingen av den moderne viola d'amore noe endret i forhold til barokkversjonene, hovedsakelig for å kunne motstå spenningen fra omspunnede strenger.
Viola d'amore brukes idag jevnlig i orkestre som har spesialisert seg i å framføre barokkmusikk på autentiske instrumenter.
Violino d'amore
redigerViolino d'amore er en mindre utgave av viola d'amore som skiller seg fra fiolinen ved at den er utstyrt med resonansstrenger som gir en lengre etterklang. Instrumentet er på samme måte som viola d'amore et historisk strykeinstrument.
Noen verk med viola d'amore
redigerMusikk fra blomstringsperioden på 1600 og 1700-tallet:
- Attilio Ariosti (1666–1729): Sonatesamlingen Recueil de Pièces pour la Viol d'Amour, noen divertimenti (læreverk) og to kantater.
- Johann Sebastian Bach: arie nr. 19 og 20 Johannespasjonen og noen kantater.
- Heinrich Ignaz Biber: Partita VII for to viola d'amore og basso continuo fra samlingen Harmonia artificiosa-ariosa, 1696.
- Jean-Marie Leclair: Triosonate for fløyte, viola d’amore og basso continuo.
- Georg Philipp Telemann: Konsert i E-dur for fløyte, obo d’amore, viola d’amore, strykere og basso continuo.
- Antonio Vivaldi: Vivaldi er godt kjent for å ha brukt viola d'amore i sin musikk. Han skrev seks concertos for solo viola d'amore (RV 392--397), en med lutt (RV 540) og en concerto da camera (RV 97). Han la også inn viola d'amore-kadenser i andre verk. I salmen Nisi Dominus (to versjoner: RV 608 and RV 803) er det en kadens i satsen Gloria Patri. Andre kadenser finner vi i arien Tu dormi in tante pene i operaen Tito Manlio og i arien Quanto magis generosa i oratoriet Juditha triumphans.
- Johann Joachim Quantz : Triosonate for fløyte, viola d'amore og basso continuo.
- Carl Stamitz: 3 solokonserter og sonate i D-dur for viola d'amore og fiolin eller bratsj.
Viola d'amore ble brukt i enkelte operaer på 1900-tallet:
- Giacomo Meyerbeer: Die Hugenotten
- Jules Massenet: Le jongleur de Notre-Dame
- Hans Pfitzner: Palestrina
- Giacomo Puccini: Madame Butterfly
Også noen moderne komponister har brukt viola d'amore:
- Paul Hindemith: Kleine Sonate für Viola d’Amore såvel som Kammermusik Nr. 6 for viola d’amore og kammerorkester
- Frank Martin: Sonata da Chiesa for viola d’amore og orgel
Referanser
rediger- ^ Tiroler Landesmuseum[død lenke] pr. 8. januar 2009
- ^ Sannsynligvis gambevarianten lyra, et akkordinstrument som ikke var kjent utenfor England.
- ^ «for its swetenesse & novelty the Viol d'Amore of 5 wyre-strings, plaid on with a bow, being but an ordinary violin, play'd on Lyra way by a German, than which I never heard a sweeter Instrument or more surprizing...»
- ^ John Evelyn's dagbok (20. november 1679).
- ^ „Die verliebte Viola d’Amore, Gall. Viole d’Amour, führet den lieben Nahmen mit der That / und will viel languissantes und tendres ausdrücken ... Ihr Klang ist argentin oder silbern / dabey überaus angenehm und lieblich ...“.
- ^ Johann Mattheson i Das neu-eröffneten Orchestre (1713)
- ^ „Es ist eine besondere Art der Geigen, die, sonderlich bey der Abendstille, recht lieblich klinget.“
- ^ Leopold Mozart, Versuch einer gründlichen Violinschule
Eksterne lenker
rediger- (en) Viola d'amore – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- VioladAmore.com (eng)
- Viola d'amore society of America
- Inventory of the Karl Stumpf Viola d'Amore Scores in the Music Division of The New York Public Library for the Performing Arts.
- Noter på nett
- Partia av Mr. Grobe (rundt 1700)
- Suite: Recueil de piéces pour la Viola d’Amour (Samling av stykker for viola d’amour) av Attilio Ariosti (1666–1729)
- Konsert in d-moll for viola d’amore, Lutt og strykere RV 540 Arkivert 11. oktober 2007 hos Wayback Machine. av Antonio Vivaldi (1678–1741)
- Lydeksempel