Slaget om Berlin

12. januar 1945 innledet Den røde armé en stor offensiv vestover over hele østfronten mellom Østersjøen og Karpatene, som gjorde at de sovjetiske styrkene under Wisła-Oder-offensiven nådde elvene Oder (bare 70 km fra Berlin) og Neisse i Vest-Preussen, bortsett fra deler av Østersjøkysten, hvor tyske styrker (i hovedsak III. SS-Panzer Korps under ledelse av Obergruppenführer Felix Steiner) fremdeles holdt et brohode øst for Oder og Stettin. Den 31. januar 1945 lyktes det også de sovjetrussiske styrkene overraskende å krysse elven Oder på isen og danne et brohode ved byen Kienitz på vestbredden av elven. I månedene som fulgte, ble dette brohodet stadig utvidet, til det til slutt strakte seg fra byen Lebus i sør til nord for Kienitz. I utstrekning ca. halvparten av landskapet Oderbruch bare avbrutt av tyske styrker som inntil natten 28.–29. mars 1945 holdt den i dag polske byen Küstrin, rett øst for Berlin.

Midt i april 1945 fulgte østfronten stort sett den senere så berømte Oder-Neisse-linjen, mens tyskerne fortsatt holdt Breslau bak de sovjetiske linjene. På andre frontavsnitt inntok Den røde armé Ungarns hovedstad Budapest i sør (13. februar), for så å rykke vestover og innta Bratislava (6. april) og Wien (13. april). Allerede høsten 1944 hadde de tatt hele Baltikum unntatt et tysk brohode i Kurland hvor Armégruppe Kurland ble stående resten av krigen. Den tyske garnisonen i den østprøyssiske hovedstaden Königsberg holdt ut helt til 9. april. Utover i februar og mars 1945 inntok de sovjetiske styrkene også kystområdet langs Østersjøen vestover til Stettin.

 

De sovjetiske styrkene ble i felt ledet av marskalkene Konstantin Rokossovskij (gjennom Pommern i nord), Georgij Zjukov (i midten) og Ivan Konev (gjennom Schlesien i sør). De ledet en massiv sovjetisk styrke bestående av totalt 2,5 millioner soldater, 41 000 artillerienheter, 7 500 fly, drøyt 6 000 stridsvogner og over 3 000 ramper for Katjusjaraketter, hvert med 16 løp.

Tyskerne hadde totalt i underkant av en million mann tilgjengelig. Mange av disse var ikke regulære soldater, men godt tilårskomne menn i militsen Volkssturm og tvangsutskrevne gutter i Hitlerjugend helt ned i 14-årsalderen. Mange av dem manglet våpen og ble bare utstyrt med så mange panzerfaust de kunne bære. Da sovjetoffensiven begynte, disponerte Armégruppe Weichsel – som dekket hele Oderfronten på 280 km – ca. 1 350 kanoner og færre enn 700 stridsvogner. Mangelen på flybensin og flyvere gjorde at Luftwaffe var satt ut av spill. Også mangelen på bilbensin, diesel og ammunisjon var kritisk. Den sovjetiske overlegenheten var altså enda større enn tallene på mannskaper og tunge våpen viste.

Den sovjetiske strategien var å sirkle inn byen ved at Konevs styrker fra sør og Rokossovskijs styrker fra nord skulle møtes vest for byen, mens Zjukov skulle presse de tyske forsvarslinjene fra øst. Josef Stalin spilte de sovjetiske marskalkene ut mot hverandre og skapte en konkurransestemning mellom disse om hvem som først kunne innta selve byen. Særlig Konev og Zjukov fikk tvetydige signaler. Forholdet mellom disse var derfor spent, og dette gikk på bekostning av koordineringen i felt. Stalin krevde at Den røde armé skulle innta Berlin før feiringen av 1. mai. Først i slagets siste faser sendte Stalin og den sovjetrussiske generalstaben, Stavka ut klare ordrer om hvilke enheter som skulle gjøre hva. Til slutt var det Zjukov som fikk æren av å innta byens sentrum og riksdagsbygningen, Konev tok de sørlige bydelene, mens Rokossovskijs styrker ikke deltok i det egentlige slaget om Berlin.

 

 

Den sovjetiske framrykkingen hadde stoppet ved Oder-Neisse-linjen for oppmarsjen til det siste framstøtet mot Berlin. Byen Seelow ligger like vest for elven Oder langs Reichsstraße 1, den gamle hovedveien fra Berlin og Brandenburg til Øst-Preussen, og denne ruten til Berlin ble kalt «Porten til Berlin». Tyskernes øverstkommanderende, generaloberst Gotthard Heinrici, antok med rette at det sovjetiske hovedfremstøtet ville ble satt inn her (Hitler hevdet derimot at hovedstøtet ville bli rettet mot Praha). Han etablerte derfor et forsvarsverk på Seelowhøydene med sine siste reserver. Seelowhøydene er et markert høydedrag i vestkanten av landskapet Oderbruch, med en høydeforskjell på 20–30 meter. Selv om tyskerne konsentrerte styrkene på et lite område, var de svært underlegne de sovjetrussiske styrkene, både materielt og ikke minst mannskapsmessig. Den tyske styrken besto av rundt 100 000 soldater i tyskernes 9. Armé, som sto mot en sovjetisk styrke på 1 million mann. Seelowhøydene ga en god oversikt over området, og den sovjetiske frammarsjen. I tillegg oversvømte tyskerne området og slik forsterket vårløsningen og gjorde om bakken til en sumpaktig myr.

Sluttangrepet mot Berlin ble innledet tidlig om morgenen 16. april. Kl. 4 startet Zjukovs kanoner og rakettbatterier et voldsomt bombardement av Seelowhøydene. Dagen før hadde imidlertid Heinrici forutsett angrepet - så å si på timen - og i all hast trukket tilbake den fremste forsvarslinjen. Dermed skjøt sovjeterne ut i ingenmannsland, og da infanteriet og stridsvognene gikk til angrep, ble de beskutt av Heinricis artilleri idet de forsøkte å krysse det myrlendte Oderbruch. I tillegg skapte størrelsen på de sovjetiske styrkene innenfor et forholdsvis lite, konsentrert område en del innledende kaos. Og Zjukovs idé med å blinde de tyske forsvarerne med å rigge opp 143 høyspente kjempelyskastere og en mengde mindre sporlys slo feil da morgentåken gjorde sikten enda vanskeligere for de sovjetiske soldatene, samtidig som de ble tydeligere mål for tyskerne. De sovjetiske tapene de første timene var enorme, og Zjukov måtte allerede den første dagen sette inn reservene.

Men den sovjetiske overmakten ble for sterk, og forsvarerne ble færre og færre ettersom det knapt fantes reserver. Langsomt rykket sovjeterne framover. De inntok landsbyen Seelow og fikk etter hvert fotfeste på Seelowhøydene. Men de brukte tre døgn på å komme forbi de tyske forsvarslinjene på Seelowhøydene, og først 19. april kunne de starte den videre fremrykkingen mot Berlin. Hele 30 000 sovjetiske og 20 000 tyske soldater ble drept i kampene om Seelowhøydene, og Zjukovs styrker var allerede langt på etterskudd i forhold til den sovjetiske timeplanen.

Også Konevs 1. ukrainske front (armégruppe) startet offensiven tidlig 16. april. Den brøt gjennom det tyske forsvaret ved Neisse allerede i løpet av dagen. De rykket så vestover, forserte Spree og tok Cottbus og Spremberg. De stod fortsatt nærmere 100 km fra Berlin. Men nå hadde Zjukovs vanskeligheter lenger nord kommet rivalen for øre. Derfor foreslo han for Stalin å la sine to panserarmeer under generalene Rybalko og Leljusjenko rykke nordvest- og nordover, mot tyskernes militærhovedkvarter ved Zossen – og mot Berlin.

Selv etter gjennombruddet ved Seelow møtte de sovjetiske styrkene hard motstand flere steder under og etter omringningen av Berlin. Under stadige kamper trakk general Theodor Busses 9.armé seg sydvestover fra Seelow. De ble omringet av russiske styrker under generalene Zjukov og Konev i skogene sydøst for Berlin, men fortsatte å kjempe.

Tyskerne satte inn flere motangrep for å komme Berlin til unnsetning. På ordre fra Hitler angrep Felix Steiner fra nordvest, men oppnådde svært lite med de svake styrkene. Fremstøtet til den nyoppsatte 12. armé (ledet av general Walter Wenck) i sørvest var kraftigere. Wenck disponerte bl.a. avdelinger som hadde vendt vestfronten ryggen – og en del uerfarne, men kampvillige rekrutter. Wencks styrker nådde frem til Potsdam før de ble stanset.

Fra nordøst klarte rundt 80 000 soldater fra 9. armé å ta seg frem til landsbyen Halbe i Landkreis Dahme-Spreewald i Brandenburg rundt 60 km sør for Berlin. De ble omringet og kjempet mot en overmakt på 280 000 i slaget ved Halbe. I noen av de kraftigste kampene under hele den sovjetiske omringningen, de varte fra 24. april til 1. mai, ble de knust under forsøk på å slå seg frem til 12. armé. Mer enn 30 000 døde, og 25 000 ble tatt til fange. Ca. 10 000 sivile døde som en følge av kampene. På krigskirkegården i Halbe, en av Tysklands største, er det begravet ca. 24 000 mennesker. Også seierherrene hadde store tap. Rundt 20 000 sovjetiske soldater ble drept i kampene og ligger begravet på forskjellige krigskirkegårder i området. Disse ligger ofte i sentrum av byene hvor de sovjetrussiske soldatene ble drept.

Det antas at ca. 100 000 tyske soldater fra 9. og 12. armé klarte å slå seg vestover eller unnslippe omringningene, for så å overgi seg til de amerikanske styrkene i Tangermünde ved Elben. De unngikk derved sovjetisk krigsfangenskap.

 

Også i ytterkanten av det egentlig Berlin-slaget gikk sovjeterne til offensiv, men her var fremgangen langsommere. I nord, mellom Stettin og Schwedt ved Oder, angrep Rokossovskij 20. april. Her holdt tyskernes 3. panserarmé (under general Hasso von Manteuffel) stand helt til de måtte begynne tilbaketrekningen den 26. Hitler hadde imidlertid forbudt enhver tilbaketrekning, og da den meget Hitler-lojale marskalk Wilhelm Keitel oppdaget den ulovlige retretten, surnet han til og avskjediget von Manteuffels overordnede, generaloberst Gotthard Heinrici. Armeen fortsatte retretten til de nådde den britiske fronten og overgav seg til britene.

Sør for Oderfronten satte Konevs styrker, som omfattet betydelige polske avdelinger, kursen mot Dresden og andre mål ved Elben. Her hadde SS-generalen Ferdinand Schörner fått betydelige forsterkninger. Fra sine stilinger vest for Cottbus, Kamenz og Bautzen satte han inn et kraftig motangrep. Tyskerne gjenerobret Bautzen, og de beholdt Dresden til kapitulasjonen.

20.–27. april lukket ringen seg rundt Berlin, og hovedstaden ble utsatt for et voldsomt bombardement. Totalt skal det ha slått ned rundt 7 millioner granater over Berlin disse dagene. Etter dette tidspunktet var det nesten umulig å forlate byen, det var ingen nye forsterkninger verken tilgjengelig eller som ville ha hatt mulighet til å bli satt inn, og det var klart at det eneste de tyske styrkene hadde muligheter til å gjøre var å forsinke den sovjetiske erobringen.

 

 

De siste kampene ble innledet 27. april. De var svært blodige, men kortvarige pga. sovjeternes veldige overmakt. Til sammen hadde de tyske kommandantene en styrke på rundt 45 000 mann. Den bestod av rester av tilfeldige Wehrmacht- og Waffen-SS-divisjoner, deler av politistyrker, tvangsutskrevne barn fra Hitlerjugend og Volkssturm. Mange av disse 45 000 var eldre menn fra Volkssturm som hadde sin militære bakgrunn og trening fra første verdenskrig. Kommandanten for styrkene i byens sentrum var brigadeführer Wilhelm Mohnke. De utgjorde bare 2000 soldater.

Det symbolske målet for de fremrykkende sovjetiske styrkene var riksdagsbygningen og rikskanselliet, som også førerbunkeren var lokalisert under. De sovjetiske styrkene rykket fram i sentrum langs tre hovedakser, fra sørøst langs Frankfurter Allee fram til Alexanderplatz, fra sør langs Sonnenallee til Belle-Alliance-Platz, fra sør fram til Potsdamer Platz og fra nord fram til riksdagsbygningen. Det hardeste kampene var ved riksdagsbygningen, Moltke-broen, Alexanderplatz og Havelbroene ved Spandau, og kampene utspilte seg som nådeløse hus-for-hus, mann-mot-mann kamper. Særlig gjorde de utenlandske Waffen-SS-soldatene innbitt motstand, både på grunn av deres ideologiske motivasjon, og at de visste de ville bli drept om de ble fanget. Blant disse soldatene var det en del norske frontkjempere som tilhørte 11. SS-frivillige-pansergrenaderdivisjon Nordland

Tidlig på dagen 29. april krysset de sovjetiske styrkene Moltkebroen og renset de nærliggende bygningene og gatene for tysk motstand. De ødelagte broene hindret framføring av artilleri, og mangelen på dette forsinket framrykkingen. Samme dag presset de sovjetiske styrkene på sentrum, særlig fra sørøst og etter svært harde kamper inntok de Gestapos hovedkontor i Prinz-Albrechtstrasse, men en avdeling fra Waffen SS klarte å gjenerobre bygningen rett etter. Fra sørvest presset de sovjetiske styrkene nordover over Landwehr-kanalen og inn i Tiergarten.

Adolf Hitler begikk selvmord 30. april sammen med Eva Braun. Propagandaminister Joseph Goebbels og hustruen Magda tok sine liv dagen etter, etter først å ha tatt livet av sine seks barn. Samme dag hadde de sovjetiske styrkene løst problemet med de ødelagte broene og angrep riksdagsbygningen med artilleri. De møtte imidlertid kraftig artillerimotstand fra tyske flak-batteri ved Berlin Zoo og klarte derfor ikke å angripe bygningen før om kvelden. De kjempet seg langsomt gjennom bygningen, men det er usikkert om når de egentlig klarte å heise det sovjetiske flagget på taket, gitt Stalins bestemte ordre om at dette skulle skje før 1. mai. Uansett overga de tyske forsvarerne av bygningen seg om ettermiddagen samme dag.

Etter at rikskanselliet og førerbunkeren hadde vært forsvart av franske frontkjempere fra restene av 33. Waffen-grenaderdivisjon av SS «Charlemagne», ble disse bygningene inntatt tidlig om morgenen 2. mai av de sovjetiske styrkene. Samme dag kapitulerte de tyske styrkene i byen, men spredt skyting forekom de nærmeste dagene.

Fra slutten av april 1945 fortsatte kamphandlingene vesentlig på østfronten. På vestfronten foregikk nå bare mindre kamper etter at Bremen den 27. kapitulerte etter tre ukers voldsomme kamper. På sørfløyen, i Tsjekkoslovakia og Sørøst-Tyskland, gjorde Schörnes styrker hard motstand etter å fått betydelige forsterkninger fra armégruppen lenger nord. Dette skyldtes at Hitler feilaktig trodde sovjeterne ville sette inn hovedoffensiven mot Praha, ikke mot Berlin. Schörner gjenerobret Bautzen og holdt stillingen til begynnelsen av mai. Bak sovjeternes front holdt tyskerne Breslau som pinnsvinstilling til 8. mai, etter 82 dagers beleiring. Samme dag falt Dresden, hvis erobring var forsinket av Schörners motoffensiv ved Bautzen. Tyskerne kapitulerte betingelsesløst på samtlige fronter 7.–8. mai.

Etter Berlins fall trakk de tyske styrkene vestover. De ønsket å overgi seg til vestmaktene for å unngå sovjetisk fangenskap. Von Manteuffels armé i nord nådde britenes linjer 4. mai og overgav seg der. Deler av Busses 9. og Wencks 12. armé og Schörnes armégruppe slo seg frem til USA-troppenes stillinger ved Elben. Ennå 12. mai kunne sovjeterne melde at noen av Schörnes tropper kjempet seg vestover.

Rundt 100 000 skal ha kommet seg gjennom. For vestmaktene var dette et problem, både i forholdet til deres forpliktelser overfor en alliert, og med å håndtere en så stor flyktningstrøm. I tillegg måtte de håndtere sine egne krigsfanger, frigjorte fanger fra fange- og konsentrasjonsleire, og sivile flyktninger.

 

Tallene for tap i sluttkampene om Berlin er svært usikre og bygger på estimater, og disse varierer en del. De sovjetiske tapene er anslått til rundt 81 000 døde, og av disse døde 20 000–25 000 i kampene inne i selve byen. Sovjet fikk også 280 000 sårede. På den tyske siden er tallene enda mer usikre, men minst 150 000 tyske soldater skal ha blitt drept og 134 000 ble tatt som krigsfanger. Ytterligere 150 000 sivile ble drept. De totale dødstallene er minst 485 000.

De materielle ødeleggelsene var enorme. Allerede før slaget lå store deler av byen i ruiner etter vestmaktenes strategiske bombing, og det sovjetiske bombardementet og kamphandlingene førte til veldige branner og andre ødeleggelser. Både vannforsyningen, kloakksystemene og strømforsyningen var ødelagt, og befolkningen led hele sommeren 1945 av sult, underernæring og sykdommer, særlig dysenteri.

De første sovjettroppene som rykket inn i byen utgjorde en elite innen Den røde armé, og de oppførte seg pinlig korrekt. Det gjorde ikke etterfølgerne. Særlig i de første månedene etter sammenbruddet var det omfattende overgrep mot den tyske sivilbefolkningen i form av drap, plyndring og ødeleggelser. Men særlig var voldtekter av tyske kvinner svært utbredt en periode, anslagsvis i et antall av flere hundre tusen. Først utover høsten strammet Den røde armé inn disiplinen, men overgrepene tok ikke slutt før de sovjetiske soldatene ble innkvartert i bevoktede forlegninger adskilt fra sivilbefolkningen vinteren 1947–48.

• Ryan, Cornelius, svensk utgave: Slutstriden: slaget om Berlin 16 april-2 maj 1945 ISBN 91-0-010240-7

engelsk utgave: The Last Battle, Simon & Schuster Ltd 1995 ISBN 978-0-684-80329-6

• Ziemke, Earl F., Slaget om Berlin: Tredje rikets fall
• Beevor, Antony, Berlin: Nederlaget 1945 ISBN 82-04-09992-4
• Le Tissier, Tony "The Battle of Berlin 1945" The History Press Ltd [(2008)] ISBN 978-0-7524-4682-0

• (en) Battle of Berlin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Battle of Berlin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Film fra Berlin i juli 1945 som viser ødeleggelsen etter krigen