Skip

Norsk terminologi er uklar i skillet mellom skip, skuter og båter. Benevnelsen skipsbåt indikerer imidlertid at skip må ha vært en større farkost enn en båt, siden dette åpenbart var en båt som fulgte med et skip. Opprinnelsen til uttrykket skip er svært lik som for båt og kommer til norrønt via urgermansk (skipan) og urindoeuropeisk (*skēi-b-). Både skip og båt tolkes i betydningen kløyvd og/eller uthult trestamme, noe som indikerer at forskjellen i størrelse ikke kan ha vært betydelig opprinnelig. Kan hende var besetningens størrelse av betydning når våre forfedre skilte mellom båter og skip gjort av uthulte trestammer, men dette er altså svært uklart i dag^[når?].^{[trenger referanse]}

Selv om skillet mellom skip og båt kan diskuteres, kan det etter moderne praktiske formål være hensiktsmessig å legge til grunn kriteriet som brukes for IMO registrering, dette er per 1994 lasteskip over 300 bruttotonn og passasjerskip over 100 bruttotonn.

 

I og med at skillet mellom båt og skip er uklar, er det også vanskelig å bestemme når skipenes historie startet. Av de aller tidligste er antakelig egypternes transportskip som kan spores tilbake til ca. 3000 f.kr. Skipene var kjølløse, naglete treskip. I Egypt skal den dominerende vindretningen ha vært fra nord. Dermed kunne egypterne seile fra nord og oppover Nilen mot sør. For returreisen kunne de drive med strømmen og hjelpe til med årer. Det største skipet som kan finnes i gamle egyptiske kilder er dronning Hatsheputs skip fra ca. 1400 f.kr. Det var 100 meter langt og kunne frakte 350 tonn.^{[trenger referanse]}

Videreutviklingen av seilene gjorde at skipene kunne reise friere og lenger og brukes både til transport og krigføring. De første, enkle navigasjonsmetodene gjorde at skipene kunne forlate de nære kystområdene. Fønikerne (1000-774 f.kr.) ble viden kjent som dyktige sjømenn. De seilte handelsskip fra Kanaan i dagens Libanon og Syria igjennom hele Middelhavet, opp til De britiske øyer og også rundt Afrika. Skipene var kortere og bredere enn egypternes. Dessuten hadde de en kjøl som antakelig gjorde dem sterkere.^{[trenger referanse]}

I krig krevet nærkamp enda større manøvreringsdyktighet enn det seilene kunne gi. Fønikerne bygget biremene som hadde to dekk med roere. De mer krigerske grekerne (800-146 f.kr.) lanserte også triremene. Og som navnet antyder, hadde de tre dekk med roere.^{[trenger referanse]}

Fra et eller annet sted mellom det fjerde og andre århundre før Kristus dukket latinerseilet opp i middelhavet. Dette spredde seg langsomt og var i senantikken og den tidlige middelalder å finne på bysantinske og italienske skip. Herifra spredde latinerseilet seg langsomt til resten av Europa i senmiddelalderen. Mens de tidligere skipene hadde overlappende bord som var naglet sammen, introduserte bysantinske skipsbyggere skrog der bordene lå butt i butt. Kravellbygging skulle gjøre det mulig å bygge større skip.^{[trenger referanse]}

I en annen del av verden utviklet kineserne svært avanserte skip. Allerede 900 e.kr. hadde de seil som gjorde at de kunne krysse mot vinden. Roråren hadde de byttet ut med ror på rorstamme så tidlig som 100 e.kr.^{[trenger referanse]}

Kineserne kunne bygge de største seilskipene verden til da hadde sett. Allerede på 1200-tallet hadde Marco Polo fortalt om skip med fire master, 60 lugarer og mannskap på tre hundre mann. I 1400 e.kr. var de over 150 meter lange og under ledelse av admiral Zheng He la de under seg landområder fra Afrika i vest til Stillehavet i øst nesten et hundreår før Kristoffer Columbus oppdaget Amerika i 1492.^{[trenger referanse]}

En annen banebrytende egenskap ved den kinesiske skipsbyggingen var vanntette innvendige skott som gjorde skipene mye mer sjøsikre i tilfelle skade.^{[trenger referanse]}

 

Nordeuropeisk sjøfart utviklet seg tildels uavhengig av rikene rundt Middelhavet. De første «skipene» var trolig uthulte trestammer. I så måte var den såkalte Sørumbåten (en norsk stokkebåt fra cirka 170 f.Kr.) omkring eleve meter lang og kunne ta tolv mann med lette håndvåpen. Helleristninger viser imidlertid at man alt i bronsealderen hadde større og mer avanserte roskip, som trolig var klinkbygde. Vikingskipene var også klinkbygde, åpne fartøyer, men disse var også rigget for seilføring. Langskipene var smekre og hurtige roskip som også kunne seiles og var havgående. Skeiden var i så måte blant de største. Knarren var et lastefartøy som var dypere og bredere og i større grad tilpasset seiling enn roing.^{[trenger referanse]}

Basert på disse bygde hanseatene (fra 1200 e.kr.) koggene som var fyldigere og hadde større lasteevne. Koggene hadde råseil og klinkerbord akkurat som vikingskipene, men de plasserte roret i senter i stedet for på styrbord side.^{[trenger referanse]}

Etter hvert ble kravellbygging også introdusert i Nord-Europa, og denne teknikken gjorde det mulig å bygge større seilskip.^{[trenger referanse]}

I senmiddelalderen vokste nye sjøfartsnasjoner frem. Portugiserne gjorde store fremskritt i navigasjon etter himmellegmene og med karavellen og den større karakken introduserte de flere master og liten dypgang. Med disse båtene kunne de utforske verden og ”fant” blant annet Amerika.^{[trenger referanse]}

Med erobringen av «den nye verden» økte transportbehovet samtidig som skipene måtte være bevæpnet. Fra det 16. århundre kom gallionen til alminnelig anvendelse i sjøfart. Gallionen var lengre og smalere enn forløperne karavellene og karakkene. Dessuten var bakkens høyde redusert for å gi mer vind i seilene og den rundede hekken ble erstattet med et akterspeil. Disse skipene ble brukt inn i det 18. århundre uten at skipsteknologien gjennomgikk banebrytende utvikling.^{[trenger referanse]}

 

I 1783 ble det første dampskipet bygget av franskmannen Claude de Jouffroy d’Abbans. Frem til propellen ble introdusert på 1800-tallet ble dampskipene primært bygget som kombinerte seil og dampskip.^{[trenger referanse]}

Neste teknologiske sprang var jernskipene som senere ble til stålskip. Også her ble det først bygget kombinerte tre og jernskip før teknologien var moden nok til rene metallskip. Den britiske flåte bestilte HMS «Warrior» i 1859. Fra 1870-årene begynte man å bygge rene jernskip for sivile formål.^{[trenger referanse]}

Etter annen verdenskrig etablerte dieselmotoren seg som det vanligste fremdriftsmaskineriet til fordel for dampmaskinen. Og de største fremskrittene fra den gang til i dag ligger innen navigasjon der radar og GPS har sørget for en mye bedre sikkerhet til sjøs.^{[trenger referanse]}

Selv om skip finnes i mange varianter er det en del elementer som går igjen på de aller fleste. Illustrasjonen viser et typisk skip.

 

1. Forstevnen er den forreste delen av skipet og med denne brytes bølger og vannet skyves ut til sidene når skipet stevner fremover.
2. Bulben er et kuleformet utspring helt forut og under vann. Dens funksjon er å påvirke bølgemønsteret rundt skipet slik at det får mindre motstand i vannet.
3. Ankeret slippes på havbunnen når skipet skal ligge stille på reden.
4. Skroget gir skipet oppdrift ifølge «arkimedes prinsipp». Et effektivt lasteskip bruker mest mulig av oppdriften til last og minst mulig til andre formål som maskineri og overbygg.
5. Propellen gir fremdrift når det skyver skipet gjennom vannet. En stor propell som roterer langsomt gir den beste effektiviteten.
6. Hekken er skipets bakerste del. Den delen som er under vann utformes på en slik måte at det skapes minst mulig urolig vann og bølger bak skipet.
7. Gjennom skorsteinen går eksosen ut. På et skip produserer hovedmaskinen eksos, men ofte er skipene utstyrt med to-tre hjelpemotorer og oljefyrte kjeler som også produserer utslipp.
8. I overbygningen bor mannskapene, der er messa og på øverste dekk er broa hvor skipet styres fra. På denne tegningen er overbygningen midtskips. Dette var typisk frem til 1950- til 1960-årene. Deretter har de fleste skipstyper fått overbygning akter.
9. På dekket er utstyr for fortøyning. Der er utstyr for lasting og lossing og for behandling av lasten når det trengs.

De største lasteskipene er oljetankere og størst av disse var M/T «Knock Nevis» som kunne frakte rundt 560 000 tonn olje. Siden 1960-tallet er personbefordring på lengre strekninger utkonkurrert av flyene og linjeskip som tar en blanding av passasjerer og stykkgodslast har nesten forsvunnet. De største passasjerskipene er nå cruiseskipene som tilbyr opplevelser fremfor transport. Det største cruiseskipet per 2021 er MS «Freedom of the Seas» til Royal Caribbean Cruise Lines som kan ta opp til 4 370 passasjerer.^{[trenger referanse]}

Nedenfor følger en oppstilling av de største skipene av forskjellige typer.

Med moderne skipsteknologi er det utviklet mange raske båttyper. Den største motstanden kommer naturlig nok fra vannmassene og nyvinninger som SES og hydrofoil prøver derfor ofte å løfte skipene ut av vannet. Dette setter naturlig nok begrensinger på størrelse. De raskeste konvensjonelle skipene (deplasementsskipene) er flerskrogsskip som katamaraner og trimaraner. I august 2005 tok den amerikanske marinen leveranse av FSF 1, en prototyp på 79,8 m som skal kunne operere med en oppgitt hastighet på over 50 knop.

Verdens eldste havgående skip ble funnet i noen huler nær Rødehavet i Egypt. I tillegg til massive treplanker og reip, ble det funnet flere lastekasser som skal stamme fra den mytologiske byen Punt (det er fortsatt ukjent hvor byen lå). Skipet er omkring 4 000 år gammelt, og funnet støtter teorien om at egypterne alt på denne tiden kunne dra på lange ferder til havs.^[2]

Moderne lasteskip hugges gjerne etter cirka 25 til 30 år. Enkelte skipstyper som bl.a. passasjerskip, LNG-skip og taubåter blir eldre før de hugges. Med god konstruksjon og godt vedlikehold kan skip nå svært høy levealder. Av de treskipene som har nådd høyest alder er det engelske skipet «Betsy Canes». Det ble bygget som lystbåt (yacht) for kong Wilhelm III i 1688 og forliste i 1827, etter 139 år. HMS «Victory», som ble sjøsatt i 1765, eksisterer fortsatt. Verdens eldste marinefartøy er USS «Constitution», som ble sjøsatt og satt i tjeneste i 1797. Skipet ligger i Boston, USA. Skibladner er verdens eldste hjuldamper, satt i drift 2. august 1856. Siden da har skipet hele tiden gått i rute mellom Eidsvoll og Lillehammer.^{[trenger referanse]}

Terminologien som brukes innen skipsfart er preget av de store sjøfartsmaktene. Noen ord stammer fra vikingene som f.eks. styrbord og babord. Fra 1200-tallet ble vår terminologiutvikling påvirket av hanseatene som ekporterte ord som f.eks. bysse og dørk. Nederlendere vokste frem som en stor sjøfartsnasjon fra 1600-tallet og tilførte begrep som f.eks. akter og skott. Sist, men ikke minst, er en rekke engelske ord tatt opp i norsk skipsterminologi som f.eks. chief og kabin.^{[trenger referanse]}

Se kategorien Skipsterminologi for en mer utfyllende liste over skips- og sjøfartsteminologi.

Midtskips betegner den midtre delen av et skip både langskips og tverrskips. Midtskips ror innebærer å ha eller legge roret i midtstilling. Midtskips overbygning innebærer at overbygningen er plassert mellom for- og akterskip.

Det skilles mellom skip på en rekke måter.

Lasteskip er det transportmiddel som frakter mest last både av tørrlast, våt last og stykkgods. I 2003 anslås det at 6,27 milliarder tonn last ble fraktet på verdens hav. Til tross for at skipsforlis av oljetankere som Prestige får mye oppmerksomhet, viser OECD Environmental Effects of Freight at maritim transport generelt er mer miljøvennlig enn de andre store transportmidlene som bil, fly og tog.^{[trenger referanse]}

Det vanligste skillet settes på den lasten skipene er beregnet for: passasjerskip, tankskip, tørrlasteskip eller stykkgodsskip. Under disse hovedkategoriene finnes en rekke spesialskip. Et lite utvalg av de vanligste er listet nedenfor, men en mer utfyllende liste kan finnes blant båt- og skipstyper.

 

• Passasjerskip
  • Cruiseskip
  • Elvecruiseskip
  • Ferje
• Stykkgodsskip
  • Containerskip
  • Kjøleskip
  • Roroskip
• Tørrlasteskip (en. bulk ship)
• Tankskip
  • Oljetankere
  • Kjemikalietankere
  • Gasstankere (LPG/LNG)

En annen måte er etter seilingsmønsteret de følger: Linjefart eller trampfart.

Atter en annen måte er seilingsområdet: Elvebåt, kystruteskip eller atlanterhavskrysser.

Man kan også inndele etter fremdriftsmåten og den tilhørende betegnelsen brukes tradisjonelt som pefiks til skipets navn f.eks. SS «Norway» som betyr Steam Ship Norway:

• SS (seilskip),
• DS (dampskip), (SS på engelsk)
• TS (turbinskip),
• MS (motorskip)
• NS (atomskip)
• TT (turbintanker).
• MF (motorferje)
• MT (Motortanker)
• MY (Motoryacht)
• SY (Sailingyacht)

Kraften som genereres av maskineriet omsettes i fremdrift eller propulsjon.

• Seilskip
• Hjuldamper
• Propellskip

Endelig skilles det også mellom størrelsen på skipene. Betegnelsene varierer avhengig av skipstype, men blant de mer kjente er Panamax og Suezmax som betegner største tonnasje som kan passere igjennom henholdsvis Panamakanalen og Suezkanalen.

Transportmidler som har kommet etter skipet har hentet både navn og mye av sin fagterminologi fra skipene. Vi har hatt luftskip og romferjer. Et fly har ror, skott, skrog, spant samt styrbord og babord side.

I kirker dukker ordet skip opp i et begrep som kirkeskip.

• Båt
• Skute
• Liste over skipstyper

• Forskrift om kvalifikasjonskrav og sertifikatrettigheter for personell på norske skip, fiske- og fangstfartøy og flyttbare innretninger
• UNCTAD/RMT/2004 Arkivert 19. september 2011 hos Wayback Machine.
• OECD Environmental Effects of Freight
• Fønikiske skip
• Kinesiske skip