Poseidonios

Poseidonios, hans kallenavn var «atleten», ble født som greker^[1] i en familie i Apamea, en hellenistisk by ved elven Orontes i nordlige Syria, og han døde antagelig enten i Roma eller på Rhodos. Poseidonios fullførte en høyere utdannelse i Athen, hvor han var en student av den aldrende Panaitios, leder av den stoiske skole. Han bosatte seg en gang rundt 95 f.Kr. på Rhodos, en maritim stat, kjent for vitenskapelig forskning, og her ble han borger.

På Rhodos tok Poseidonios aktivt del i det politiske liv, og hans høye rang er uttrykk for de posisjoner han hadde. Han fikk den høyeste offentlige posisjon som en av prytaneis (presidentene, med seks måneders tjeneste) av Rhodos. Han tjente som ambassadør til Roma i 87 – 86 f.Kr., under styret til Gaius Marius og Lucius Sulla

Som mange andre greske intellektuelle så Poseidonios på Roma som en stabiliserende makt i en urolig verden. Hans forbindelser med den romerske herskende klasse var ikke bare politisk viktig, men også av stor betydning for hans vitenskapelige forskning. Hans inntreden i regjeringen ga Poseidonios mektige forbindelser som gjorde det lettere å reise til fjerne steder, selv områder utenfor romersk kontroll.

Etter at han hadde etablert seg på Rhodos, gjorde Poseidonios en eller flere reiser rundt i den romerske verden og selv bortenfor dens grenser for å gjøre sine undersøkelser. Han reiste til Hellas, Hispania, Italia, Sicilia, Dalmatia, Gallia, Liguria, Nord-Afrika og til de østlige kystene av Adriaterhavet.

I Hispania ved atlanterhavskysten i Gades (dagens Cádiz), kunne Poseidonios observere tidevannet langt høyere enn det han kjente fra Middelhavet. Han skrev daglige tidevannstabeller som var knyttet til månens kretsløp, og mens vannstanden kunne variere med månens sykluser, kom han opp med hypotesen om årlige tidevannssykluser som var synkronisert med jevndøgn og solverv.

I Gallia studerte han keltisktalende gallere. Han etterlot levende beskrivelser av de ting han så med sine egne øyne mens han var blant dem: menn som var betalt for å la sine struper bli kuttet over for publikums underholdning og nagling av hodeskaller som trofeer over dørene.^[4] Han merket seg også at gallerne hedret druidene som Poseidonios betraktet som filosofer, og konkluderte at selv barbarisk «stolthet og lidenskap ga rom for visdom, og Ares står i respekt for musene.» Poseidonios skrev en geografisk avhandling om landene til gallerne som siden har gått tapt, men den er referert i omfattende grad (både direkte og indirekte) i verkene til Diodorus Siculus, Strabon, Cæsar og Tacitus' Germania.

Poseidonios' omfattende skrifter og forelesninger ga ham en autoritet som en lærd og gjorde ham kjent over hele den gresk-romerske verden. På Rhodos vokste det opp en skole rundt hans virksomhet. Hans barnebarn, Jason, som var sønn av hans datter og Menekrates fra Nysa i Karia, fulgte i hans fotspor og fortsatte hans skole på Rhodos. Selv om lite er kjent om organiseringen av skolen, er det klart at Poseidonios hadde en stødig strøm av greske og romerske studenter.

Poseidonios ble feiret som et universalgeni over hele den gresk-romerske verden ettersom han kom til å mestre all kunnskap i sin tid, tilsvarende som med Aristoteles og Eratosthenes. Han forsøkte å skape et forent system for forståelse av menneskelig viten, intellekt og universet som vil gi en forklaring og være en rettledning for menneskelig oppførsel.

Han skrev om fysikk (inkludert meteorologi og fysisk geografi), astronomi, astrologi og divinasjon (varseltydning), seismologi, geologi og mineralogi, hydrologi, botanikk, etikk, logikk, matematikk, historie, naturhistorie, antropologi, og militær taktikk. Hans studier var betydelige undersøkelser i de enkelte emner, imponerende for sin tid, men ikke uten feil, og emner som divinasjon og astrologi har i ingen vitenskapelig verdi i dag.

Ingen av hans verker er bevart intakte. Alt som er igjen er kun i fragmenter, men titlene og innholdsfortegnelsene til mange av hans bøker er kjente.^[5]

 

For Poseidonios var filosofi den fremste kunnskap og alle andre individuelle vitenskaper var underordnet filosofien som var det eneste som kunne forklare kosmos. Alle hans verker, fra vitenskapelige til historiske, var i sitt vesen uatskillelig filosofiske.

Han aksepterte stoisk kategorisering av filosofien i fysikk (naturfilosofi, inkludert metafysikk og teologi), logikk (inkludert dialektikk) og etikk.^[6] Disse tre kategoriene var for ham, på stoisk vis, uatskillelige og innbyrdes avhengige deler av en organisk og naturlig helhet. Han sammenlignet dem med et levende vesen, men fysikken som kjøttet og blodet, logikken som beinene og senene som holdt organismen sammen, og til sist etikken, den viktigste delen som tilsvarte sjelen.^[6][7] Hans store filosofiske visjon var at universet i seg selv var tilsvarende innbyrdes forbundet som en organisme, skjønt kosmisk «sympatisk» i all henseende fra den fysiske verdens utviklingen til menneskehetens historie.

Til å være en overbevist stoiker, var Poseidonios, som Panaitios fra Rhodos og andre stoikere fra den midtre perioden, eklektisk. Han fulgte ikke bare de eldre stoikere, men også Platon og Aristoteles. Selv om det ikke er sikkert, er det hentydninger som kan bety at Poseidonios kan ha skrevet en kommentar på Platons dialog Timaios. Han var den første stoiker som avgikk fra den ortodokse lære at sinnsbevegelse eller pasjonene var ufullkomne eller mangelfulle bedømmelser, og fastslo at Platons syn på sjelen var riktig, det vil si at pasjonene var en iboende og nødvendig del av menneskelig natur. I tillegg til rasjonelle forklaringer, lærte Poseidonios at den menneskelige sjel hadde evnene som var åndfulle (raseri, begjær for makt, besittelser og lignende) og ønskelige (behov for seksualitet og makt). Etikk var problemet om hvordan man skulle forholde seg til disse sinnsbevegelsene og pasjonene, og gjenopprette fornuft som den dominerende evne.

Poseidonios opprettholdt den stoiske lære om logos, som til sist gikk videre inn i de jødisk-kristne trosforestillinger. Poseidonios bekreftet også den stoiske lære om framtidig verdensbrann,^[8] det vil si at ved en forutbestemt tid vil hele verden være underlagt en storbrann eller total ødeleggelse, og deretter gjenreise seg på nytt.^[9]

I stoisk fysikk fremmet Poseidonios en teori om kosmisk «sympati» (sumpatheia), en organisk innbyrdes forhold av all framtoninger i verden, fra himmelen til jorden, som en del av en rasjonell formgivning som forente menneskeheten og alle ting i universet, selv de som var midlertidig og romlig adskilte. Selv om hans lærer Panaitios hadde betvilt divinasjon, benyttet Poseidonios teorien om kosmisk sympati som støtte for hans tro på divinasjon, enten det var gjennom astrologi eller profetiske drømmer, som en form for kvasivitenskapelig forutsigelse.^[10]

En del fragmenter av hans skrifter om astronomi har blitt bevart via en avhandling av Kleomedes, Om de sirkulære bevegelser til himmellegemer, det første kapittelet i andre bok (del) synes for det meste å ha vært kopiert fra Poseidonios.^[11] Posidonios framskyndet teorien om at solen utstrålte en vital kraft som gjennomtrengte verden.

Han forsøkte å måle distansen og størrelsen på solen. En gang rundt 90 f.Kr. beregnet Poseidonios distansen til solen (se astronomisk enhet) til å være 9 893 ganger Jordens radius, noe som fortsatt var altfor lite. I beregningen av solens størrelse, oppnådde han et tall som var større og langt mer nøyaktig enn de som var foreslått av andre greske astronomer, og av Aristarkhos fra Samos.^[12] Poseidonios kalkulerte også størrelsen og distansen til månen.

Poseidonios konstruerte et planetarium, muligens tilsvarende til Antikythera-mekanismen. Posidonios' planetarium, i henhold til Cicero, framstilte de daglige bevegelser til solen, månen og de fem kjente planetene.^[13]

 

Poseidonios’ berømmelse hinsides spesialiserte filosofiske miljøer hadde begynt, senest, på 80-tallet med utgivelsen av verket Om havet og tilstøtende områder. Dette verket var ikke bare en samlet representasjon av geografiske spørsmål i henhold til samtidens vitenskapelige kunnskap, men den tjente til å popularisere hans teorier om de indre sammenhenger i verden, å vise hvordan alle krefter hadde en effekt på hverandre og hvordan innbyrdes sammenhenger også hadde effekt på menneskelig liv, til de politiske som de personlige sfærer. I dette verket utdypet han sin teori om effekten av klimaet på et menneskes karakter, noe som omfattet hans representasjon av "folkeslagenes geografi". Denne teorien var mer spekulasjon enn vitenskap, men den hadde også politiske virkninger — hans romerske lesere ble fortalt at den klimatiske sentrale posisjonen til Italia var en vesentlig betingelse for den romerske skjebne om å dominere verden. Som stoiker gjorde han imidlertid ingen fundamentale skiller mellom de siviliserte romerne som verdens herre og mindre siviliserte folkeslag.

Poseidonios målte Jordens omkrets ved å referere til posisjonen til stjernen Canopus. Som forklart ved Kleomedes observerte Poseidonios stjernen var på, men aldri over horisonten av Rhodos, mens i Alexandria så han den stige så mye som 7½ grader over horisonten (lengdegraden bue mellom breddegraden av to lokaler er faktisk 5 grader 14 minutter). Ettersom han tenkte at Rhodos var 5000 stadia grunnet nord for Alexandria, og at forskjellen i stjernens stigning indikerte at avstanden mellom to lokaler var 1/48. av sirkelen, multipliserte han 5000 med 48 for å komme til tallet 240 000 stadia for jordens omkrets. Ettersom det er problematisk å oversette stadia til moderne enheter for avstand, da antikkens stadium kunne måle alt fra 157 til rundt 211 meter, er det generelt antatt at den stadium som Posidonios benyttet var bortimot nøyaktig 1/10 av en moderne engelsk statute mile (1760 yard, det vil si 5280 feet, eller rundt 1609 meter)^[14] Det vil si nær midten av antikkens rekkevidde. Således kan Poseidonios' beregning på 240 000 stadia oversettes til 24 000 miles = 38 624,256 kilometer, noe som ikke er mye kortere enn den faktiske omkretsen på 24,901 miles = 40 074,27 kilometer.^[15]

 

Poseidonios baserte sin tilnærming til å finne jordens omkrets på beregningene fra Eratosthenes, som et århundre tidligere hadde benyttet solens stigning ved en annen breddegrad for å komme til et tall på 250 000 stadia (hvilket han rundet av til 252,000 slik at det ville bli delbar med 60). Som med Poseidonios, er Eratosthenes stadium antatt å ha vært lik med 1/10 av en engelsk mil (1609 meter), slik at hans beregning kan oversettes til 25 000 (eller 25 200) engelsk miles. Begges tall for jordens omkrets var fabelaktig presise, støttet delvis i hvert tilfelle av gjensidig kompenserende feil i beregningene. Imidlertid reviderte Poseidonios senere sin opprinnelige beregning ved å korrigere for avstanden mellom Rhodos og Alexandria til 3 750 stadia, noe som resulterte i en omkrets på 180 000 stadia, eller 18 000 miles. Geografen Klaudios Ptolemaios diskuterte og foretrakk denne reviderte beregningen til Poseidonios framfor den tilsvarende fra Eratosthenes, og i løpet av middelalderen ble de lærde fordelt i to leirer i striden over jordens omkrets som enten identifiserte seg med Eratosthenes' beregning eller foretrakk Poseidonios'.

Som Pytheas fra Massalia mente Poseidonios at det var månen som årsaken til tidevannet. Poseidonios tok derimot feil av den egentlige grunnen. Han hadde spekulert at månen var en blanding av luft og ild, og tilskrev tidevannets årsak til månens hete, varmt nok til å foresake at vannet svellet opp, men ikke varmt nok til at det fordampet.

Han nedtegnet også observasjoner av både jordskjelv og vulkaner, inkludert redegjørelser av utbrudd fra vulkaner på De eoliske øyer, nord for Sicilia.^[16]

I sine skrifter om meteorologi fulgte Poseidonios den gamle mester Aristoteles. Han teoretiserte over årsakene til skyer, tåke, vind og regn foruten også frost, hagl, lynnedslag og regnbuer. Selv om han nærmet seg disse emnene på vitenskapelig vis var ikke i nærheten til å komme med en forklaring som var i nærheten av være korrekt.^[17]

Poseidonios var en av de første som forsøkte å bevise Euklids femte postulat, parallellaksiomet. Han foreslo å endre definisjonen av parallelle, rette linjer til et likeverdig utsagn som tillot ham å bevise postulatet. Derfra kunne Euklids geometri ble restrukturert, plasserte det femte postulat blant teoremene isteden.^[18]

I tillegg til hans skrifter om geometri er Posidonios kreditert for å skape en del matematiske definisjoner, eller for å artikulere synspunkter på tekniske begreper som eksempelvis '«teorem og «problem».

I sitt verk Historier fortsatte Poseidonios Verdenshistorien til Polybios. Hans historie som dekket perioden 146 til 88 f.Kr. skal etter sigende ha fylt 52 bind.^[19] Historieverket fortsatte fortellingen om oppgangen og ekspansjonen til Romerrikets dominans som han synes å ha støttet. Poseidonios fulgte ikke Polybios' mer frittstående og faktiske stil ettersom Poseidonios så hendelser som foresaket av menneskelig psykologi; mens han forsto menneskelige lidenskaper og tåpeligheter gjorde han ingen unnskyldninger for dem i historieskrivningen, men benyttet sine fortellertekniske evner til å vekke lesernes samtykke eller fordømmelse.

Hans historieverk gikk bortenfor jorden og inn i himmelen. Menneskeheten var ikke isolert i hver deres egne politiske historier, men var en del av kosmos. Historieverket var derfor ikke opptatt av avsondret politisk historie til folk og enkeltmennesker, men omfattet også diskusjoner av alle krefter og faktorer (geografiske faktorer, mineralressurser, klima, ernæring og lignende) som lot mennesker fungere, handle og være en del av deres miljø. Eksempelvis vurderte han klimaet i Arabia og solens livgivende styrke, tidevann (tatt fra hans bok om havene), og klimatisk teori for å forklare folkeslagenes etniske eller nasjonale karakter.

Om Poseidonios' verk om militær taktikk, Krigens kunst, klagde den gresk-romerske historikeren Arrianos på at den var skrevet «for eksperter», noe som antyder at Poseidonios kan ha hatt førstehånds erfaring fra militær lederskap, eller kanskje skaffet seg kunnskap fra sitt bekjentskap med den romerske generalen Pompeius.^[20]

Poseidonios' skrifter om jødene er antagelig kilden for Diodorus Siculus' redegjørelse om beleiringen og antagelig også for Strabon.^[21][22][23] En del av Posidonios' argumenter er gjendrevet av Josefus i Contra Apionem (Mot Apion).

 

I sin egen tid ble Posidonios en berømt internasjonal skikkelse som forfatter over bortimot de fleste filosofiske emner over hele den gresk-romerske verden. Han ble i omfattende grad lest og sitert av andre forfattere i sin samtid, blant annet Cicero, Titus Livius, Plutark, Strabon (som karakterisert Posidonios «den mest lærde av alle filosofer i min tid»), Kleomedes, Seneca den yngre, Diodorus Siculus (som benyttet Posidonios som en kilde for sitt verk Bibliotheca historia [«Historiske bibliotek»]), og andre. Selv om hans utsmykkede stil og retorikk gikk av moten kort tid etter hans død, ble han bejublet i løpet av sin tid for sin litterære sikkerhet og som en stilist.

Posidonios var en betydelig kilde om kelterne i Gallia og ble i stor grad sitert av Timagenes fra Alexandria, Julius Cæsar, den sicilianske grekeren Diodorus Siculus og den greske geografen Strabon.^[24]

Posidonios synes å ha bevegd seg med lettet blant de øvre echelon, samfunnslag, i det romerske samfunn som en ambassadør fra Rhodos. Han knyttet seg til ledende figurer i den senere romerske republikken, inkludert Cicero og Pompeius, begge besøkte ham på Rhodos. I 77 f.Kr. da Cicero var i tyveårene overvar han Posidonios’ forelesninger, og de fortsatte å brevveksle. I verket De Finibus fulgte Cicero tett Posidonios' presentasjon av Panaitios’ etiske lære. Posidonios møtte Pompeius da han var ambassadør i Roma og Pompeius besøkte ham to ganger på Rhodos, en gang i 66 f.Kr. under hans krigstokt mot pirater og på nytt i 62 f.Kr. under hans kampanjer i øst. Han ba også Posidonios om å skrive hans biografi. Som en tegn på respekt og stor ære lot Pompeius sine fasces foran Posidonios’ dør. Andre romere som besøkte Posidonios på Rhodos var Velleius, Cotta, og Lucilius.

Den greske geografen Klaudios Ptolemaios var imponert over hvor sofistikerte Posidonios’ metoder var, noe som inkluderte korreksjon for lysbrytningen gjennom sammentrengt luft nær horisonten. Ptolemaios anerkjennelse av Posidonios’ resultat framfor Eratosthenes’ tidligere og mer korrekte tall, førte til at det ble det aksepterte svaret på spørsmålet om jordens omkrets i de neste 1500 årene.

Posidonios befestet stoismen for den midtre perioden med samtidens lærdom. Nest etter hans lærer Panaitios fra Rhodos, gjorde han mest ved sine skrifter og personlige kontakter til å spre stoismens tanker til den romerske verden. Et århundre senere refererte Seneca den yngre til Posidonios som en av de som hadde bidratt mest til filosofien. Hans betydning og innflytelse på filosofisk tenkning varte fram til middelalderen, slik som det er vist med siteringer i bysantinske Suda, middelalderens store leksikon.

På et tidspunkt oppfattet forskerne Poseidonios’ innflytelse på nær hver eneste påfølgende forfatter, enten vedkommende skribent var det bevisst eller ikke. I dag synes Posidonios å være anerkjent som en med en spørrende og et omfattende sinn, i seg selv ikke fullstendig original, men med et bredt syn som knyttet sammen, i henhold til hans underliggende stoiske filosofi, alle ting og deres årsaker og all kunnskap i et omfangsrik, forent verdenssyn.

Krateret Poseidonius på månen er oppkalt etter ham.

• Chisholm, Hugh,r ed. (1911): «Posidonius» i: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
• Freeman, Phillip (2006): The Philosopher and the Druids: A Journey Among The Ancient Celts, Simon and Schuster
• Irvine, William B. (2008): A Guide to the Good Life: The Ancient Art of Stoic Joy. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-537461-2 — Diskusjon av hans verk og innflytelse
• Kidd, Ian G. & Edelstein, Ludwig (red.) (1972): Posidonius, The Fragments, vol. I, Cambridge University Press. ISBN 0-521-08046-0
• Kidd, Ian G. (1988): The Commentary, Vol. II.1 ISBN 0-521-20062-8 and II.2. ISBN 0-521-35498-6
• Kidd, Ian G. (1999): The Translation of the Fragments, vol. III. ISBN 0-521-60441-9
• Bevan, Edwyn (1913, 1979): Stoics and Skeptics (Morals and law in ancient Greece). ISBN 0-89005-364-2.
• Harley, J.B. & Woodward, David (1987): The History of Cartography, Volume 1: «Cartography in Prehistoric, Ancient, and Medieval Europe and the Mediterranean», s. 168–170. ISBN 0-226-31633-5
• Malitz, Juergen: Poseidonios from Grosse Gestalten der griechischen Antike. 58 historische Portraits von Homer bis Kleopatra. Hrsg. von Kai Brodersen. München: Verlag C.H. Beck. s. 426-432.
• Sandbach, F. H. (1994): The Stoics, 2. utg. ISBN 0-87220-253-4.
• Skard, Eiliv (1951): Filosofien i oldtiden, Aschehoug

• (en) Posidonius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• «Posidonius of Rhodes», MacTutor History of Mathematics Archive
• Poseidonius: Fragments about history and geography, oversettelse til engelsk av fragmenter om historie og geografi
• «World map according to Posidonius», verdenskart i henhold til Posidonios