Evakueringen fra Dunkerque

 

 

I september 1939, etter at Nazi-Tyskland invaderte Polen, sendte Storbritannia en britiske ekspedisjonsstyrke (BEF) for å hjelpe til med forsvaret av Frankrike. Den gikk i land ved Cherbourg, Nantes og Saint-Nazaire. I mai 1940 besto styrken av ti divisjoner i tre korps under kommando av general John Vereker, lord Gort.^[6][7] Den belgiske hæren og den franske første, syvende og niende armé var utpekt til å samarbeide med den britiske ekspedisjonsstyrken.^[8]

I løpet av 1930-årene hadde franskmennene konstruert Maginotlinjen, en rekke med festningsverk langs grensen til Tyskland. Denne forsvarslinjen var formet for å avskrekke en tysk invasjon over den fransk-tyske grensen og heller lede et angrep inn i Belgia, som deretter kunne møtes av de beste divisjonene til Armée de terre, den franske hæren. Dermed ville enhver framtidig krig finne sted utenfor fransk territorium, og unngå en gjentakelse av første verdenskrig.^[9][10] Området umiddelbart nord for Maginotlinjen var dekket av den skogkledde regionen Ardennene,^[11] som den franske general Philippe Pétain erklærte for å være «ugjennomtrengelig» så lenge «særskilte midler» ble benyttet. Han trodde at enhver fiendtlig styrke som dukket opp fra skogen ville være sårbar for et motangrep og ødelagt. Den franske øverstkommanderende, Maurice Gamelin, var også overbevist om at området var en begrenset trussel, og bemerket at det «aldri favoriserte store operasjoner».^[12] Med denne felles overbevisningen ble området etterlatt lett forsvart.^[9]

Den opprinnelige planen for den tyske invasjonen av Frankrike krevde et omgående angrep gjennom Nederland og Belgia, og således unngå Maginotlinjen.^[13] Erich von Manstein, daværende stabssjef for den tyske armégruppe A, utarbeidet omrisset av en annen plan og sendte den til Oberkommando des Heeres (OKH), den tyske hærens overkommando, via sin overordnede, generaloberst Gerd von Rundstedt.^[14][15] Mansteins plan foreslo at panserdivisjoner skulle angripe gjennom Ardennene, deretter etablere brohoder over elven Maas og deretter raskt kjøre til Den engelske kanal. Tyskerne ville dermed kutte av de allierte hærene i Belgia. Denne delen av planen ble senere kjent som Sichelschnitt («sigdkutt»).^[15][16] Adolf Hitler godkjente en modifisert versjon av Mansteins ideer, i dag kjent som Manstein-planen, etter å ha møtt ham 17. februar.^[17]

Nazi-Tyskland invaderte Belgia og Nederland den 10. mai.^[18] Armégruppe B, under generaloberst Fedor von Bock, angrep inn i Belgia, mens de tre panserkorpsene til armégruppe A under Rundstedt svingte rundt mot sør og kjørte mot Kanalen.^[19] BEF avanserte fra den belgiske grensen til posisjoner langs elven Dijle i Belgia, hvor de kjempet mot deler av armégruppe B fra og med 10. mai.^[20][21] De ble beordret til å begynne en tilbaketrekning til elven Schelde 14. mai da de belgiske og franske posisjonene på flankene deres ikke klarte å holde stillingene.^[22] Under et besøk i Paris 17. mai ble statsminister Winston Churchill overrasket over å høre fra Gamelin at franskmennene hadde forpliktet alle sine tropper til de pågående engasjementene og ikke hadde noen strategiske reserver.^[23] Den 19. mai møtte lord Gort den franske general Gaston Billotte, sjef for den franske første armé og overordnet koordinator for alle de allierte styrkene.

Billotte avslørte at franskmennene ikke hadde noen tropper mellom tyskerne og havet. Lord Gort innså umiddelbart at evakuering over kanalen var den beste handlingen, og begynte å planlegge en tilbaketrekning til Dunkerque, det nærmeste stedet med gode havnefasiliteter.^[24] Dunkerque, omgitt av myrer, kan skilte med gamle festningsverk og den lengste sandstranden i Europa, hvor store grupper kunne samles.^[25] Den 20. mai, på Churchills forslag, begynte admiralitetet å legge til rette for at alle tilgjengelige små fartøyer ble gjort klare til å seile over kanalen til Frankrike.^[26] Etter fortsatte kamphandlinger og et mislykket alliert forsøk 21. mai i slaget om Arras for å skjære gjennom den tyske spydspissen,^[27] ble ekspedisjonsstyrken fanget inne, sammen med restene av de belgiske styrkene og de tre franske hærene, i et område langs kysten av det nordlige Frankrike og Belgia.^[28][29]

 

Uten å informere franskmennene begynte britene den 20. mai å planlegge «operasjon Dynamo», evakueringen av de britiske styrkene.^[25][26] Denne planleggingen ble ledet av viseadmiral Bertram Ramsay ved marinehovedkvarteret nedenfor Dover Castle, hvorfra han orienterte Churchill mens det var underveis.^[30] Skip begynte å samle seg ved Dover for evakuering.^[31] BEF sendte 20. mai brigadegeneral Gerald Whitfield til Dunkerque for å begynne å evakuere unødvendig personell. Overveldet av det han senere beskrev som «en noe alarmerende bevegelse mot Dunkerque av både offiserer og menn», på grunn av mangel på mat og vann, måtte han sende mange med uten å sjekke legitimasjonen deres grundig. Selv offiserer som ble beordret til å bli igjen for å hjelpe evakueringen forsvant ut i båtene.^[32]

Den 22. mai beordret Churchill ekspedisjonsstyrken å angripe sørover i koordinering med den franske første hæren under general Georges Blanchard for å gjenoppta kontakten med resten av de franske styrkene.^[33] Denne foreslåtte handlingen ble kalt Weygand-planen etter general Maxime Weygand, utnevnt til øverstkommanderende etter Gamelins avskjedigelse 18. mai.^[34] Den 25. mai måtte lord Gort gi opp ethvert håp om å nå dette målet og trakk seg på eget initiativ, sammen med Blanchards styrker, bak Lyskanalen, en del av et kanalsystem som nådde havet ved Gravelines.^[35] Sluseporter hadde allerede blitt åpnet langs hele kanalen for å oversvømme systemet og skape en barriere (Kanallinjen) mot den tyske framrykningen.^[36]

 

Innen 24. mai hadde tyskerne erobret havnen i Boulogne og omringet Calais.^[28] Ingeniørene i 2. panserdivisjon under generalmajor Rudolf Veiel bygde fem broer over kanallinjen og bare én britisk bataljon sperret veien til Dunkerque.^[37] Den 23. mai, etter forslag fra fjerde armés sjef generalfeltmarskalk Günther von Kluge, hadde Rundstedt beordret panserenhetene å stanse, bekymret for sårbarheten til flankene hans og spørsmålet om forsyning til hans fremre tropper.^{[38][39][40][41]} Han var også bekymret for at den myrlendte bakken rundt Dunkerque skulle vise seg å være uegnet for stridsvogner, og han ønsket å bevare dem for senere operasjoner (i noen enheter var tapene av stridsvogner 30–50 prosent).^[42][43] Hitler var også bekymret, og på et besøk til hovedkvarteret til armégruppe A den 24. mai støttet han ordren.^[42][41]

Luftmarskalk Hermann Göring oppfordret Hitler til å la Luftwaffe (hjulpet av armégruppe B)^[44] gjøre slutt på britene, til general Franz Halders forferdelse, som bemerket i hans dagbok at Luftwaffe var avhengig av været og flybesetninger var utmattet etter to ukers kamp.^[45] Rundstedt ga en ny ordre, som ble sendt ukodet. Den ble plukket opp av Royal Air Force (RAF) Y service etterretningsnettverk klokken 12:42: «Etter ordre fra Führer ... skal angrepet nordvest for Arras begrenses til den generelle linjen Lens–Bethune–Aire– St Omer–Gravelines. Kanalen vil ikke bli krysset.»^[46][47] Senere samme dag utstedte Hitler Direktiv 13, som ba Luftwaffe om å beseire de omringede allierte styrkene og stoppe deres flukt.^[48] Klokken 15.30 den 26. mai beordret Hitler pansergruppene til å fortsette framrykningen, men de fleste enheter brukte ytterligere 16 timer på å angripe.^[49] Noen beretninger siterer Hitler som sa at han bevisst tillot britene å rømme.^[50] Forsinkelsen ga de allierte tid til å forberede forsvar som var avgjørende for evakueringen og forhindret tyskerne i å stoppe den allierte retretten fra Lille.^[51]

Stoppordren har vært gjenstand for mye diskusjon av historikere.^[52][53] Historikeren Guderian betraktet unnlatelsen av å beordre et betimelig angrep på Dunkerque som en av de store tyske feilene på vestfronten.^[54] Rundstedt kalte det «ett av store vendepunkter i krigen»,^[55] og Manstein beskrev det som «en av Hitlers mest kritiske feil».^[56] Militærhistorikeren Basil Liddell Hart intervjuet mange av generalene etter krigen og satte sammen et bilde av Hitlers strategiske tenkning i saken. Hitler trodde at når Storbritannias tropper forlot det europeiske fastlandet, ville de aldri komme tilbake.^[57]

 

Retretten ble foretatt midt i kaotiske forhold, med etterlatte kjøretøyer som blokkerte veiene og en flom av flyktninger på vei i motsatt retning.^[58][59] På grunn av sensur i krigstid og ønsket om å opprettholde britisk moral, ble ikke hele omfanget av katastrofen ved Dunkerque først offentliggjort. En spesiell gudstjeneste deltatt av kong George VI ble holdt i Westminster Abbey den 26. mai, som ble erklært som en nasjonal bønnedag.^[60][61] Cosmo Gordon Lang, erkebiskop av Canterbury, ledet bønner «for våre soldater i alvorlig fare i Frankrike». Lignende bønner ble holdt i synagoger og kirker over hele Storbritannia den dagen, og bekreftet overfor offentligheten deres mistanke om troppenes desperate situasjon.^[62] Rett før kl. 19.00 den 26. mai beordret Churchill «Operasjon Dynamo» å begynne, da hadde 28 000 mann allerede blitt evakuert.^[25] De første planene ba om utvinning av 45 000 mann fra ekspedisjonsstyrken innen to dager, da tyske tropper ble forventet å blokkere videre evakuering. Bare 25.000 menn slapp unna i løpet av denne perioden, deriblant 7 669 den første dagen.^[63][64]

Den 27. mai, den første hele dagen av evakueringen, var en krysser, åtte destroyere og 26 andre fartøyer aktive.^[65] Offiserer fra Admiralitetet finkjemmet nærliggende havner etter små fartøyer som kunne frakte personell fra strendene ut til større fartøyer i havnen, samt større fartøyer som kunne laste inn folk fra kaiene. En nødmelding ble sendt ut for ytterligere hjelp, og innen 31. mai deltok nesten fire hundre små fartøyer frivillig og entusiastisk i innsatsen.^[66]

Samme dag bombet Luftwaffe kraftig Dunkerque, både byen og bryggeinstallasjonene. Ettersom vannforsyningen ble slått ut, kunne de resulterende brannene ikke slukkes.^[67] Anslagsvis tusen sivile ble drept, en tredjedel av den gjenværende befolkningen i byen.^[68] Skvadroner fra RAF ble beordret til å erobre luftoverherredømme for å beskytte Royal Navy under evakuering. Deres innsats gikk over til å dekke Dunkerque og Den engelske kanal, og beskytte evakueringsflåten.^[69] Luftwaffe ble møtt av 16 skvadroner fra RAF, som hevdet de fikk 38 nedskytninger den 27. mai mens de selv mistet 14 fly.^[67][70] Mange flere RAF-piloter fikk skader og ble deretter avskrevet. På tysk side fikk den tyske bombeenheten Kampfgeschwader 2 (KG 2) og KG 3 de største skadene. Tyske tap utgjorde 23 bombefly av typen Dornier Do 17. KG 1 og KG 4 bombet stranden og havnen og KG 54 senket den 8000 tonn tunge damperen «Aden». Junkers Ju 87 Stuka stupbombefly senket troppeskipet «Cote d' Azur». Luftwaffe benyttet 300 bombefly som ble beskyttet av 550 jagerfly og angrep Dunkerque i tolv ganger. De slapp 15 000 høyeksplosive og 30 000 brannbomber, ødela oljetankene og ødela havnen.^[71] RAFs Nr. 11 gruppe fløy 22 patruljer med 287 fly denne dagen, i formasjoner på opptil 20 fly.^[72]

Til sammen ble over 3500 tokt ble fløyet til støtte for «Operasjon Dynamo».^[70] RAF fortsatte å påføre de tyske bombeflyene store belastninger gjennom uken. Soldater som ble bombet og beskutte fra luften mens de ventet på transport, var for det meste uvitende om RAFs innsats for å beskytte dem, ettersom de fleste luftkampene fant sted langt fra strendene. Som et resultat var det mange britiske soldater som bittert anklaget flyverne for å ikke gjøre noe for å hjelpe, noe som angivelig førte til at noen soldater oppsøkte og fornærmet RAF-personell da de til sist kom tilbake til England.^[73]

Den 25. og 26. mai fokuserte Luftwaffe oppmerksomheten på allierte lommer som holdt ut ved Calais, Lille og Amiens, og angrep ikke Dunkerque.^[68] Calais, holdt av ekspedisjonsstyrken, overga seg 26. mai.^[74] Rester av den franske førstehæren, omringet ved Lille, kjempet mot syv tyske divisjoner, flere av dem pansrede, fram til 31. mai, da de resterende 35 000 soldatene ble tvunget til å overgi seg etter å ha gått tom for mat og ammunisjon.^[75][76] Tyskerne tildelte krigens æresbevisninger til forsvarerne av Lille som en anerkjennelse for deres tapperhet.^[77]

 

 

Den belgiske hæren overga seg 28. mai^[78] og etterlot et stort gap øst for Dunkerque. Flere britiske divisjoner stormet inn for å dekke den siden.^[79] Luftwaffe fløy færre tokt over Dunkerque 28. mai, og vendte oppmerksomheten mot de belgiske havnene Oostende og Nieuwpoort. Været over Dunkerque var ikke gunstig for stupbombere eller bombing fra luften. RAF fløy 11 patruljer og 321 tokter, og hevdet at de skjøt 23 fiendtlige fly mot eget tap på 13 fly.^[72] Den 28. mai ankom 17 804 soldater britiske havner.^[64]

Den 29. mai ble 47 310 britiske tropper reddet^[64] da Luftwaffes Ju 87-gjorde store skader på skipsfarten. Den britiske destroyeren HMS «Grenade» ble senket og den franske destroyeren «Mistral» ble hardt skadd, mens søsterskipene hennes, hver lastet med 500 mann, ble skadet av nære treff. De britiske destroyerne HMS «Jaguar» og HMS «Verity» ble hardt skadet, men slapp unna havnen. To trålere gikk i oppløsning i angrepet. Senere sank passasjerdamperen SS «Fenella» ved kaikanten med 600 mann ombord, men mennene ombord klarte å komme seg i land. Hjuldamperen HMS «Crested Eagle» fikk et direkte treff, tok fyr og sank med alvorlige skader. Angrepene ødela også de to passasjerskipene som tilhørte jernbaneselskapet, SS «Lorina» og SS «Normannia».^[80] Av de fem store tyske angrepene ble bare to møtt av jagerfly fra RAF; britene tapte 16 jagerfly i ni patruljer. Tyske tap utgjorde 11 Ju 87s ødelagt eller skadet.^[81]

Den 30. mai fikk Churchill beskjed om at alle britiske divisjoner nå var bak forsvarslinjene, sammen med mer enn halvparten av den franske førstehæren.^[75] På dette tidspunktet løp omkretsen langs en serie kanaler omtrent 11 km fra kysten, i myrlendt land som ikke var egnet for panservogner.^[82] Da bryggene i havnen ble gjort ubrukelige av tyske luftangrep, beordret øverste marineoffiser, kaptein (senere admiral) William Tennant, opprinnelig menn som skulle evakueres fra strendene. Da dette viste seg å være for sakte, omdirigerte han de evakuerte til to lange bølgebrytere av stein og betong, kalt øst- og vestmolene, samt strendene. Molene var ikke utformet til at skip kunne legge til som ved et kaianlegg, men til tross for dette ble flertallet av troppene som ble reddet fra Dunkerque utført på denne måten.^[83] Nesten 200 000 tropper gikk om bord på skip fra den østlige molen (som strakte seg nesten en mil ut til havet) i løpet av neste uke.^[84][85] James Campbell Clouston, bryggemester på den østlige molen, organiserte og regulerte strømmen av menn langs molen inn i de ventende skipene.^[86] Nok en gang holdt lave skyer Luftwaffes aktivitet på et minimum. Ni RAF-tokt ble utført som forsvar, men uten noen tysk formasjon konfrontert.^[87] Dagen etter senket Luftwaffe én transport og skadet 12 andre med 17 menneskeliv som gikk tapt; britene hevdet å ha skutt ned 38 fiendtlige fly, noe som er omstridt. RAF og Fleet Air Arm (den britiske flåtens luftstridskrefter) mistet 28 fly.^[87]

Dagen etter ble ytterligere 53 823 menn berget ombord,^[5] blant dem også de første franske soldatene.^[87] Lord Gort og 68 014 menn ble evakuert den 31. mai^[88] og etterlot generalmajor Harold Alexander med kommandoen over baktroppene.^[89] Ytterligere 64 429 allierte soldater dro 1. juni,^[64] før de økende luftangrepene forhindret ytterligere evakuering mens det var dagslys.^[90] Den britiske baktroppen på 4000 mann dro natt til 2.–3. juni.[96] Ytterligere 75 000 franske tropper ble hentet i løpet av nettene 2.–4. juni,^[91][92] før operasjonen til sist ble avsluttet. Resten av baktroppen, 40 000 franske tropper, overga seg 4. juni.^[91]

Av de totalt 338 226 soldatene var flere hundre ubevæpnede indiske muldyrdrivere, en avdeling fra Royal Indian Army Service Corps, og utgjorde fire av de seks enhetene for Force K-6-transport.^[93] Kypriotiske muldyrdrivere var også til stede. Tre enheter ble vellykket evakuert og en tatt til fange.^[94][95][96] Tilstede ved Dunkerque var også et lite antall franske senegalesiske soldater og marokkanere.^[97][98]

 

 

 

Tre ruter ble tildelt evakueringsfartøyene. Den korteste var «Rute Z», en distanse på 39 nautiske mil (72 km), men den innebar å seilte langs den franske kysten og dermed ble skip som brukte den utsatt for bombardement fra landbatterier, spesielt i dagslys.^[99][100] «Rute X», selv om den er den var mest sikker fra landbatterier, seilte gjennom en spesielt tungt minelagt del av kanalen. Skip på denne ruten seilte 55 nautiske mil (102 km) nordover fra Dunkerque, fortsatte gjennom Ruytingen-passet,^[101] og satte kursen mot North Goodwin Lightship før de dro sørover rundt Goodwin Sands til Dover.^[99][100] Ruten var tryggest fra overflateangrep, men de nærliggende minefeltene og sandbankene gjorde at den ikke kunne brukes om natten.^[102] Den lengste av de tre var «Rute Y», en avstand på 87 nautiske mil (161 km); ved å bruke denne ruten økte seilingstiden til fire timer, dobbelt så lang tid som kreves for «Rute Z». Denne ruten fulgte den franske kysten så langt som til Bray-Dunes, og svingte deretter nordøstover til Kwinte-bøyen.^[103] Her, etter å ha gjort en rundt 135-graders sving, seilte skipene vestover til North Goodwin Lightship og dro sørover rundt Goodwin Sands til Dover. ^[99][100] Skip på «Rute Y» var de mest sannsynlige for å bli angrepet av tyske overflatefartøyer, ubåter og Luftwaffe.^[104]

«Du visste at dette var sjansen til å komme hjem og du fortsatte å be, vær så snill Gud, la oss gå, få oss ut, få oss ut av dette rotet tilbake til England. Å se det skipet som kom inn for å hente meg og broren min, det var et fantastisk syn. Vi så hundeslagsmål oppe i luften, i håp om at ingenting skulle skje med oss, og vi så ett eller to forferdelige syn. Så sa noen, det er Dover, det var da vi så De hvite klippene, stemningen var fantastisk. Fra helvete til himmelen var hvordan følelsen var, du følte at det hadde skjedd et mirakel.»
— Harry Garrett, britisk soldat^[105]

Royal Navy leverte luftvernkrysseren HMS «Calcutta», 39 destroyere og mange andre fartøyer. Handelsflåten leverte passasjerferger, sykehusskip og andre fartøyer. Storbritannias belgiske, nederlandske, kanadiske,^[1] polske^[106] og franske allierte hadde også fartøyer som deltok. Admiral Ramsay sørget for at rundt tusen eksemplarer ble laget av de nødvendige kartene, fikk lagt bøyer rundt Goodwin Sands og ned til Dunkerque, og organiserte skipsfarten.^[102] Større skip som destroyere var i stand til å frakte rundt 900 mann per tur. Soldatene reiste stort sett på de øvre dekkene i frykt for å bli fanget under hvis skipet sank.^[107] Etter tapet den 29. mai av 19 britiske og franske marineskip pluss tre av de større rekvirerte fartøyene, trakk Admiralitetet tilbake sine åtte beste destroyere for det framtidige forsvaret av landet.^[108]

Et bredt utvalg av små fartøyer fra hele Sør-England ble satt i drift for å hjelpe til med evakueringen av Dunkerque. De besto av hurtigbåter, fartøyer fra Themsen, bilferger, lystfartøyer og mange andre typer småbåter.^[110] De mest nyttige viste seg å være motoriserte livbåtene, som hadde en rimelig god kapasitet og fart.^[110] Noen båter ble rekvirert uten eiers viten eller samtykke. Agenter fra Shippingdepartementet, fulgt av en marineoffiser, gjennomsøkte Themsen etter fartøyer som egnet seg, fikk sjekket dem for sjødyktighet og tok dem nedover til Sheerness, hvor marinemannskaper skulle plasseres ombord. På grunn av mangel på personell krysset mange små fartøyer den engelske kanalen med sivilt mannskap.^[111]

De første av «de små skipene» ankom Dunkerque den 28. mai.^[107] De brede sandstrendene gjorde at store fartøyer ikke kunne komme nær nok inntil kysten, og selv små fartøyer måtte stoppe rundt 100 meter fra vannlinjen og vente på at soldatene skulle vasse ut.^[112] I mange tilfeller måtte personell forlate båten sin da de nådde et større skip, og påfølgende evakuerte måtte vente på at båtene drev i land med tidevannet før de kunne bruke dem.^[113] I de fleste områdene på strendene sto soldater i kø med enhetene sine og ventet tålmodig på at de skulle bli evakuert. Men til tider måtte paniske soldater advares med pistol da de forsøkte å komme seg ut til båtene raskest mulig.^[114] I tillegg til å bli ferge ut på båter, konstruerte soldater ved De Panne og Bray-Dunes improviserte brygger ved å kjøre rader med forlatte kjøretøy inn på stranden ved lavvann, forankre dem med sandsekker og koble dem med gangveier av tre.^[115]

Før evakueringen ble fullført, hadde prognosen vært dyster, og Churchill advarte Underhuset 28. mai om å forvente «harde og tunge nyheter».^[116] Deretter omtalte Churchill utfallet som et mirakel, og britisk presse presenterte evakueringen som en «katastrofe snudd til triumf», og til tross for den vellykkete evakueringen måtte Churchill minne landet i en tale til Underhuset 4. juni om at «vi må vær veldig forsiktig å ikke tilordne denne befrielsen som en seier. Kriger blir ikke vunnet ved evakueringer.»^[5]

51. (Highland) infanteridivisjon ble avskåret sør for Somme, av den tyske «kappløpet mot havet», i tillegg til 1. panserdivisjon og en rekke logistikk- og arbeidstropper. Noen av sistnevnte hadde blitt opprettet til den improviserte Beauman-divisjonen. I slutten av mai begynte ytterligere elementer av to divisjoner å distribuere til Frankrike med håp om å etablere en andre ekspedisjonsstyrke. Flertallet av 51. (Highland) infanteridivisjon ble tvunget til å overgi seg 12. juni. Imidlertid ble nesten 192 000 alliert personell, deriblant 144 000 briter, evakuert gjennom forskjellige franske havner fra 15. til 25. juni under kodenavnet «Operasjon Ariel».^[117] Gjenværende britiske styrker under den franske tiende armé da Norman Force trakk seg tilbake mot Cherbourg.^[118] Tyskerne marsjerte inn i Paris 14. juni og Frankrike kapitulerte åtte dager senere.^[119]

De mer enn 100 000 franske troppene som ble evakuert fra Dunkerque ble raskt og effektivt sendt til leire i ulike deler av det sørvestlige England, hvor de ble midlertidig innlosjert før de ble hjemsendt.^[120] Britiske skip fraktet franske tropper til Brest, Cherbourg og andre havner i Normandie og Bretagne, selv om bare omtrent halvparten av de hjemvendte troppene ble omplassert mot tyskerne før overgivelsen av Frankrike. For mange franske soldater betydde evakueringen fra Dunkerque bare noen få ukers forsinkelse før de ble drept eller tatt til fange av den tyske hæren etter at de kom tilbake til Frankrike.^[121] Av de franske soldatene som ble evakuert fra Frankrike i juni 1940, sluttet rundt 3000 seg til Charles de Gaulles frie franske hær i Storbritannia.^[122]

I Frankrike førte den ensidige britiske beslutningen om å evakuere gjennom Dunkerque i stedet for motangrep mot sør, og det førte til en viss bitter harme oppfatningen om at Royal Navy foretrakk å evakuere britiske styrker på bekostning av franskmennene. I følge Churchill beordret den franske admiralen François Darlan opprinnelig at de britiske styrkene skulle få fortrinn, men 31. mai grep han inn på et møte i Paris for å beordre at evakueringen skulle foregå på like vilkår og at britene skulle danne baktroppen.^[123] Faktisk var de 35 000 mennene som til slutt overga seg etter å ha dekket de siste evakueringene stort sett franske soldater fra 2. lette mekaniserte og 68. infanteridivisjoner.^[124][125] Deres motstand tillot at evakueringen ble utvidet til 4. juni, på hvilken dato ytterligere 26 175 franskmenn ble fraktet til England.^[64]

Evakueringen ble presentert for den tyske offentligheten som en overveldende og avgjørende tysk seier. Den 5. juni 1940 uttalte Hitler: «Dunkerque har falt! 40 000 franske og engelske tropper er alt som er igjen av de tidligere store hærene. Umålelige mengder materiell har blitt erobret. Det største slaget i verdenshistorien har kommet til en slutt.»^[a][126] Oberkommando der Wehrmacht Oberkommando der Wehrmacht (overkommando for den tyske hæren) kunngjorde begivenheten som «tidenes største utslettelseskamp».^[127]

 

 

Under hele felttoget, fra 10. mai til våpenhvilen med Frankrike 22. juni, led ekspedisjonsstyrken 68 000 tap.^[128] Dette omfattet 3500 drepte og 13053 sårede. [133][134] Det meste av tungt utstyr måtte forlates under de forskjellige evakueringene, noe som resulterte i tap av 2 472 artillerikanoner, rundt 20 000 motorsykler, nesten 65 000 andre kjøretøyer, 423 000 tonn med forråd, mer enn 76 000 tonn ammunisjon og 165 000 tonn med drivstoff.^[129] Nesten alle de 445 britiske stridsvognene som ble sendt til Frankrike ble forlatt.^[130]

Seks britiske og tre franske destroyere ble senket, sammen med ni andre store fartøyer. I tillegg ble 19 destroyere skadet.^[131] Over 200 britiske og allierte fartøyer ble senket, med et tilsvarende antall skadet.^[132] Royal Navys mest betydelige tap i operasjonen var seks destroyere:

• «Grafton», senket av U-62 29. mai^[133]
• «Grenade», senket ved luftangrep ved Dunkerque 29. mai^[134]
• «Wakeful,» senket av en torpedo fra schnellboot (hurtigbåt) S-30 29. mai^[135]
• «Basilisk», «Havant» og «Keith», senket ved luftangrep utenfor strendene 1. juni^[136]

Den franske marinen mistet tre destroyere:

• «Bourrasque», gikk på en mine utenfor Nieuport 30. mai
• «Siroco», senket av hurtigbåtene S-23 og S-26 31. mai
• «Le Foudroyant», senket ved luftangrep utenfor strendene 1. juni

RAF mistet 145 fly, hvorav minst 42 var av typen Spitfire, mens Luftwaffe mistet 156 fly i operasjoner i løpet av de ni dagene av «Operasjon Dynamo»,^[137] av dem 35 skutt ned skip fra Royal Navy, i tillegg 21 som skadet, i løpet av de seks dagene fra kl. 27. mai til 1. juni.^[138]

Mange av fangene ble marsjert til byen Trier, og marsjen tok så lang tid som 20 dager. Andre ble marsjert til elven Schelde og ble sendt med lekter til Ruhr. Fangene ble deretter sendt med jernbane til krigsfangeleirer i Tyskland.^[139] Flertallet (de under rang som korporal) ble satt til å arbeide deretter i tysk industri og landbruk resten av krigen.^[140]

De av ekspedisjonsstyrken som døde i kampene i 1940, eller som krigsfanger etter at de ble tatt til fange under denne kampanjen, og som ikke har noen kjent grav, blir minnet på Dunkirk Memorial som ble opprettet i Dunkerque i 1957.^[141]

• Dunkirk (1958)
• Week-end à Zuydcoote (1964)
• Atonement (2007)
• Dunkirk (2017)
• Darkest Hour (2017)

• Dunkirk (2004)

• Atkin, Ronald (1990). Pillar of Fire: Dunkirk 1940. London: Sidgwick & Jackson. ISBN 0-283-99697-8. 
• Bajwa, Mandeep Singh (19. mai 2013): «Force K6: Indian troops in France», Hindustan Times
• Blaxland, Gregory (1973). Destination Dunkirk: The story of Gort's Army. London: William Kimber. ISBN 978-0-7183-0203-0. 
• Bowman, Ghee (2020). The Indian Contingent: The Forgotten Muslim Soldiers of Dunkirk. Cheltenham: History Press. ISBN 978-0-7509-9379-1. 
• Chessum, Victoria (9. juni 2014): «Harry Garrett, 96, tells of the moment the White Cliffs of Dover came into sight after the war», Kent Online
• Churchill, Winston (1949). Their Finest Hour. The Second World War. II. Boston; Toronto: Houghton Mifflin. OCLC 396145. 
• Churchill, Winston (2003). «Wars are not won by evacuations, 4 June 1940, House of Commons». I Churchill, Winston S. Never Give In!: The Best of Winston Churchill's Speeches. New York: Hyperion. ISBN 1-40130-056-1. 
• Cooper, Matthew (1978). The German Army 1933–1945, Its Political and Military Failure. Mazal Holocaust Collection. Briarcliff Manor, NY: Stein and Day. ISBN 0-8128-2468-7. 
• Costello, John (1991). Ten Days That Saved the West . London; New York: Bantam. ISBN 978-0-593-01919-1. 
• Dildy, Douglas C. (2010). Dunkirk 1940: Operation Dynamo. Oxford: Osprey. ISBN 978-1-84603-457-2. 
• Dunkirk Memorial, Commonwealth War Graves Commission, http://www.cwgc.org/find-a-cemetery/cemetery/2082800/DUNKIRK%20MEMORIAL, besøkt 5 September 2019 
• Ellis, Major L. F. (2004). The War in France and Flanders 1939–1940. History of the Second World War United Kingdom Military Series. Naval & Military Press. ISBN 978-1-84574-056-6. 
• English, John (1993). Amazon to Ivanhoe: British Standard Destroyers of the 1930s. Kendal, England: World Ship Society. ISBN 0-905617-64-9. 
• Fermer, Douglas (2013). Three German Invasions of France: The Summer Campaigns of 1870, 1914, and 1940. Barnsley: Pen & Sword Military. ISBN 978-1-78159-354-7. 
• Forczyk, Robert (2010). Manstein: Leadership – Strategy – Conflict. Oxford: Osprey. ISBN 978-1-84603-221-9. 
• French, David (2002). Raising Churchill's Army: The British Army and the War against Germany 1919–1945. New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-154253-4. 
• Gardner, W. J. R. (1949). «The Evacuation from Dunkirk: 'Operation Dynamo' 26 May – 4 June 1940». Whitehall Histories. Naval Staff Histories. London: Routledge. 
• Gelb, Norman (1990). Dunkirk: The Incredible Escape . London: Michael Joseph. ISBN 0-7181-3203-3. 
• Gojkovic, Maria (6. august 2017): «Cypriots among the forgotten troops of Dunkirk»,Cyprus Beat. Arkivert fra originalen 21. januar 2020
• «Größte Vernichtungschlacht aller Zeiten», Fehrbelliner Zeitung (tysk). 5. juni 1940
• Guderian, Heinz (2001). «Hitler's momentous order to stop». Panzer Leader. New York: Da Capo Press. ISBN 978-0-306-81101-2. 
• Hart, B. H. Liddell (1948). The German Generals Talk. New York: William Morrow. ISBN 978-0-688-06012-1. 
• Hinsley, F. H. (1994). British Intelligence in the Second World War: Its Influence on Strategy and Operations. History of the Second World War (abr.) (2nd rev. utg.). London: HMSO. ISBN 0-11-630961-X. 
• Hitler, Adolf (5. juni 1940): «Tagesbefehl des Fuehrers», Teltower Kreisblatt (tysk).
• Holmes, Richard, red. (2001). «Dunkirk evacuation». The Oxford Companion to Military History. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-866209-2. 
• Jackson, Julian (2003). The Fall of France: The Nazi Invasion of 1940 . Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-192-80550-8. 
• Jackson, Robert (1974). Air War Over France, 1939–1940. London: Ian Allan. ISBN 0-7110-0510-9. 
• Jodl, Alfred, OKW Diary (section 25), 40 
• Kaufmann, J. E.; Kaufmann, H. W. (2007). Fortress France: The Maginot Line and French Defenses in World War II. Stackpole Military History Series. Mechanicsburg, PA: Stackpole. ISBN 978-0-811-73395-3. 
• Keegan, John (1989). The Second World War. New York: Viking. ISBN 0-670-82359-7. 
• Kilzer, Louis C. (2000). Hitler's Traitor: Martin Bormann and the Defeat of the Reich (på engelsk). Presidio Press. ISBN 978-0-89141-710-1. 
• Lemay, Benoît (2010). Erich von Manstein: Hitler's Master Strategist. Heyward, Pierce (trans.). Havertown, PA; Newbury, Berkshire: Casemate. ISBN 978-1-935149-26-2. 
• Liddell Hart, B. H. (1999). History of the Second World War. New York: Da Capo Press. ISBN 0-306-80912-5. 
• Longden, Sean (2009). Dunkirk: The Men They Left Behind. London: Constable and Robinson. ISBN 978-1-84529-977-4. 
• Longden, Sean (2005). Hitler's British Slaves: Allied POWs in Germany 1939–1945. Gloucestershire: Arris. ISBN 978-1-84437-060-3. 
• Looseley, Rhiannon (2005). Le Paradis apres l'Enfer: the French Soldiers Evacuated from Dunkirk in 1940 (online) (thesis). University of Reading. 102786495. 
• Lord, Walter (1983). The Miracle of Dunkirk. London: Allen Lane. ISBN 1-85326-685-X. 
• McIntyre, Catherine (3. august 2017): «How Dunkirk's Canadian hero 'fell through the cracks' of history», Macleans
• Melvin, Mungo (2010). Manstein: Hitler's Greatest General. London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 978-0-297-84561-4. 
• Miller, Nathan (1997). War at Sea: A Naval History of World War II. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-511038-2. 
• Mordal, Jacques (1968). Dunkerque (på fransk). Paris: Editions France Empire. OCLC 2192012. 
• Murray, Williamson; Millett, Allan R. (2000). A War to Be Won . Cambridge, Massachusetts: Belknap Press. ISBN 0-674-00163-X. 
• Nadeau, Jean-Benoît; Barlow, Julie (2003). Sixty Million Frenchmen Can't Be Wrong: Why We Love France But Not the French. Sourcebooks: Naperville, Illinois. ISBN 978-1-4022-0045-8. 
• Noakes, J.; Pridham, G., red. (1988). Foreign Policy, War and Racial Extermination. Nazism 1919–1945. 3. Exeter: University of Exeter Press. ISBN 978-0-85989-602-3. 
• Ramsey, B.H. (17. juli 1947): «The Evacuation of the Allied Armies from Dunkirk and Neighbouring Beaches» (PDF), London Gazette. London: His Majesty's Stationery Office: 3295–3318
• Richardson, Matthew (2010). Tigers at Dunkirk: The Leicestershire Regiment and the Fall of France. Barnsley: Pen and Sword. ISBN 978-1-84884-210-6. 
• Roberts, Andrew (2009). Masters and Commanders: The Military Geniuses who Led the West to Victory in World War II. London: Penguin. ISBN 978-0-141-02926-9. 
• Roth, Ariel Ilan (2010). Leadership in International Relations: The Balance of Power and the Origins of World War II. New York: Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-230-10690-1. 
• Safire, William (2004). Lend Me Your Ears: Great Speeches in History. New York: Norton. ISBN 0-393-04005-4. 
• Shephard, Ben (mars 2003): A War of Nerves: Soldiers and Psychiatrists in the Twentieth Century. Cambridge: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-01119-9
• Shirer, William L. (1960). The Rise and Fall of the Third Reich. New York: Simon & Schuster. ISBN 978-0-671-62420-0. 
• Smith, Peter C (2011). The Junkers Ju 87 Stuka: A Complete History. London: Crecy. ISBN 978-0-85979-156-4. 
• Staff. «World War II: Dunkirk Evacuation». Encyclopædia Britannica. 
• Staff: «The Royal Indian Army Service Corps», Dunkirk 1940: The Before, The Reality, The Aftermath. Dunkirk 1940.org
• Stewart, Geoffrey (2008). Dunkirk and the Fall of France. Barnsley: Pen & Sword Military. ISBN 978-18-44-15803-4. 
• Sweeting, Adam (21. mai 2010): «Dunkirk: the soldiers left behind», The Daily Telegraph
• «The Association of Dunkirk Little Ships», The Association of Dunkirk Little Ships. 2010. Arkivert fra originalen 11. september 2019.
• Thompson, Julian (2011). Dunkirk: Retreat to Victory. New York: Arcade. ISBN 978-1-61145-314-0. 
• War Diary of Army Group A, ss. Volume 40, section 24 
• Thompson, H. L. (1953). New Zealanders with the Royal Air Force. Official History of New Zealand in the Second World War 1939–45. I. Wellington, New Zealand: War History Branch. OCLC 270919916. 

• Brooke, Alan ([1957] 2001): War Diaries 1939–1945: Field Marshal Lord Alanbrooke, red.: Danchev, Alex; Todman, Daniel, Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-23301-8.
• Franks, Norman (1983): The Air Battle of Dunkirk. London: William Kimber. ISBN 0-7183-0349-0.
• Sebag-Montefiore, Hugh (2006): Dunkirk: Fight to the Last Man. New York: Viking. ISBN 0-670-91082-1.
• Weinberg, Gerhard L. (1994): A World at Arms: A Global History of World War II, New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-44317-2.
• Wilmot, Chester (1986): The Struggle for Europe. New York: Carroll & Graf. ISBN 0-88184-257-5.

• (en) Operation Dynamo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Dunkirk Evacuation», BBC Archive
• Offisiell nettsted for Dunkirk minnesmerke og museum
• «We shall fight on the beaches», originaltekst til Winston Churchills tale 4. juni 1940, Wikisource