Lektor

Ordet «lektor» er avledet av det latinske legere (å lese) og betyr opprinnelig en person som leser, eller leser opp, tekst for andre.^[1]

I Norge brukes tittelen lektor om faglig-pedagogisk personale i skoleverket med mastergrad eller tilsvarende. En lektor har, i motsetning til en adjunkt, erfaring med å gjennomføre en større vitenskapelig undersøkelse (en studie) der fagets vitenskapelige metode er tatt i bruk. Lektor er formelt sett ikke en beskyttet tittel, og er i praksis en lønnskode for undervisningsstillinger for ansatte med denne kompetansen.

Tradisjonelt ble tittelen bare brukt om faglig-pedagogisk personale tilsatt ved de høyere skolene (latinskole, gymnas og videregående skole). Tittelen krevde embedseksamen av høyere grad, dvs. minimum seks års universitetsutdannelse med metodekompetanse demonstrert i et selvstendig vitenskapelig arbeid. Fram til 1960-åra var lektorene i gymnaset embetsmenn som ble utnevnt av Kongen i statsråd. Etterhvert kom tittelen «lektor med opprykk», som i tillegg krevde pedagogisk seminar (såkalt «ped-sem»).

På 1990-tallet ble pedagogisk seminar erstattet av praktisk-pedagogisk utdanning (PPU), som utgjør ett år. Etter den såkalte Kvalitetsreformen av 2003 kreves det kun fem års høyere utdannelse for å bli lektor. I tillegg kommer kravet om PPU for å bli lektor i skoleverket. Ved videregående skoler og i grunnskolen brukes i dag to stillingskoder for lektorer, 7965 lektor og 7966 lektor med tilleggsutdanning. Innholdet i lektorutdanningen er regulert i Forskrift om rammeplan for lektorutdanning av 2013, jamfør Universitets- og høyskoleloven § 3-2.^[2]

I Sverige kreves det doktorgrad eller lisentiatgrad som man kan oppnå etter 6,5 års studier for å få tittelen lektor. Antallet lektorer har blitt sterkt redusert med årene, i 1970 var det 1500 lektorer i den svenske gymnaset, i 2003 bare 400, hvorav halvparten over 60 år. Mange skoler har vært uvillige til å ansette nye lektorer, som har høyere lønn enn andre lærere. Lektorene blir ofte beskrevet som representanter for en utdøende dannelsestradisjon.

I Danmark er lektor den høyeste tittelen for lærere ved gymnasene. Den brukes om lærere med lang ansiennitet som har bestått visse kvalifikasjonskrav. Det kreves minst høyere embedseksamen, magistergrad eller tilsvarende.

Formene universitetslektor eller høyskolelektor brukes for lektorer ansatt ved universiteter og høyskoler.

I Norge brukes tittelen innen høyere utdannelse i formen universitetslektor og den nå mindre brukte stillingen høgskolelektor/høyskolelektor. Det er ikke noe formelt krav om pedagogisk videreutdannelse for lektorer som underviser ved universiteter og høyskoler, men det kreves som regel at fast ansatte innen en toårsperiode tar et universitets-/høyskolepedagogisk kurs. Som hovedregel ansetter universiteter og høyskoler ikke lenger folk fast i universitetslektor-/høyskolelektorstilling.

Historisk var kravene til stilling som universitetslektor og lektor i skolen de samme, dvs. hovedfag, embetseksamen eller tilsvarende. Formalkravet er i dag mastergrad eller tilsvarende utdannelse. Det er vanlig med en viss vitenskapelig produksjon utover dette. Fra årtusenskiftet har nyansettelser i faste stillinger på lektornivå blitt uvanlig ved forskningsintensive institusjoner, ettersom de fleste av disse institusjonene lyser ut nye faste stillinger på førsteamanuens-, eventuelt professornivå. Ansettelser i lektorstillinger forekommer i mindre omfang, særlig i vikariater for å dekke undervisningsoppgaver på mer grunnleggende nivå, og ved enkelte mindre forskningsintensive institusjoner.

Tidlig på 1800-tallet var universitetslektor ved siden av professor en av to akademiske stillinger ved universitetet; denne stillingen lignet mer på senere tiders førsteamanuensis.

Den moderne universitetslektorstillingen oppstod i etterkrigstiden som en stilling som primært skulle fylle mer elementære undervisningsbehov på lavere nivå. Den var formelt likestilt med amanuensis (den laveste stillingen i det ordinære faste stillingshierarkiet), men hadde lavere status og dårligere avansementsmuligheter.^[3] I 1995 ble universitetslektor og amanuensis formelt sidestilt med høgskolelektor. Disse utgjorde da det laveste av tre ordinære faste stillingsnivåer både i den kombinerte stigen og undervisningsstigen. Amanuensisstillingen ble faset ut fra 1990-årene, slik at universitetslektor ble den normale stillingen på dette nivået. Universitetene har fra 1990-årene bare unntaksvis lyst ut faste lektorstillinger, da stillinger vanligvis lyses ut på minst førsteamanuensisnivå.

I praksis består arbeidsoppgavene for lektorer i dag som regel av 80 % normert tid til undervisning og 20 % normert tid til faglig oppdatering eller forskning og utvikling; tidsbruksundersøkelsen for universiteter og høyskoler har vist at lektorer i gjennomsnitt bruker 15 % av tiden på faglig oppdatering/FoU.^[4] Lektorstillingene er derfor ikke egentlig forskningsstillinger i moderne tid.

Det er mulig å søke om opprykk til førstelektor basert på pedagogiske og/eller vitenskapelige kvalifikasjoner eller til førsteamanuensis basert på vitenskapelige kvalifikasjoner (doktorgrad eller tilsvarende kompetanse).

De norske amanuensis- og lektorstillingene oversettes til engelsk som assistant professor.^[5][6] Stillinger med betegnelsen assistant professor har i European Framework for Research Careers blitt definert som stillinger på R2-nivå, mens den høyere stillingen førsteamanuensis (associate professor) har blitt definert som R3.^[7] R2 brukes imidlertid også om postdoktornivået. Selv om det ikke ble krevd norsk doktorgrad for amanuensis- og lektorstillinger, var utdanningskravet lenge typisk på 6–8 år, høyere enn for stillinger i andre land på R1-nivå. Generelt er amanuensis- og lektorstillingene typiske for et eldre stillingshierarki i Norge som i stor grad fases ut ved forskningsintensive institusjoner.

Innen høyere utdanning brukes stillingskodene 1009 universitetslektor og 1008 høgskolelektor. Disse anses som likeverdige med hverandre, og med stillingen amanuensis.

«Mobilitet på tvers» i figuren viser til at de formelle utdannings- og vitenskapelige kompetansekravene er de samme og at det er vanlig å veksle mellom stigene, ikke til at den enkelte ansatt har en ubetinget rett til omgjøring av egen eksisterende stilling. Mobilitet vil normalt skje ved søknad på ny stilling, eller ved kallelse i bistillinger.

I Danmark og Sverige er universitetslektor og høyskolelektor en stilling som krever doktorgrad eller tilsvarende vitenskapelig kompetanse. Disse stillingene har vanligvis hovedsakelig undervisningsoppgaver, gjerne i rundt 70–80 % av stillingen, med den resterende tiden satt av til faglig oppdatering eller forskning.

Stillingen er langt på vei sammenlignbar med den norske førsteamanuensisstillingen, men en universitetslektor og høyskolelektor i Sverige og Finland kan ikke veilede på doktorgradsnivå eller være medlem av en bedømmelseskomite. For å kunne veilede på doktorgradsnivå kreves det dosentkompetanse, som i Sverige og Finland er en personlig tittel og ikke en stilling i seg selv.

Ved engelskspråklige læresteder finnes lektortittelen i formen Lecturer og Senior Lecturer. Denne tittelens plassering kan variere. I Storbritannia vil Lecturer ofte tilsvare universitetslektor, mens Senior Lecturer gjerne står til førsteamanuensis. Dette gjelder imidlertid ikke alle steder, og tittelen Lecturer brukes ved noen universiteter, eksempelvis Cambridge og Oxford, om en høyere stilling.

• Knut Grove, Svein Michelsen Lektorene kapittel 11 i Profesjonshistorier Pax 2014 ISBN 9788253037523

• Utdanning.no: Lektor