Dosent

Dosent (dansk: docent) er en stilling plassert mellom universitetslektor (førsteamanuensis) og professor. Dosentstillingen tildeles som regel lektorer som har hatt en vesentlig vitenskapelig produksjon på internasjonalt nivå og som gjerne har ytt en særlig innsats innen sin institusjons undervisning.

I Norge var dosent en stilling ved universitetene fra tidlig på 1800-tallet til 1985, og rangerte under professor og over stillinger som amanuensis, førsteamanuensis og universitetslektor (som var i bruk på ulike tidspunkter). I motsetning til den senere bruken av tittelen bygget den gamle dosentstillingen på rent vitenskapelige kvalifikasjoner. Selv om stillingen formelt rangerte under professor ble den fra slutten av 1900-tallet omtalt som en toppstilling og ofte regnet som likeverdig med professorstillinger i utlandet.

Fra etableringen av Det Kongelige Frederiks Universitet i 1811 og frem til 1985 ble professorer utnevnt av regjeringen til bestemte lærestoler knyttet til sentrale fagområder, og man kunne bare bli professor når en slik lærestol ble ledig. Ofte hadde et institutt bare en eller noen få professorer. Dosenter utgjorde derfor etterhvert en viktig gruppe av vitenskapelig ansatte. Om en person var professor eller dosent var ikke først og fremst knyttet til individuell vitenskapelig merittering, men til hvilke lærestoler regjeringen valgte å opprette og når de ble ledige. Det fantes ingen opprykksordning.

Tittelen dosent (da skrevet docent) var spredt i bruk fra universitetets første tid tidlig på 1800-tallet, men utgjorde i begynnelsen ikke noen fast stillingstype. Først fra 1890 var tittelen regelmessig i bruk om en stilling under professornivå. Det ble fra 1890-årene åpnet for at universitetet kunne ansette dosenter i stedet for professorer i mindre sentrale fagområder.^[2] I motsetning til professorene, som var embetsmenn utnevnt i statsråd, var dosentene tjenestemenn og hadde lavere lønn. Dosentene fikk først stemmerett i universitetsdemokratiet i 1939 og var aldri selv valgbare som rektor eller dekaner (bare professorer var valgbare til 1989). Frem til 1955 hadde bare professorer og dosenter stemmerett ved universitetene; i 1955 fikk alle vitenskapelig ansatte og studentene stemmerett, og i 1975 fikk også de teknisk-administrativt ansatte stemmerett. Dosentene ble embetsmenn på linje med professorene i 1958.^[3]

Generelt ble det på 1900-tallet krevd vitenskapelig arbeid tilsvarende minst to doktorgrader for å bli dosent; doktorgradene på den tiden kunne være mer omfattende enn senere, idet en doktorgrad hadde mer karakter av opus magnum og i seg selv gjerne var en grad som mer etablerte akademikere tok. Kompetansekravet var omtrent sammenlignbart med dagens krav til professorkompetanse.

Det var i prinsippet en forventning om noe større faglig bredde hos professorer, mens dosenter kunne ha en noe smalere faglig innretning. Det ble i regelen forventet en noe større vitenskapelig produksjon fra professorer, men personer i dosentstilling kunne likevel i mange tilfeller ha kompetanse på professornivå og noen ganger være bedre kvalifisert enn innehaveren av professoratet. Den eneste muligheten til å bli professor var å søke på ledige professorater, som det var få av, og det kunne gå lang tid mellom hver gang de ble ledige. Den norske dosenttittelen før 1985 oversettes til engelsk både som professor og reader; eventuelt brukte man den direkte engelske oversettelsen docent, men dette ordet kan bety mange ting på engelsk.

Tittelen dosent bortfalt ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene i Norge i 1985, da stillingen ble integrert i en ny og bredere professorstilling, og alle de daværende dosentene ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene fikk professortittel.

Siden 2003 har det eksistert to ulike dosenttitler i Norge, høgskoledosent og undervisningsdosent (fra 2006 betegnet bare dosent).

Dosenttittelen eksisterte ved regionale høyskoler i formen høgskoledosent, som primært var en høyere undervisningsstilling. I motsetning til dosenttittelen ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene ble denne tittelen ikke avskaffet i 1985. Ettersom høyskolene ikke hadde lov å bruke den høyere professortittelen før 1995 var høgskoledosent den høyeste tittelen ved høyskolene frem til 1995. Da professortittelen ble innført ved høyskolene ble høgskoledosenter innplassert under professorer i hierarkiet. Høgskoledosenter fikk i 1990-årene mulighet til å søke om personlig opprykk til professor etter kompetanse. Etter forskriftsendring i 2006 ble det ikke anledning til nye ansettelser i denne stillingen.^[4] Per 2018 var det tre medlemmer av Forskerforbundet som hadde stillingen høgskoledosent; dette tallet omfatter ikke eventuelle høgskoledosenter som er medlemmer av andre fagforeninger, eller uorganiserte.^[5]

Stillingen undervisningsdosent ble vedtatt innført som stillingstittel i 2003. I 2006 ble tittelen bestemt endret til bare dosent og det ble vedtatt innført en opprykksordning fra førstelektor.^[6] (Undervisnings)dosentstillingen fra 2003 er ikke en videreføring av den tradisjonelle universitetsstillingen som dosent som ble avskaffet i 1985, men har mer til felles med høgskoledosentstillingen.

Opprykk til undervisningsdosent/(ny type) dosent har større vekt på pedagogiske kvalifikasjoner og lavere krav til vitenskapelig kompetanse sammenlignet med opprykk til professor, som tradisjonelt bygger mest på vitenskapelige kvalifikasjoner.^[7] Tilsvarende bygger opprykk til førstelektor i stor grad på pedagogiske kvalifikasjoner, mens opprykk til førsteamanuensis bygger på doktorgrad eller tilsvarende vitenskapelig kompetanse. Titlene førstelektor og (undervisnings)dosent er hovedsakelig brukt ved høyskolene og de nye universitetene.

Den nye dosentstillingen er relativt lite brukt. I 2018 var det 171 dosenter i Norge, mot 3863 professorer.^[8]

NIFUs tidsbrukundersøkelse viste at dosenter brukte mest tid på undervisning (39%), fulgt av samlebegrepet forskning og utviklingsarbeid (31%) som dels kan omfatte pedagogisk utviklingsarbeid, som er den primære begrunnelsen for stillingen, og forskning.^[9]

Førstelektor- og dosentkompetanse gir ikke rett til å veilede doktorgradsstipendiater. Personer ansatt som førstelektor eller dosent kan likevel være individuelt kvalifisert til å veilede dersom de i tillegg minst har doktorgrad eller tilsvarende forskningskompetanse (førsteamanuensis- eller seniorforskerkompetanse). Dosenter kan heller ikke sitte i komité for professorbedømmelser, mens det er krav om en person med professorkompetanse i komiteer som tilkjenner dosentkompetanse for å sikre høyt nok forskningsnivå ved bedømmelsen. Det finnes professorer i alle fagområder av betydning i akademia i Norge, mens det er under 200 dosenter totalt og derfor mange fagområder som ikke har noen dosenter.

(Undervisnings)dosentstillingen har vært oversatt på ulike måter til engelsk; den kan oversettes direkte som docent, men siden denne tittelen også kan bety andre ting på engelsk og fordi dosent i mange andre land slik som flere nordiske land er tittelen på en stilling under professor, foretrekkes ofte betegnelser som tilsvarer lignende titler i engelskspråklige land. Den norske dosentstillingen tilsvarer den amerikanske stillingsbetegnelsen teaching professor og den britiske stillingsbetegnelsen professorial teaching fellow. Tittelen kan ikke oversettes som reader, da denne tradisjonelle stillingen ved britiske universiteter er sterkt knyttet til forskningskvalifikasjoner. I USA og andre engelskspråklige land vil dosentstillingen kunne forstås som en professorstilling med arbeidsoppgaver fokusert på undervisning snarere enn en egen stillingskategori, på samme måte som stillingen forsker I vil forstås som en professorstilling med fokus på forskning, og dosenttittelen har derfor også vært oversatt til engelsk som professor. Akademiet for yngre forskere har foreslått å endre tittelen på dosent til undervisningsprofessor og tittelen på forsker I til forskningsprofessor.^[10] I 2021 foreslo Stillingsstrukturutvalget å avskaffe dosentstillingen og integrere eksisterende dosenter i en bredere professorstilling.^[1]

Den norske dosenttittelen lar seg ikke direkte plassere i European Framework for Research Careers, da denne gjelder forskningskarrierer og har forskningsmerittering som hovedkriterium.

«Mobilitet på tvers» i figuren viser til at de formelle utdannings- og vitenskapelige kompetansekravene er de samme og at det er mulig å veksle mellom stigene fordi man har den samme vitenskapelige kompetansen, ikke til at den enkelte ansatt har en ubetinget rett til omgjøring av egen eksisterende stilling. Mobilitet vil normalt skje ved søknad på ny stilling, eller ved kallelse i professor II-stillinger. Eksempelvis vil en forsker II ha den vitenskapelige kompetansen som kreves for å bli ansatt som førsteamanuensis; det er også mulig å ha stillinger i begge stigene samtidig, mest typisk som forsker I og professor II.

I Sverige er dosent (svensk: docent) en akademisk tittel som er plassert mellom universitetslektor/högskolelektor (som tilsvarer norsk førsteamanuensis) og professor. I regelen kan tittelen dosent tildeles når man har publisert tilsvarende minst to doktorgrader og oppfyller andre krav, eksempelvis erfaring med undervisning og veiledning av et visst omfang. Ved statlige institusjoner finnes ikke lenger stillingen som dosent, og dosent tildeles normalt som en tittel til personer som allerede er ansatt som universitetslektor/högskolelektor. Dosent er i seg selv en vitenskapelig tittel og en kompetansemarkering som gir rett til å undervise og veilede på alle nivåer på universiteter og høyskoler, og å være opponent og komitémedlem i doktorgradskomitéer. I noen tilfeller gis tittelen dosent også til andre med sterk tilknytning til institusjonen, men som ikke er ansatt i lønnet stilling der; dette skjer normalt kun når personen har et aktivt samarbeid med institusjonen og deltar i forskningssamarbeid og eventuelt undervisning i et visst omfang. Dosenttittelen beholder man på livstid når man først har fått den, med unntak av de som utnevnes til professorer, som ikke lenger anvender tittelen. Tittelen oversettes til engelsk som associate professor eller reader. En universitets- eller høgskolelektor som har tittelen dosent har mulighet til å søke om opprykk til professor etter kompetanse.

I Tyskland er dosent (tysk: Dozent) en generell betegnelse på enhver som underviser innen høyere utdannelse ved universiteter, høyskoler og fagskoler. Betegnelsen kan brukes om alt fra professorer til innleide timelærere, men er særlig brukt om den sistnevnte gruppen ettersom professorer gjerne vil omtales med professortittelen i stedet. Ordet inngår også i stillingen privatdosent (Privatdozent), som er en person som har fullført habilitasjon og som i teorien har rett til å undervise ved et universitet, men uten å være fast ansatt som professor eller førsteamanuensis.

I Sveits er dosent (tysk: Dozent) den vanligste stillingsbetegnelsen på faste vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler. Tittelen professor brukes som ærestittel og tildeles særlig fortjente forskere. Det skilles mellom hauptamtliche Dozenten, det vil si dosenter i fulltidsstilling, og nebenamtliche Dozenten, dosenter i deltidsstilling.