Laug
Et laug er en lokal sammenslutning av kjøpmenn eller håndverkere i middelalderen og fram til 1800-tallet. På norsk ble ordet brukt om sammenslutninger av håndverkere, mens ordet gilde ble brukt om sosiale sammenslutninger av kjøpmenn og håndverkere eller andre grupper. I dag brukes det om lokale sammenslutninger av håndverksmestere.
Utvikling
redigerEuropa
redigerFra rundt 1100-tallet vokste disse organisasjonene fram både for å beskytte medlemmenes interesser og for å drive selvregulering og opplæring innenfor fagene. For eksempel bestemte lauget hvem som skulle tas opp som læresvenn, og hvordan progresjonen gikk derfra fram til mesterbrevet.
Laugene sto spesielt sterkt i byer i de sydlige Nederlandene som Brügge og Ghent, hvor de til tider fikk direkte innflytelse på byenes styre og stell.
Laugene fungerte som brorskap med sosialt samvær etter en hel uke isolert på verkstedene.[1] Festlige sammenkomster var en viktig del av laugslivet. Et dansk skomakerlaug innførte i 1450 bøter for laugsbrødre som nektet å være til stede hvis det ble arrangert dans.[2]
Europas universiteter var i starten organisert som håndverkerlaug, og ved universitetene i Bologna (fra 1088) og Salerno var det snakk om rene yrkesfag tilknyttet legenes og juristenes laug. Dette er forklaringen på betegnelser som «amanuensis» (= håndlanger) og «magister» (= mester), hentet fra håndverksfag, men brukt om akademikere den dag i dag.[3]
Fra slutten av 1700-tallet ble laugene sterkere og sterkere kritisert for å drive proteksjonisme, hindre innovasjon og teknisk utvikling og å ha feider med hverandre. Kritikerne var spredt over det politiske spektrum, fra Jean-Jacques Rousseau og Adam Smith til Karl Marx.
Den sterkere makten statene fikk, blant annet til å regulere patenter og opphavsrett, gjorde at laugene fikk mindre makt. Etter den franske revolusjonen ble de gamle laugene oppløst over mye av Europa.
Norge
redigerLaugsvesenet var lite utviklet i Norge, bortsett fra i landets største by Bergen. En kongelig forordning fra 1293/94 forbød i Bergen laug for loser, gullsmeder, jernsmeder, Englands-farere, håndverkssvenner, arbeidsmenn, ølbryggere og tjenestekvinner. Det vitner om tilløp til faglige sammenslutninger i rikets den gang største by.[4]
I Christiania var det bare tre håndverksfag som før midten av 1600-tallet var organisert i laug – skreddere, skomakere og gullsmeder. Senere ble det også opprettet laug for vevere, slaktere, smeder, bakere, snekkere og fellberedere. Myndighetene fulgte en laugsfiendtlig politikk og forsøkte å avskaffe dem eller begrense og overvåke virksomheten. Etter nye laugsforordninger av 1681 og 1682 fikk laugene statutter eller laugsskråer utarbeidet av byens magistrat og godkjent av sentraladministrasjonen i København. Magistraten oppnevnte også laugenes tillitsmenn og skulle ha en bisitter på alle møter.
Den siste ankomne laugsbror fikk oppgaven som laugsbud. Oppgavene hans var å innkalle mestrene til laugsmøte og innkreve avgift til laugskassen, «tidepengene». I Bergen der det kunne være 50-60 mestere innenfor samme fag, fikk laugsbudet det så travelt før hvert laugsmøte at man ikke kalte inn med mindre det gjaldt presserende saker. Alle møter skulle også godkjennes av byens magistrat og overværes av en bisitter. Bisittervervet gikk på omgang blant rådmennene. Bisitteren tok vare på den ene av de to nøklene til laugets lade som inneholdt protokoller, dokumenter og tidepenger. Møtet var ugyldig hvis ikke laden stod åpen. Oldermannen satt med den andre nøkkelen. Bisitteren skulle som øvrighetens representant melde fra hvis lauget brøt noen kongelig bestemmelse. Annethvert år skulle ny oldermann velges. Da foreslo lauget tre kandidater, og magistraten utnevnte den ene til ny oldermann, oftest den eldste. Ble ikke lauget enig om kandidatene, kunne magistraten utnevne oldermann etter eget ønske. Laugene forsøkte støtt å unngå innblanding utefra. Falske nøkler ble laget, møter holdt uten bisitter, og både fra kobberslager- og skredderlauget i Bergen finnes egne protokoller for de hemmelige møtene utover 1700-tallet, minst like tykke som protokollene for lovlige møter.[5]
I 1839 ble alle laug opphevet, og i 1866 ble det ved lov bestemt at alle laug skulle bortfalle innen utgangen av 1869, unntatt Bergens bakerlaug, der medlemmenes virksomhet var knyttet til privilegerte bakergårder. Først i 1894 mistet lauget sine privilegier, etter å ha forsvart dem helt opp til Høyesterett. Bergens bakerlaug ble således det siste laug i Norge.[6]
Håndverkere i Norge bruker i vår tid ofte betegnelsen laug på sine interesse- og bransjeorganisasjoner, blant annet gjelder dette malerbransjen.
Symboler
redigerLaugene brukte en del symbolske gjenstander med høy fagmessig kvalitet, og flere av disse er fortsatt bevart også i Norge. Som kjennetegn brukte laugene segl med bildemotiver fra fagene og under påvirkning fra laugspraksis i utlandet. Eksempler er skomakere med dobbeltørn, bakere med en rangkrone på en kringle, skreddere med saks og snekkere med passer og vinkelhake.
Lignende laugs- eller fagsymboler kom inn i noen person- og slektsvåpen. Garver-slekten Berner har i skjoldet krysslagt de stiliserte redskapene falsebein, glittestein og skavjern, Smith har i skjoldet to krysslagte hammere, og Stang har i skjoldet krysslagt passer og vinkelhake. (Den eldre Halden-slekt Stang kom til Norge omkring 1659 med ingeniøren og festningsbyggeren Fabian Stang d.e.).
Noen laug hadde store broderte faner med slike symbolske motiver. Vi finner symbolene også på flott bearbeidete gamle laugspokaler, laugskister (laugslader) for laugets dokumenter, seremonistaver og annet utstyr.
I middelalderen fantes det et «Olavsgilde» på Onarheim, men det er et spørsmål om dette kan betegnes som et laug. Gildet hadde sitt eget segl som viser et skjold med to krysslagte økser under en åpen kongekrone som symboliserer Hellig Olav og hans martyrdød på Stiklestad. Dette skjoldmotivet ble fastsatt i 1961 som fylkesvåpen for Hordaland, mens øksene er med i Tysnes kommunevåpen fra 1971.
Referanser
rediger- ^ Knut Mykland: Den lange fredstiden (s. 271), forlaget Cappelen, Oslo 1988, ISBN 82-574-0443-8
- ^ Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 98), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4
- ^ Inge Eidsvåg: «Henders gjerning», P2-akademiet bind XXXVIII (s. 135), Oslo 2007, ISBN 978-82-7596-163-9
- ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 175), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5
- ^ Knut Mykland: Den lange fredstiden (s. 270)
- ^ «Knut L. Espelid: Bergens Bakerlaug». Seksjon for Spesialsamlinger (på engelsk). Universitetsbiblioteket i Bergen. Besøkt 8. januar 2022.
Litteratur
rediger- Cappelen, Hans (1987) og Johannessen,Knut: Norske kommunevåpen. Oslo.
- Cappelen, Hans (1976): Norske slektsvåpen (2. opplag), Oslo.
- Grevenor, Henrik (1924): Fra laugstiden i Norge. Kristiania.
- Grieg, Sigurd (red.) og Grevenor, Henrik (red.) (1936): Det norsk håndverks historie. Bind 1-2. Oslo.
- Halle, Eivind (red) og Wasberg, Gunnar Christie (red) og Opstad, Steinar (red.) (1985): Historiens mesterprøve. Norges Håndverkerforbund 1886-1986. Bind 1-2. Oslo
- Kolsrud, Oluf (1915): Handverkarlags-segl fraa Oslo og Christiania. Tidsskriftet St. Halvard, Kristiania.
- Sundsvik, Jul (red.) (u. år): Håndverksliv. Et verk om håndverk og husflid. Ved norges Håndvererforbunds 75-Års jubileum. Oslo.