Organisasjon

 

Formelle organisasjoner kjennetegnes av regelverk, prosedyrer og mål for den kollektive virksomheten. De formelle organisasjonene kan deles i to hovedgrupper: arbeidsorganisasjoner og frivillige organisasjoner. Arbeidsorganisasjoner er opprettet for å produsere bestemte varer eller tjenester i privat og offentlig virksomhet.^[1]

Formelle organisasjoner er anerkjent av omgivelsene og/eller offentlige myndigheter som en enhet (i Norge ved oppføring i Foretaksregisteret), dessuten er retten til å tale eller inngå kontrakter på vegne av organisasjonen formalisert. Arbeidsorganisasjoner kan organiseres i forskjellig former (se Selskapsformer i Norge) og reguleres i selskapsrettens rettsregeler.

De frivillige organisasjonene knytter sin virksomhet til bestemte religiøse, kulturelle, humanitære, idrettslige, politiske og næringsmessige interesser og verdier. Et hovedskille mellom frivillige organisasjoner går mellom ideelle organisasjoner og interesseorganisasjoner. Det totale antallet lokalforeninger, klubber og lag blant frivillige organisasjoner i Norge anslås til 200 000. Det finnes ca. 1200 landsomfattende organisasjoner med et samlet medlemstall på mer enn én million. Organisasjon kan også være en betegnelse på aktiviteter som systematisk tar sikte på å ordne, iverksette, fremme og planlegge^[1] arbeid som utføres i organisasjoner eller skaffe seg oversikt over et sakskompleks. Organisasjon er i dagligtale ofte det samme som en forening.

Organisasjoner skiller seg fra uformelle grupper som familier, klaner, vennegrupper, nabolag og gjenger ved at organisasjoners sosiale relasjoner som oftest er mer formelle og målrettede. Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle, og av og til kan slike andre sosiale grupper fungere så målbevisst og systematisk at de vanskelig lar seg skjelne fra ordinære organisasjoner.

Når det skjelnes mellom formelle og uformelle organisasjoner blir formelle organisasjoner definert på grunnlag av offisielle hierarkier og målsetninger; mens uformelle organisasjoner er definert utfra sosial praksis og forskjellige forhandlingsformer. I en formell organisasjon er medlemskap normalt regulert i en arbeidskontrakt eller medlemskapsbetingelser.

Innenfor organisasjonsteorien blir formell organisasjon ofte definert som «et sosialt system som er bevisst konstruert for å nå bestemte mål». En annen tilnærming er å definere formelle organisasjoner som en planlagt struktur av aktiviteter.^[2] Også da er strukturen planlagt med sikte på å oppnå noe som kan forstås som et målbilde om ikke nødvendigvis bestemte og klart definerte mål. Fellestrekk ved alle formelle organisasjoner er med andre ord «redskap for å realisere mål».^[3] Men hvordan de skal nå disse målene og hvilken struktur de gir systemet som settes opp med målbildet for øyet er avhengig av hvilken oppgave de har, hvilken teknologi de har til rådighet, hva målene er og hvilke påvirkninger, krav, begrensninger og muligheter organisasjonen møter fra sine omgivelser.

Uformell organisasjon er i organisasjonsteoretisk sammenhengen en referanse til det sosiale nettverket som etablerer seg innenfor personkretsen av en formell organisasjon, med en uavhengig og selvskapt sosial struktur. Denne uformelle organisasjonen har ingen etablerte felles mål og etablerer kommunikasjonsveier og maktstrukturer uavhengig av og til tider i strid med den formelle organisasjonen. Innenfor den uformelle organisasjonen kan man finne ulike (makt-)koalisjoner.

En klassisk organisasjonsteoretisk betraktning er å se organisasjonens mål og virkemåter som konsekvens av interessene til en dominerende koalisjon innenfor den uformelle organisasjonen, som kan være en varierende konstellasjon over tid og i forhold til ulike prosesser og forhold i organisasjonens liv.^[4] I denne betraktningsmåten, som gjerne kalles organisk, var mål-fokuset betraktelig neddempet, eller endog eksplisitt forkastet. Andre og senere organisasjonsteoretiske retninger som også er kritiske til instrumentell målorientert teori subsummeres gjerne under kategoriene kritisk teori og postmoderne teori.

I organisasjonsteori finner man også en tredje type organisasjoner, som gjerne betegnes spontane.^[5] Det kan typisk være den organiseringen av mennesker som er på stedet ved en ulykke eller naturkatastrofe, en spontant oppstått samordning av innsatsen til skadebegrensing og hjelp til skadelidte, som for eksempel brannslukking, redning av mennesker og dyr som har blitt stengt inne eller begravet av ras og sammenraste konstruksjoner, førstehjelp til skadde og så videre. Når eksterne redningsmannskaper kommer frem overlates scenen gjerne til disse, som representerer formell organisering selv om den umiddelbare oppgaven de skal løse er ad hoc-preget.

Organisasjonsforskning setter søkelyset på blant annet arbeidsdeling, samordning, styring, mål, interesser og endring i organisasjoner. Man har også studert tilsiktede og utilsiktede sosiale virkninger av ulike organisasjonstyper. Organisasjonsforskning har vært rettet mot organisasjoner i både næringsliv og offentlig forvaltning samt ideelle organisasjoner og interesseorganisasjoner. Man trekker på en rekke disipliner (statsvitenskap, sosiologi, økonomi, psykologi) og dette medfører at det er tale om et mangfoldig og sammensatt fag.

Det undervises og forskes på organisasjoner ved høyskoler, handelshøyskoler og universitet. Også ved frittstående forskningsinstitutter som Fafo, SNF og ISF forskes det på dette området. Norske organisasjonsforskere er med i Nettverk for organisasjonsforskning i Norge.

Den daglige lederen i en stor organisasjon eller institusjon, for eksempel i en interesseorganisasjon, kalles ofte generalsekretær. Generalsekretæren er som regel ansatt, til forskjell fra styrelederen som gjerne blir valgt på organisasjonens landsmøte. I noen politiske partier kalles denne stillingen partisekretær, som hos enkelte partier også er valgt på landsmøtet og har en mer politisk rolle. Dette er vanlig praksis hos for eksempel Arbeiderpartiet. I bedriftsorganisasjoner og offentlige etater kalles ofte den daglige lederen for direktør, disponent eller administrerende direktør. En daglig leder er dermed en fullmektig («agent») som driver organisasjonen på oppdrag fra eier(e) eller medlemmer («prinsipal»). Den øverste beslutningsmyndighet ligger altså hos organisasjonens øverste organ (generalforsamling, landsmøte, parlament), mens daglig leder har fått delegert beslutningsmyndighet for daglig drift.

• Gruppe (psykologi)
• Organisasjonsteori
• Forbund
• Klubb
• selskap

• Petter Henriksen (hovedred.), red. (1998). «Organisasjon». Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon. 11 Nar-Pd (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 547. ISBN 82-573-0687-8. 
• Pax leksikon besøkt 21/08/08^{[død lenke]}

• Oversikt over norsk organisasjonsforskning: Døving, E. og Johnsen, Å. (red.). 2005. Organisasjonsteori på norsk. Fagbokforlaget. ISBN 82-450-0381-6

• NEON nettverk for organisasjonsforskning i Norge Arkivert 21. juli 2011 hos Wayback Machine.