Kurt von Schleicher

Kurt von Schleicher ble født 4. juli 1882 i Brandenburg. Foreldrene var prøyssiske, faren var offiseren Hermann Friedrich Ferdinand von Schleicher (1853–1906), og moren var Magdalene Heyn (1857–1939), datter av en velstående rederfamilie fra Østpreussen.^[9]

 

 

Fra 1896 til 1900 studerte Schleicher ved Preußische Hauptkadettenanstalt i Lichterfelde ved Berlin. Der ble han kjent med blant andre Oskar von Hindenburg, den senere rikspresidentens sønn.^[10] Han ble forfremmet til sekondløytnant (tysk: Leutnant) 22. mars 1900, og etter utnevnelse til premierløytnant (tysk: Oberleutnant) 18. oktober 1909 utstasjonert ved det prøyssiske krigsakademiet. 24. september 1913 ble han kommandert til Tysklands generalstab, og fikk etter eget ønske tjenestegjøre ved jernbaneavdelingen under oberstløytnant (tysk: Oberstleutnant) Wilhelm Groener. Groener, som forble Schleichers mentor i nesten tjue år, fikk en avgjørende betydning for den videre karrieren til sin «adoptivsønn» (Wahlsohn), som han kalte Schleicher i et testamente fra april 1934. Siden tjente han også under Erich Ludendorff i generalstaben.^[10]

Ved utbruddet av første verdenskrig var Schleicher steget i gradene til kaptein (tysk: Hauptmann). Under krigen arbeidet han hovedsakelig ved generalkvartermesterens stab. Schleicher gjorde seg bemerket første gang da han under slaget ved Verdun i 1916, beskrev visse industrikretser som krigsprofitører. Blant ledende politiske kretser i Berlin ble skriftet regnet som en sensasjon, og han fikk med ett ry som en person med et liberalt og sosialt sinnelag.^[11]

Etter at krigen var over i 1918 støttet Schleicher en allianse mellom hærledelsen og sosialdemokratene. Groener var en av arkitektene bak Ebert-Groener-pakten, en overenskomst som sikret en viss stabilitet for den nye tyske republikken som ble etablert etter krig, kjent som Weimarrepublikken.^[10] En ulempe med den nye forfatningen var at stat og militærvesen ble atskilt, noe som førte til at Reichswehr snart utviklet seg til en stat i staten, en utvikling Schleicher var en av pådriverne for.

Schleicher var involvert i håndteringen av flere statskriser som rammet Tyskland i 1923: kommunistiske opprør i Thüringen og Sachsen, Hitlers ølkjellerkupp i Bayern, med flere. Krisene ble avverget ved at det ble grepet til weimarforfatningens Notverordnungsartikel 48 som gav regjeringen vidtrekkende fullmakter dersom rikets sikkerhet var i fare. Den fikk da støtte av presidenten, ikke parlamentet. De tre siste kanslerne under Weimarrepublikken, nemlig Brüning, Papen og Schleicher styrte permanent med tillit hos presidenten, og deres regjeringer ble kalt presidialregjering eller presidialkabinett.^[12][13]

 

 

 

1. januar 1924 ble Schleicher forfremmet til oberstløytnant, i 1926 til oberst, og etter en omorganisering av Reichswehrministerium til generalmajor 29. januar 1929. Takket være Groener, som ble Reichswehrminister i 1928, fikk Schleicher 1. februar 1929 stillingen som Chef des Ministeramts i forsvarsdepartementet. Det innebar at han hadde rang som en fast, ikke politisk statssekretærstilling.^[14][15] Ifølge medarbeideren Eugen Ott var Schleichers fremste politiske mål helt fra slutten av 1920-årene, en gjenoppretting av statens autoritet, opprydding i økonomien og styrking av Tysklands utenrikspolitiske stilling gjennom en revisjon av Versaillestraktaten.^[16]

Kurt von Schleicher er den eneste offiser i prøyssisk-tysk historie som fikk en toppstilling i forsvarsdepartementet, uten verken front- eller troppskommando å vise til.^[17] Schleicher forsto posten som et rent politisk verv og utviklet en plan for å gjennomføre en politisk høyredreining. Sosialdemokratene (SPD) så han som et sentralt politisk problem han ønsket å kvitte seg med, men mandatfordelingen gjorde at riksregjeringen var avhengig av deres støtte. I Preußen hadde SPD til og med ministerpresidenten. Derfor utarbeidet han en plan om en presidialregjering også kalt Hindenburg-Kabinett uten SPD, som skulle regjere ved hjelp av nødsforordningene. Hermann Müllers andre regjering gikk av, og den skulle bli den siste fullt ut parlamentariske regjering under Weimarrepublikken.^[10]

Schleicher var på dette tidspunkt den mektigste mann i statsledelsen.^[10] Hans plan hadde likevel ikke lykkes fullt ut. Heinrich Brünings mindretallsregjering styrte fra 20. mars 1930 ved hjelp av Notverordnungsartikel 48. Ved riksdagsvalget 14. september 1930 fikk sentrum-høyre likevel ikke den etterlengtede oppslutningen, og Brüning måtte gjøre politiske innrømmelser overfor sosialdemokratene.

Schleicher utarbeidet en plan som innebar at Nazistene (NSDAP) skulle tas inn i regjeringen for å benytte partiet som basis for en presidialregjering. Tanken var at med regjeringsansvar ville NSDAPs radikalisme avta, samtidig som det million mann sterke Sturmabteilung (SA) og andre paramilitære grupperinger kunne samles under en statlig paraplyorganisasjon og danne grunnlaget for en hurtig personellopprustning av Reichswehr. I mars 1931 begynte han forhandlingene med stabssjefen i SA, Ernst Röhm,^[18] men Schleichers planer falt foreløpig i grus da Groener, som i mellomtida også var blitt innenriksminister, så seg nødt til å forby SA etter massivt press fra delstatene.

Siden Groener fortsatt var forsvarsminister fryktet Schleicher at Reichswehr nå skulle stille seg på de republikktro kreftenes side mot nasjonalsosialistene. Dersom dette skjedde ville Schleichers planer om et overpartisystem være like fortapt som utsiktene til en regjering uavhengig av SPD og en temming av NSDAP. Schleicher, som i oktober var forfremmet til generalløytnant, begynte nå å intrigere mot Groener og Brüning samtidig som han var i hemmelige forhandlinger med nazilederen Adolf Hitler. Hitler lovet å akseptere en ny regjering på betingelse av at det ble skrevet ut nyvalg og at forbudet mot SA ble opphevet. Schleicher gikk med på Hitlers krav uten å kreve en skriftlig avtale.

Både Groener og Brünings nært forestående fall kan forstås på bakgrunn av ordningen mellom Schleicher og Hitler. Etter at Groener holdt en uheldig tale i Riksdagen, overbeviste Schleicher ham om å tre tilbake, alternativt truet han med at alle generalene («generaliteten»), inklusive Schleicher selv, gikk av en bloc.^[19] Nazi-politikeren Joseph Goebbels noterte tilfreds i sin dagbok: «Vi får nyheter av general von Schleicher: Krisen går etter planen.»^[20] Schleichers neste trekk var å oppmuntre Deutschnationale Volkspartei (DNVP) og Reichslandbund, en interesseorganisasjon for bønder, til å protestere mot Brünings jordbrukspolitikk. Overfor Hindenburg karakteriserte de den som en «forsmak på bolsjevisme»,^[21][22] og resultatet ble at Hindenburg felte Brünings regjering.

Som Brünings etterfølger hadde Schleicher blinket ut ytre-høyrepolitikeren Franz von Papen fra Deutsche Zentrumspartei, en gammel bekjent fra generalstabutdanningen. Valget falt sannsynligvis på Papen fordi Schleicher så ham som en middelmådighet han regnet med ville bli lett å lede.^[23] Schleicher anbefalte Papen som kansler overfor rikspresident Paul von Hindenburg.^[24]

Schleicher ble partiløs forsvarsminister i Papens regjering som tiltrådte 1. juni 1932. Avtalen mellom Schleicher og Hitler om å oppløse Riksdagen og oppheve SA-forbudet ble innfridd, og resultatet var at voldsepisodene til det nå legaliserte SA eksploderte under valgkampen. Tyskland så ut til å stå på randen av borgerkrig.^[25][26]

Lausannekonferansen ble holdt fra 16. juni til 9. juli 1932, for å revidere Tysklands krigsgjeld, slik den da fremgikk av Youngplanen. Papen oppnådde ikke at hele gjelden ble strøket. Han måtte akseptere at det gjensto tre milliarder riksmark, som likevel aldri ble betalt.^[27][28] Hitler som etter valget i Tyskland juli 1932 var blitt leder av Tysklands sterkeste parti, mente derfor at han ikke lenger var bundet av avtalen med Schleicher om å akseptere den nye regjeringen.^[29] I forhandlinger 6. august 1932 aksepterte han ikke Schleichers tilbud om visekanslerposten, men krevde å få posisjonen som rikskansler. Schleicher gikk med på Hitlers krav og arrangerte en felles samtale med rikspresidenten, men Hindenburg avviste 13. august 1932 kategorisk å gi Hitler regjeringsansvaret. Papens kabinett hadde ingen mulighet til å oppnå flertall, noe som ble demonstrert med all mulig tydelighet ved åpningen av Riksdagen 12. september 1932: 42 stemte for regjeringen, 512 mot. Dermed ble Riksdagen oppløst på ny.

Schleicher ville utnytte nazistenes massebevegelse til støtte for en konservativ regjering og gav ikke opp planen om å temme NSDAP ved å gi dem regjeringsansvar.^[30] Det ble grunnlagt en organisasjon som hadde til formål å samle ulike paramilitære grupper til felles og enhetlig militær opplæring. Bakgrunnen var håpet om at nedrustningskonferansen i Genève skulle føre til at Tyskland fikk samme rustningspolitiske betingelser som seierherrene fra første verdenskrig. Lyktes det, var planen at det store reservoaret SA-medlemmer med grunnleggende militær opplæring kunne benyttes til hurtig å ruste opp den tyske hæren til en styrke som var sammenlignbar med den franske.^[31]

Som forventet gav ikke nyvalget i november 1932 flertall for Papen, og 17. november erklærte han sin avgang.^[26] Schleichers kanslerkandidatur hadde en del støtte blant regjeringsmedlemmene, men Hindenburg foretrakk 1. desember 1932 å gi Papen fornyet tillit, og antydet at han ville oppløse Riksdagen på ny, denne gangen uten nyvalg.

Til forskjell fra Schleichers tanke om å temme NSDAP i regjering, ville Papen hindre dem tilgang til regjeringskontorene ved å endre Weimarrepublikkens forfatning fra parlamentarisme til autoritær presidentstyrt republikk.^[32] Papens plan hadde opprinnelig støtte hos Hindenburg, men ministrene nektet å følge Papen etter at Schleicher lot sin fortrolige i kabinettet, oberstløytnant Eugen Ott, legge fram erfaringene fra krisesimuleringen Planspiel Ott. Simuleringen viste at Reichswehr ville være underlegne de paramilitære styrkene SA og kommunistpartiet under en eventuell borgerkrig. 3. desember 1932 utnevnte Hindenburg Schleicher til rikskansler,^[33] og dermed også rikskommissær i Preußen.^[34] Papen tilgav aldri Schleicher, og de tidligere så gode vennene ble politiske motstandere.

Til tross for forsøket på å iverksette Hans Zehrers Querfront-konsept og splitte NSDAP ved hjelp av støtte fra den mer venstreorienterte delen av nazipartiet som Gregor Strasser representerte,^[35] lyktes det ikke Schleicher å bygge et stabilt politisk fundament: Høyresida hånet ham som «den røde general» fordi Querfront-konseptet innebar arbeiderrepresentasjon, mens venstresida betraktet ham som en reaksjonær på grunn av medvirkningen i Preußenschlag. Heller ikke frierier til befolkningen ved hjelp av finansiell bistand fra Reichswehr og støtte fra Vossische Zeitung var til hjelp.

Den politiske utviklingen på slutten av 1932 var lite kjent i offentligheten. Nasjonalsosialistene forsvant fra den politiske scenen mens Hitler kjempet mot nedgangen. New York Times' tysklandskorrespondent skrev på denne tida at Hitler hadde mistet sin sjanse og ville ende som bayersk provinspolitiker.^[36] I en lederartikkel i Frankfurter Zeitung sto å lese at «den vanskeligste nødstida i Tyskland er overvunnet og veien oppover fra nå av er uten hindringer. […] Den voldsomme nasjonalistiske stormen mot staten er slått tilbake.»^[37]

Schleicher satt langt fra trygt, noe en dagbokoppføring av Goebbels viser: «[…] det finnes en mulighet for at Føreren får en samtale med Papen om noen dager. Der åpner det seg en ny sjanse.»^[38][39] På vegne av Hindenburg forhandlet Papen med Hitler bak Schleichers rygg om å gi vervet som rikskansler til Hitler, og oppnådde enighet om grunnlaget for et felles regjeringssamarbeid.

Pressen klarte å få tak i enkeltheter rundt avtalen,^[40][41] og Schleicher improviserte flere forsøk på å holde stillingen, men forgjeves. Etter at Hindenburg avviste Schleichers forslag om å oppløse Riksdagen uten nyvalg, altså et statskupp, gikk regjeringen av 28. januar 1933. Schleicher anbefalte rikspresidenten å utnevne Hitler til sin etterfølger, og to dager etter ble Hitler rikskansler.^[42]

Schleicher trakk seg deretter tilbake fra politikken med kone og barn i sin villa i Neubabelsberg ved Wannsee.^[43] Han ble forsont med Groener, som han jo hadde bidratt til gikk ut av Brünings regjering. Ved flere tilfeller uttalte Schleicher seg negativt om de nye makthaverne og ble skjøvet ut fra det gode selskap. Personlige venner, som den franske ambassadøren André François-Poncet,^[44] og diplomaten Werner von Rheinbaben^[45] ba ham forgjeves om å være mer forsiktig. Ott inviterte ham til Japan til det hadde roet seg i Tyskland, men Schleicher avslo med begrunnelsen at en prøyssisk general ikke kunne leve i landflyktighet.

Schleicher holdt kontakt med generalene Ferdinand von Bredow og Kurt von Hammerstein-Equord. Våren 1934 involverte han seg på nytt i politikken. Han møtte blant annet franske og rumenske diplomater og kan ha hatt møter med Strasser og Ernst Röhm. Agenter i Sicherheitsdienst overvåket Schleicher og Bedrow. I Hitlers krets vekket Schleichers atferd mistanke og han ble ført på listen over mulige motstandere, i tillegg til Röhm og SA.^[43]

Schleicher og kona ble skutt og drept i sitt hjem, midt på dagen 30. juni 1934. Fem menn, som forlangte å få snakke med Schleicher, trengte seg inn i huset. Schleicher ble drept med flere skudd fra revolver. Hans kone kom til, og ble da straks skutt og drept. Hushjelpen Maria Güntel var øyenvitne til drapene og ble spart. Drapsmennene gjennomsøkte raskt Schleichers kontor før de forlot åstedet. Dette skjedde på samme tid som andre antatte motstandere av det nye regimet ble myrdet, i det som er kjent som de lange knivers natt eller Röhm-Putsch. Politimesteren i Potsdam kom selv til åstedet og etterforskningen konkluderte raskt, etter politimesterens konsultasjon med innenriksdepartementet, at Schleicher hadde deltatt i en sammensvergelse med Ernst Röhm, og at Schleicher ble skutt og drept da han ikke ville la seg arrestere av Gestapo. Hushjelpen Güntel døde noen måneder senere, offisielt i selvmord.^[43]

Fra 1929 til 1932 holdt Schleicher seg hovedsakelig utenfor offentlighetens lys, men var i disse årene en betydelig maktfaktor på det politiske bakrommet. Den egentlig maktkilden hans var Hindenburg, som i årene 1929 til 1932 ofte lyttet på råd fra ham.

Da Hindenburg utnevnte Brüning til kansler våren 1930, gav han ham det rådet å «holde seg til general von Schleicher. Det er en intelligent mann som forstår seg på politikk.»^[48][49] Store deler av offentligheten hadde derimot liten tillit til Schleicher. Kommunistene og deler av sosialdemokratene så ham som en representant for «motrevolusjonen», mens han i konservative kretser ble omtalt som «den røde general», spesielt i tida som kansler. Hans samtidige fortalte gjerne om Schleichers angivelige intrigante og forslagne væremåte. Eksiltyskeren Sebastian Haffner beskrev i 1939 Schleicher som en «intrigant skrivebordsgeneral»^[50] som hadde stått i spissen for en sfinksaktig armé.^[51] Engelskspråklige kommentatorer som John Wheeler-Bennett^[52] og Sefton Delmer^[53] påpeker at Schleicher er det tyske ordet for «snik» og mener at navnet i Schleichers tilfelle passer godt på ham.

Andre hadde en mer positiv vurdering av Schleicher. Tidlig i 1930-årene mente den høyrenasjonale journalisten Hans Zehrer å se en kommende leder i ham. I ettertid så han generalen som den eneste med et politisk konsept som kunne forhindret nazistenes frammarsj, men at personlige forhold sto i veien.^[54]

I Reichswehr var Schleicher omstridt. Riktignok hadde han noen innflytelsesrike støttespillere i arméledelsen, men mange så ham som en skrivebordsgeneral. Hindenburgs pressesjef Walter Zechlin oppsummerte holdningen slik: «I armeen regnes ikke Schleicher for stort, han er en skrivebordsgeneral som [Reichswehr] misliker.»^[55][56] General Wilhelm Keitel formidlet offiserskollegenes synspunkt da han etter andre verdenskrig beskrev Schleicher som en «katt som ikke klarte å holde seg unna de politiske musene».^[57]

At Schleicher var i besittelse av et glitrende intellekt var det derimot liten uenighet om. Oberst Albrecht von Thaer bemerket allerede i 1918 at den unge kapteinen var «et kapittel for seg: fabelaktig intelligent, mangesidig begavet og utdannet, smart og utstyrt med enestående talegaver.»^[58][59] Selv Fritz Günther von Tschirschky, en av Papens medarbeidere, skriver at selv om Schleicher var «gjennomgående usympatisk,»^[60] så «mislyktes ikke Schleicher når det gjaldt nazistene. Problemet hans var noe han ikke maktet å kontrollere, og som heller ikke lar seg kontrollere, nemlig seg selv.»^[61][62]

Schleicher ønsket som Papen å avvikle Weimarrepublikken og gjenopprette monarkiet.^[63] I årene 1929–1932 var han den mest innflytelsesrike politikeren i kulissene, blant annet gjennom intrigemakeri. Han fikk Brüning og Papen både utnevnt og avsatt som kanslere. Han forsøkte uten hell å danne en allianse av hæren og sosialistpartiene mot Hitler. Han fikk de konservative nasjonalistene mot seg. Det er mange uklarheter om Schleichers mulige politiske virke i kulissene etter at han gikk av i 1933.^[35]

Etterkrigstidens historieforskning formidler to hovedoppfatninger av Schleichers rolle. Den ene tegner et hovedsakelig positivt bilde av ham som Weimarrepublikkens siste sjanse mot Hitlers frammarsj, den andre ser ham som en katastrofal figur som gjennom undergravende virksomhet bar hovedansvaret for Weimarrepublikkens fall, og den som banet veien for NSDAPs Machtergreifung.^{[trenger referanse]}

Moderne forskere ser Schleicher som «intrigant, upålitelig, opportunistisk, illojal.»^[64][65] Selv juristen Irene Strenge, som i en biografi fra 2006 satte seg fore å revurdere Schleicher, innrømmer at den politiske stilen hans var «utydelig».^[66][67] Historikeren Henning Köhler er oppgitt over den «ufattelige lettsindigheten»^[68] Schleicher viste da han våren 1932 nøyde seg med en muntlig lovnad av Hitler.^[69] På bakgrunn av at Schleichers Querfront-plan mislyktes så hurtig, karakteriserer journalisten og forfatteren Wilhelm von Sternburg ham som en «av de mest ubetydelige kanslerne siden grunnleggelsen av Det annet keiserrike» i 1871.^[70][71] Historikeren Hans-Ulrich Wehler er av den oppfatning at Hitler umulig kunne undervurderes mer enn det Schleicher gjorde med sin uforståelige Querfrontdoktrine.^[72]

• Kurt von Schleichers regjering
• Liste over Tysklands forsvarsministre
• Tysklands kanslere

Biografier

• Johann Rudolf Nowak: Kurt von Schleicher. Soldat zwischen den Fronten. Studien zur Weimarer Republik als Epoche der innenpolitischen Krisen, dargestellt an Leben und Laufbahn des Generals und Reichskanzlers Kurt von Schleicher. 1969.
• Friedrich-Karl von Plehwe: Reichskanzler Kurt von Schleicher. Weimars letzte Chance gegen Hitler. Bechtle, Esslingen 1983, ISBN 3-7628-0425-7, (Taschenbuch Ullstein, Berlin 1990, ISBN 3-548-33122-X).
• Thilo Vogelsang: Kurt von Schleicher. Ein General als Politiker. Musterschmidt, Göttingen 1965.

Kortbiografier

• Bernd Braun: Die Reichskanzler der Weimarer Republik. Zwölf Lebensläufe in Bildern. Düsseldorf, 2011, ISBN 978-3-7700-5308-7, s. 440–473.
• Martin Broszat: Kurt von Schleicher. I Wilhelm von Sternburg (red.): Die deutschen Kanzler von Bismarck bis Schmidt. Fischer-Taschenbuch Verlag, Frankfurt/Main 1987, ISBN 3-596-24383-1, s. 337–347.
• Ernst Deuerlein: Kurt von Schleicher. I Wilhelm von Sternburg (red.): Die deutschen Kanzler von Bismarck bis Schmidt. Fischer-Taschenbuch Verlag, Frankfurt/Main 1987, ISBN 3-596-24383-1, s. 425–444.
• Peter Hayes: A Question Mark with Epaulettes, Kurt von Schleicher and Weimar Politics. I Journal of Modern History nr. 52, 1980, s. 35–65.
• (de) Wolfram Pyta: «Schleicher, Kurt von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 23, Duncker & Humblot, Berlin 2007, ISBN 978-3-428-11204-3, s. 50–52 (digitalisering).

Studier om Schleichers politiske rolle

• Wilhelm Deist: Schleicher und die Deutsche Abrüstungspolitik im Juni/Juli 1932. I Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, hefte 5, 1957, s. 163–176.
• Anton Golecki (red.): Akten der Reichskanzlei: Das Kabinett von Schleicher. 3. Dezember 1932 bis 30. Januar 1933. Boppard am Rhein 1986.
• Hermann Graml: Zwischen Stresemann und Hitler. Die Außenpolitik der Präsidialkabinette Brüning, Papen und Schleicher, 2001.
• Wolfram Pyta: Verfassungsumbau, Staatsnotstand und Querfront. I Gestaltungskraft des Politischen. 1998, s. 173–197.
• Axel Schildt: Militärdiktatur mit Massenbasis? Die Querfrontkonzeption der Reichswehrführung um General Kurt von Schleicher am Ende der Weimarer Republik. Campus, Frankfurt 1981, ISBN 3-593-32958-1. Diss. Marburg 1980.
• Irene Strenge: Kurt von Schleicher. Politik im Reichswehrministerium am Ende der Weimarer Republik. Duncker und Humblot, Berlin 2006, ISBN 3-428-12112-0.

Opptegnelser av personer som kjente Schleicher

• Kunrat von Hammerstein-Equord: Schleicher, Hammerstein und die Machtergreifung. I Frankfurter Hefte. 11, 1956, ISSN 0015-9999, hefte 11, 1, s. 11–18; 11, 2, s. 117–128; 11, 3, s. 163–176; 11, 4, s. 426–430.
• Eugen Ott: Ein Bild des Generals Kurt von Schleicher. I Politische Studien. 10. årgang, hefte 110, s. 360–371, München 1959. (Brev, bilder o.l. fra Eugen Otts bo (PDF; 38,0 MB) Institut für Zeitgeschichte

• (en) Kurt von Schleicher – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Kurt von Schleicher på Internet Movie Database  
• (de) Verk av og om Kurt von Schleicher i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• (de) Verk av og om Kurt von Schleicher i Deutsche Digitale Bibliothek
• (de) Kurt von Schleicher. Livsløp på tabellform i LeMO (DHM og HdG)
• (de) Biografi, Preussen-Chronik
• (de) Gabriele Liebig: «Der soziale General», Arbeitsbeschaffungsprogramm des ADGB hätte Hitler-Diktatur verhindert. (Neue Solidarität nr. 46 og 47, 1996)