Keltere

 

Opprinnelsen til de ulike navnene som ble benyttet siden antikken for de folk som i dag er keltere er uklare, og har også vært kontroversielle. Det latinske navnet Celtus (flertall Celti eller Celtae) synes å ha vært lånt fra gresk (; gresk Κέλτης flertall Κέλται eller Κελτός flertall Κελτοί, Keltai eller Keltoi), i seg selv tatt fra et innfødt keltisk stammenavn (sammenlign med Celtici).^[2]

På gresk er den første litterære referanse til det keltiske folk som Κελτοί (Κeltoi) ved den greske historikeren Hekataios av Miletos i år 517 f.Kr.; han sier at byen Massilia (Marseille) er nær keltere og nevner også en keltisk by, Nyrex (muligens Noreia i dagens Østerrike). Den greske historikeren Herodot synes å lokalisere kelterne ved Donaus kilde og/eller i Iberia, men avsnittet er uklart.

Det engelske (og norske) ordet «Celt», kelter, er moderne, kjent fra 1707 i skriftene til Edward Lhuyd. Hans verker, sammen med tilsvarende fra andre fra begynnelsen av 1700-tallet, førte til økt interesse fra forskere for språkene og historien til disse tidlige bosetterne på De britiske øyer.^[3]

Den latinske benevnelsen Gallus kan opprinnelig ha vært fra et keltisk etnisk eller stammenavn, kanskje lånt inn i latin i løpet av tidlig på 400-tallet f.Kr., ved keltiske stammer som trengte ned i Italia. Dets rotord kan være førkeltisk *galno i betydningen «makt» eller «styrke». Det greske Galatai synes å være basert på det samme rotordet, lånt direkte fra den samme hypotetiske keltiske kilden som ga oss Galli (endelsen –atai er ganske enkelt en indikator på etnisk navn). Se for øvrig Galatia i Anatolia.

Den engelske formen «Gaul» (tilsvarende norske gallere og Gallia) er avledet fra franske Gaule og Gaulois, som er den tradisjonelle gjengivelse av latinske Gallia og Gallus, -icus henholdsvis. Imidlertid peker diftongen (tvelyden) au mot en annen opprinnelse, nemlig en romansk bearbeidelse eller tilpasning av det germanske *Walha-. Det engelske ordet Welshman (waliser) for folket i Wales har sin opprinnelse i ordet wælisc, den angelsaksiske formen av walhiska-, det germanske ordet for «fremmed», altså «de andre».^[4]

På engelsk anvendes også begrepet «Celticity», som vanligvis viser til de kulturelle fellestrekkene til disse folkene, basert på likheter i språket, materielle gjenstander, sosial organisasjon, og mytologiske faktorer. Tidligere teorier var at dette indikerte en felles raseopprinnelse, men nyere teorier reflekterer kultur og språk framfor et ullent begrep som «rase». Keltiske kulturer synes å hatt tallrike karaktertrekk, og det viktigste fellestrekket mellom disse ulike folkene over store strekninger i Europa, var bruken av keltisk språk.

«Keltisk» betegner en familie av språk, og mer generelt betyr det alt som gjelder kelterne eller er i «keltisk stil». Keltisk har også vært benyttet til å referere til flere arkeologiske kulturer, definert av et unikt sett av arkeologiske funn av gjenstander. Forbindelsen mellom språk på den ene siden og gjenstander på den andre siden, er støttet av tilstedeværelsen av inskripsjoner. (Se pekesiden for begrepet Keltisk for andre anvendelser av begrepet.)

I dag blir begrepet «keltisk» vanligvis benyttet til å beskrive språk og respektive kulturer i Irland, Skottland, Wales, Cornwall, Man, og Bretagne, også kjent som «De seks keltiske nasjoner». Disse er regioner hvor fire keltiske språk i en viss grad fortsatt er bevart som morsspråk: irsk-gælisk, skotsk-gælisk, walisisk, og bretonsk, foruten også to nyere gjenopplivede morsspråk, kornisk (et av de brytoniske språk) og mansk (et av de goideliske språk). Det har også vært gjort forsøk på vekke til live kumbrisk (et brytonisk språk i det nordvestlige England og sørvestlige Skottland). Keltisk blir tidvis også benyttet for å beskrive regioner på det kontinentale Europa som har en keltisk arv, men hvor ingen keltiske språk har overlevd; disse områdene omfatter den vestlige iberiske halvøy, det vil si Portugal og det nordlige og sentrale Spania (Galicia, Asturias, Cantabria, Castilla y León, Extremadura) og i en mindre grad også Frankrike. (Se Moderne keltere)

«Kontinentale keltere» viser til keltisk-talende folk på fastlands-Europa, mens øykeltisk (Insular Celts) viser til keltisk-talende folk på De britiske øyer og deres etterkommere. Keltere i Bretagne fikk sine språk fra utvandrede øykeltere fra det vestlige Britannia, og er således gruppert i samsvar med dette.

Keltiske språk danner en avdeling av den større indoeuropeiske familien. På den tiden da keltiske språk kommer inn i historien en gang rundt 400 f.Kr. (Brennus’ angrep på Roma i år 387 f.Kr.), er de allerede delt i flere språkgrupper, og spredd over det meste av midtre Europa, Den iberiske halvøy, Irland og Britannia.

En del forskere mener at Urnemarkskulturen i nordlige Tyskland og Nederland kan representere en opprinnelse for kelterne som en særegen kulturell avdeling av den indoeuropeiske familie. Denne kulturen pekte seg særlig ut i sentrale Europa i løpet av den sene bronsealder, fra rundt 1200 f.Kr. og fram til 700 f.Kr. og fulgte i seg selv Únětice- og Tumuluskulturene. Perioden med Urnemarkskulturen så en dramatisk økning av befolkningen i regionen, antagelig på grunn av nyvinninger i teknologi og jordbruk. Den greske historikeren Eforos fra Kyme i Lilleasia skrev på 300-tallet f.Kr. at han mente at kelterne kom fra øyene utenfor munningen av Rhinen og var «drevet fra sine hjem av hyppigheten av kriger og sjøens brutale stigning».

Spredningen av jernutvinning og redskaper av jern førte fra Urnemarkskulturen direkte til utviklingen av Hallstattkulturen (ca. 700 til 500 f.Kr.). Førkeltisk, den siste felles forgjenger til alle kjente keltiske språk er betraktet av denne forskningsretningen til å ha vært snakket på tiden rundt de sene Urnemark- eller tidlige Hallstattkulturene, en gang tidlig på 1000-tallet f.Kr. Spredningen av keltiske språk til Iberia, Irland og Britannia ville ha skjedd i løpet av 500-tallet f.Kr., de tidligste stridsvogngraver i Britannia er datert til rundt 500 f.Kr. I århundrenes løp utviklet de seg i adskilte keltiberisk, goideliske og brytoniske språk.

Hallstattkulturen ble etterfulgt av La Tène-kulturen i sentrale Europa, og i løpet av de første stadiene av jernalderen ble den gradvis omformet til de tydelig keltiske kulturer fra tidlig historisk tid. Keltiske navn på elver er funnet i et stort antall rundt de øvre delene av Donau og Rhinen, noe som fikk mange keltiske forskere til å plassere den etniske opprinnelsen av kelterne i dette området.

Diodorus Siculus og Strabon har begge foreslått at det keltiske «hjemlandet» lå i sørlige Frankrike. Den første sier at gallerne var nord for kelterne, men at romerne referert til dem begge som gallere. Før oppdagelsen av Hallstatt- og La Tène-kulturene var det allment akseptert at det keltiske sentrale området lå i sørlige Frankrike, se eksempelvis Encyclopædia Britannica for 1813.

Martín Almagro Gorbea^[5] har lagt fram et forslag at kelternes opprinnelse kan spores tilbake til det tredje årtusen f.Kr. ved å søke dens innledende røtter i Klokkebegerkulturen, og således tilby en bredere og videre utbredelse av keltere over hele vestlige Europa, foruten også variabilitet av de ulike keltiske folk og stammer, og eksistensen av nedarvete tradisjoner fra et oldtidsperspektiv.

I mellomtiden har forskeren og forfatteren Stephen Oppenheimer med bakgrunn i genetikk, historie, og arkeologi antydet at keltere var et middelhavsfolk som først etablerte seg i hva som i dag er sørlige Frankrike ved slutten av siste istid, en gang rundt 11 000 f.Kr. Derfra har ytterligere integrering med hva som kan ha vært før-baskiske befolkninger, disse folkene spredde seg utgående inn i Italia, Spania, De britiske øyer og Tyskland. Faktisk finnes det keltiske legender om deres opprinnelse som er nedtegnet i middelalderens Skottland og Irland som antyder en mulig begynnelse i Anatolia, og derfra til Iberia via Egypt. Men i Oppenheimers bok fra 2006, The Origins of the British (Opprinnelsen til britene), revidert i 2997, argumenterer han for at hverken angelsakserne eller kelterne hadde større innvirkning på genetikken til innbyggerne på De britiske øyer, og at britenes slekt isteden kan hovedsakelig spores tilbake til paleolittiske iberere, i dag representert av baskere. I senere tid har det blitt notert^[6] at spredningen av gener for laktoseintoleranse tilsynelatende har hatt sin opprinnelse i nærheten av Østersjøen et sted i Baltikum en gang for mellom 4 800 og 6 000 år siden. Det antyder en spredning fra Baltikum til både De britiske øyer og til Iberia senere enn de opprinnelige paleolittiske folkene spredde seg.

• Se hovedartikkel, Førkeltisk språk

Før-keltiske språk er vanligvis datert til tidlig europeisk jernalder. De tidligste nedtegnelsene av et keltisk språk er de lepontiske inskripsjoner i Gallia Cisalpina (latin for Gallia på denne siden av Alpene), den eldste som fortsatt går forut La Tène-perioden. Andre tidlige inskripsjoner på gallisk finnes fra tidlig La Tène-periode i inskripsjoner som er funnet i området Massilia, skrevet med gresk alfabet. Keltiberiske inskripsjoner opptrer til sammenligning sent, en gang rundt 200 f.Kr. Bevis på øykeltisk er tilgjengelig kun fra rundt 400 e.Kr. i form av primitive irske oghaminskripsjoner. Foruten epigrafiske bevis (læren om innskrifter) er en viktig informasjonskilde om tidlig keltisk toponymi (læren om stedsnavn).^[7]

 

Da de keltiske språkene tilhører de indoeuropeiske språkene, mener en del forskere at de har sin opprinnelse på steppene i det sentrale Asia. Men de første arkeologiske spor finnes i Sentral-Europa. De spredde seg derfra til et område som går fra Irland i vest til Anatolia i øst; fra Danmark og Skottland i nord til Den iberiske halvøy og Italia i sør.

Det finnes i romerske kilder god dokumentasjon for at kelterne invaderte Italia, Hellas og det vestlige Anatolia. Den før-romerske befolkningen på De britiske øyer var i stor grad keltere, utvandret dit fra Nord-Spania og Frankrike fra ca. år 500 f.Kr. og fremover. Det opprinnelige folkeslaget i Skottland het piktere. Dagens «skotter» stammer fra irske innvandrere fra Scotia, dagens Nord-Irland, som en gang rundt 400 e.Kr. invaderte det daværende Caledonia. Det er etter dem Skottland har fått navnet sitt.

Under Peloponneskrigen skaffet tyrannen Dionysos fra Syrakus keltere til å hjelpe spartanerne. Noen tiår senere, i 335 f.Kr, møtte Aleksander den store noen keltiske høvdinger i traktene ved Adriaterhavet. Han spurte hvem de fryktet mest, i håp om at de ville si det var ham. I stedet svarte de at de ikke fryktet annet enn at himmelen skulle falle ned i hodet på dem. Aleksander syntes de var «utrolig kjepphøye», men inngikk en avtale om at de skulle være hans allierte så lenge himmelen ikke falt ned i hodet på dem. Dette var trolig en vanlig keltisk ed, for den var fremdeles i bruk i det kristne Irland.^[8]

 

Nyere forskere mener at kelterne ikke oppnådde sin dominans gjennom invasjon, men ved migrasjon og annen kontakt. Den greske historikeren Diodorus Siculus beskriver dem på 100-tallet f.Kr som «høyreiste, og musklene veller frem under deres rene, hvite hud». De bleket håret, ifølge Siculus med sitron, mens andre nevner kalkvann som også virker som leggevann. Han beskrev at de gikk med bronsehjelmer, noen med horn, og noen gikk nakne i kamp, mens andre bar en brynje av lenker.^[9] Videre fortalte Siculus at keltiske menn bar skjegget kort, men bartene var så lange at det de drakk, nærmest ble «filtrert gjennom bartene». Selv om de holdt det rent der de spiste, syntes han de «glefset» i seg maten, for det meste kjøtt med litt brød til, og som drikke var de glade i øl lagd av hvete og honning, alternativt uhorvelige mengder vin. En av de få gangene kelterne nevnes hos Platon, er i en liste over seks folkeslag som er altfor glade i å drikke.^[10] Men Siculus baserte det han skrev om kelterne, på opplysninger fra stoikeren Poseidonius, som skrev om dem hundre år tidligere. Også den greske historikeren Strabon baserte seg på Poseidonius når han skrev: «Hele rasen er gale etter krig.» Den romerske historikeren Ammianus Marcellinus (ca. 330-395) skrev om kelterne: «De er fryktinngytende med sitt strenge blikk, svært trettekjære, og stolte og uforskammede.»^[11]

Første gang en romersk hær møtte en keltisk, støtte de sammen ved elven Allia ca. 20 mil nord for Roma 18. juli 390 f.Kr. Kelterne kom fra Gallia, og virket så skremmende på romerne med sine svære skikkelser og blekede hår at romerne bare snudde og ble hogd ned bakfra «da de flyktet som en forvirret og oppjaget flokk», ifølge historikeren Titus Livius. Gallerne var så forbløffet over denne uventet lette seieren at de trodde det måtte dreie seg om en listig manøver for å få dem i et bakhold. Med stor varsomhet tok de seg sørover til Roma. Her fant de byportene åpne, og var nå overbevist om at de ble forsøkt lokket i en felle. Forsiktig undersøkte de den tomme byen, uten å finne annet tegn til liv enn ni gamle patrisiere som satt ubevegelige i sitt stiveste puss for å møte sin skjebne. De var blitt nektet å søke tilflukt på den overfylte Capitol-høyden, siden de var så gamle at de skulle dø snart likevel. En av gallerne strøk prøvende over skjegget til den ene gamlingen, Marcus Papirius, for å finne ut om han var levende, og fikk seg en smekk med gamlingens elfenbensstokk som bekreftelse på det. Rystet grep gallerne til våpen og drepte de gamle. Nå stod Capitol for tur.

Først prøvde gallerne å storme høyden fra dalsenkningen Forum. Dette viste seg umulig. Så ble et nattlig snikangrep forsøkt, men mislyktes fordi de hellige gjessene i Junos tempel våknet og varslet romerne. Gallerne forsøkte seg nå med en beleiring, men ble så hardt angrepet av malaria at de på slutten ikke maktet å begrave alle sine døde. Etter syv måneder så de ingen annen råd enn å forlange løsepenger og forsvinne. Et halvt tonn gull satte kommandanten Brennus som krav for å gi opp beleiringen. Romerne betalte, men beskyldte ham for å jukse med vektene. Rystet slengte Brennus sitt sverd på vekten og ropte: «Væ victis!» (= Ve de overvundne!) - men han tok sin hær og gullet og dro sin vei.^[12]

Julius Cæsar var guvernør over Gallia Cisalpina da han gikk til kamp mot de keltiske helvetierne. Etter å ha seiret over dem, rykket han inn i Gallia. I 55 f.Kr fortsatte han like godt over Den engelske kanal for å beseire de britiske kelterne. Kanskje dette også var en straffeekspedisjon med tanke på den støtten gallerne hadde fått fra britene. Han tok noen gisler, trakk seg tilbake og kalte dette en seier. I 52 f.Kr gjorde gallerne igjen opprør under ledelse av Vercingetorix, oppmuntret av at Cæsar hadde måttet gi opp å beseire britene. Vercingetorix kom fra Arvernia (den sentrale del av våre dagers Frankrike), og Cæsar beskrev ham som ung, energisk og flink til å holde disiplin. Cæsar måtte gi opp å innta festningen Gergovia i Arvernia, og opplevde nå at også nabofolket aeduierne, som ellers hadde holdt seg inne med romerne, allierte seg med sine egne og avskar romerne fra innkommende forsterkninger. Vercingetorix begikk nå den feil å forskanse seg på en høyde ved Alesia. Cæsar omringet høyden med sine ca. 50 000 mann, mens keltere i et antall på ca. 250 000 omringet dem igjen. Likevel innså Vercingetorix etterhvert at situasjonen var håpløs, og sa til sitt råd: «Gjør romerne tilfredse ved å drepe meg, eller overgi meg levende til dem, slik dere tror er best.» Rådet ville ikke drepe opprørslederen, men valgte å overgi seg. I seks år satt Vercingetorix som fange før han ble ført til Roma og henrettet der.^[13] Plutark anslo at en million mennesker omkom under Cæsars felttog i Gallia, mens enda en million var tatt som slaver. Siden Cæsar hadde startet felttoget på eget initiativ, rettferdiggjorde han det som best han kunne i sitt verk Gallerkrigen.

Merk at på engelsk skrives keltere som «celts», og uttales som både ['kelts] og ['selts] hvor «c» tidvis uttales /k/,^{[14][15][16][17]}, selv om /s/ før i tiden var det vanlige.^[18] Generelt uttaler man det historiske folket med k, mens eksempelvis den skotske fotballklubben Celtic FC uttales med s.

• Kelterne i Europa, artikkel hos Norgeshistorie.no