Iti

 

I 1966 ble Itifjellet den sjette av nasjonalparkene i Hellas i samsvar med kongelig resolusjon 218/1966. Med et areal på 7 000 hektar, hvorav 3 370 utgjør kjernesonen og 3 630 periferien, dekker parken omtrent en fjerdedel av fjellets areal og er den tredje største i Hellas. Enhver menneskelig aktivitet som påvirker lokalmiljøet på noen måte er forbudt innenfor nasjonalparkens grenser.^[3] Området til nasjonalparken er videre erklært som et spesielt viktig verneområde som en del av Natura 2000-nettverket. Gorgopotamos-juvet^[4] har også blitt erklært som et viktig verneområde, og danner sammen med nasjonalparken og dalen med elven Asopos det bredere nasjonalparkområdet er også et spesialbeskyttet område^[5] Itifjellet har også to viltreservater, hvor jakt er forbudt: Skasmeni Frantzi – Dyo Vouna-området i de nordøstlige bakkene, og Oiti-Pavliani-området i sørøst.^[5] Nasjonalparken og verneområdene er overvåket av forvaltningsorganet til Itifjellet nasjonalpark, etablert som et byrå for miljødepartementet i 2002 (lov 3044/2002).^[6]

 

I gresk mytologi er Iti hovedsakelig feiret som åstedet hvor Herakles døde, og romerske forfattere ga til og med halvguden tilnavnet Oetaeus med henspilling på fjellet.^[7] Forberedt på å dø, besteg han Itifjellet, hvor han bygde seg et gravbål, ga sin bue og piler til Filoktetes og la seg ned på haugen med hodet hvilende på køllen og løvens pels spredt ut over seg, og befalte Filoktetes å bruke fakkelen på bålet.^[8] En annen versjon av historien hevder at Zevs slynget et lyn ned på stedet for Herakles’ død, og at Gorgopotamos-elven sprang ut fra dette stedet.^[9] Restene av et dorisk tempel fra 200-tallet f.Kr. dedikert til Herakles og hans gravbål (Πυρὰ Ἡρακλέους), samt et alter og ruiner av tilstøtende bygninger, er fortsatt eksisterende ved inngangen til Katavothra-platået i en høyde av 1,800 m, landsbyen Pavliani. Tempelkomplekset forble i bruk til sen romertid.^[8][10]

I historisk tid tilhørte området Iti det sørlige Thessalia, og dannet dets sørligste distrikt, Oetaea eller Oitaia (Οἰταῖα).^[7] En by kalt Oeta ble også sagt å ha blitt grunnlagt av Amfissos, sønn av Apollon og Dryope, på maliernes territorium,^[7] men mest sannsynlig har byen aldri eksistert, og i stedet refererer til Oitaia eller mer generelt området til det oitaiske forbund.^[11] Lenger nord var Hypate/Hypata (ἡ Ὑπάτη, τὰ Ὕπατα), dagens Ypati, hovedbyen i Ainis, og medlem av det aitolisk forbund.^[7][12]

Kvinnene i Hypate ble assosiert med hekseri i antikken: trollkvinnene Mykale og Agaonike skal ha bodd området.^[7][9] Selv i nyere tid ble stupet til Anemotrypa nær byen sagt å være tilholdsstedet for en beryktet kvinne kalt Lyousa Armagou.^[13]

 

Hypate er fortsatt nevnt på 600-tallet av den bysantinske historikeren Prokopios, som registrerte reparasjoner på veggene av keiser Justinian I den store, også omtalt i teksten Synekdemos (Συνέκδημος).^[7][14] Byen kan ha blitt forlatt etter de slaviske invasjonene på 700-tallet, og dukker opp igjen på 1000-tallet under navnet Neai Patrai («Nye Patras») eller Patrai Helladikai («Patras i [temaet] Hellas»). Fram til 1200-tallet nevnes byen bare som et kirkelig senter, og er et metropolittisk råd med først én suffraganbiskop på 900-tallet og til slutt tolv på 1100-tallet.^[7][14]

Byen spilte en stor rolle i det siste 1200-tallet, da den var hovedstaden til de uavhengige greske herskerne i Thessalia, Johannes I Doukas, Konstantinos Doukas og Johannes II Doukas. Leiesoldatene til det katalanske kompaniet grep Neopatras (= Ypati) og store deler av Fthiotis og det sørlige Thessalia i 1319, og dannet det nye hertugdømmet Neopatras, en vasall av hertugdømmet Athen. Det var en av de siste gjenværende katalanske besittelsene i Hellas, og falt til de osmanske tyrkerne i 1394.^[14] På 1200- og 1300-tallet lå festningsbyen Siderokastron også i de østlige skråningene av Itifjellet.^[15] Agathonos-klosteret, som dateres minst til 1400-tallet, ligger i de nordlige skråningene av fjellet nær Ypati.^[16]

Området spilte en viktig rolle i den greske motstandsbevegelsen mot okkupasjonen av Hellas under andre verdenskrig. Ødeleggelsen av viadukten over elven Gorgopotamos 25. november 1942 i en felles innsats av greske motstandsstyrker og britiske sabotører er rangert som en av de mest spektakulære sabotasjeaksjonene i det okkuperte Europa.^[17]

• Gregory, Timothy E. (1991): «Neopatras», Kazhdan, Alexander, red.: The Oxford Dictionary of Byzantium. Oxford and New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-504652-8; s. 1454.
• Kastanioti, A.; Stamellou, A. (2013): Οίτη, Ένα Βουνό Γεμάτο Ομορφιές και Μύθους / Oiti, A Mountain Full of Beauties and Myths (PDF) (på gresk og engelsk). Loutra Ypatis: Management Body of Mt Oiti National Park.
• Kirsten, Ernst (1937): «Oite (2)», Realencyclopädie der Classischen Altertumswissenschaft. Bind XVII, Halbband 34, Numen bis Olympia. Stuttgart: Alfred Druckenmüller. spalte 2299.
• Koder, Johannes; Hild, Friedrich (1976): Tabula Imperii Byzantini, bind 1: Hellas und Thessalia (på tysk). Wien: Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften. ISBN 978-3-7001-0182-6.
• Lenk, Brunhilde (1937): «Oite (1)», Realencyclopädie der Classischen Altertumswissenschaft. Bind XVII, Halbband 34, Numen bis Olympia. Stuttgart: Alfred Druckenmüller. spalte 2294–2299.

• (en) Oiti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons