Gibraltar

Navnet Gibraltar kommer fra det arabiske جبل الطارق Ġabal al-Ṭāriq, som betyr «Ṭāriqs fjell» (navngitt etter Ṭāriq ibn Ziyād). Tidligere kalte fønikerne det Calpe, en av kolonnene til Herkules. I dag er Gibraltar også kjent som «Gib» eller «the Rock».

Like øst for Gibraltar kalles Middelhavet Alboransjøen.

Gibraltarstredet hindrer delvis gjennomstrømning av havvann mellom Middelhavet og Atlanterhavet, slik at saltholdigheten i Middelhavet er relativt høy. I tidligere geologiske perioder var Middelhavet helt avstengt og havvannet dampet inn akkurat som i Dødehavet.

 

Gibraltar er i dag det eneste stedet i Europa hvor det lever aper i vill tilstand. Denne arten heter berberape og er også utbredt i Nord-Afrika.

Trekkfugler mellom Europa og Afrika følger vanligvis en av to hovedtrekkruter. Mens de østlige fuglene flyr via Bosporosstredet, flyr de vestlige fuglene langs Vest-Afrikas kyst over Gibraltar. Området huser derfor et meget stort antall fuglearter i trekksesongene og er derfor et attraktivt reisemål for ornitologer. Berberhøne (Alectoris barbara) regnes som Gibraltars nasjonalfugl.

Engelsk er offisielt språk, men spansk er også vanlig. Det lokale språket llanito er ispedd engelsk og spansk.

Gibraltarske pund (GIP) er bundet til det britiske pundet. Euro er gangbart.

 

Det er bevis på menneskelig bosetning i Gibraltar som går så langt tilbake som neandertalere, en utdødd art av homo genus. De første historiske mennesker som det er kjent som har bosatt seg der var fønikere en gang rundt 950 f.Kr. Delvis permanente bosetninger ble senere etablert av karthagere og romere. Etter at Romerriket falt sammen kom Gibraltar for en kort tid under kontroll av vandalene, og ble senere en del av vestgotiske kongedømmet Hispania inntil det gikk under grunnet til den muslimske erobringen i 711 e.Kr. På den tiden var Gibraltar navngitt etter en av Herkules' søyler, etter legenden om dannelsen av Gibraltarstredet.

Den 30. april 711 ledet umajjadenes general Tariq ibn Ziyad en berberdominert hær over stredet fra Ceuta. Han forsøkte først å gå i land ved Algeciras, men feilet. Deretter gikk han i land på et ubevoktet sted ved den sørlige punktet av The Rock fra dagens Marokko som første skritt i å erobre Spania. Svært lite ble bygd i Gibraltar i løpet av de fire første århundrene med maurisk kontroll.

Den første permanente bosetning ble bygget av almohadske sultanen Abd al-Mu'min som beordret bygging av en festning på fjellet The Rock, ruinene finnes fortsatt og kalles Moorish Castle (Mauriske festning). Gibraltar ble senere en del av kongedømmet Granada fram til 1309 da det en kort tid var okkupert av tropper fra Castilla. I 1333 ble det erobret av de arabiske marinidere som hadde invadert muslimske Spania. Mariniderne avga Gibraltar til kongedømmet Granada i 1374. I 1462 ble Gibraltar endelig erobret av hertugen av Medina-Sidonia og dermed endte 750 år under maurisk kontroll.

I de første årene under hertugen av Medina-Sidonia ble Gibraltar et hjem for en befolkning av forviste sefardiske jøder. Pedro de Herrera, en jødisk converso (spanske jøder som var blitt tvangskonvertert til katolisismen) fra Córdoba som hadde ledet erobringen av Gibraltar førte en gruppe på 4 350 jøder fra Córdoba og Sevilla for å etablere seg i byen. Et samfunnet ble bygget og en garnison ble etablert for å forsvare halvøya. Imidlertid varte dette kun tre år. I 1476 ble Medina-Sidonia regulert i henhold til den spanske kronen og de sefardiske jødene ble tvunget tilbake til Córdoba og den spanske inkvisisjonen. I 1501 ble Gibraltar underlagt den spanske kronen, noe som var blitt etablert i 1479. Gibraltar ble gitt eget våpenskjold ved kongelig fullmakt i Toledo ved Isabella I av Castilla i 1501. Våpenskjoldet blir fortsatt brukt.

 

Sjøslaget ved Gibraltar skjedde den 25. april 1607 i løpet av åttiårskrigen da en nederlandsk flåte overrasket og angrep en spansk flåte som var ankret opp i Gibraltarbukta. I løpet av det fire timer lange slaget ble hele den spanske flåten ødelagt.

I løpet av den spanske arvefølgekrigen dannet britiske og nederlandske tropper, allierte av erkehertug Karl, den østerrikske pretendent til den spanske krone, en forent krigsflåte og angrep ulike byer på den spanske sørkysten. Den 4. august 1704, etter seks timer med bombardement, erobret den forente flåten, ledet av admiral George Rooke assistert av feltmarskalk prins Georg von Hessen-Darmstadt, bestående av rundt 1 800 soldater, byen Gibraltar og krevde den i navnet til erkehertug Karl. Vilkårene for overgivelse ble fastsatt og deretter valgte de fleste beboerne å forlate byen fredelig.

Franske og spanske soldater feilet i å gjenerobre byen, og britisk overherredømme over Gibraltar var deretter anerkjent Utrecht-traktaten i 1713 som avsluttet krigen. I denne traktaten avga Spania Gibraltar (Artikkel X^[2]) og Menorca (Artikkel XI^[3]) til Storbritannia i perpetuitet (for bestandig). Storbritannia har siden hatt overherredømme til tross for spanske forsøk på å gjenerobre Gibraltar.

Grunnet fiendtlig militære forsøk fra spansk side ble flere befestninger etablert og besatt av britiske tropper i de områder som ble kjent som «britisk nøytralt område». Dette var området nord for bymurene, militært erobret og besatt av britene unntatt i løpet av krigen (Overherredømme over dette området, som i dag består av en flyplass, kirkegård, et antall bosteder og sportssenter, er hver for seg bestridt av Spania).

 

I løpet av den amerikanske revolusjon førte Spania, som hadde gått inn i konflikten mot Storbritannia, en streng blokade mot Gibraltar som en del av en lite suksessfull beleiring (den store beleiringen av Gibraltar) som varte i mer enn tre år fra 1779 til 1783. Den 14. september 1782 ødela britene de flytende batteriet til franskmennene og spanjolene, og i februar 1783 ble en fredsavtale signert som avsluttet beleiringen.

Gibraltar ble deretter en viktig marinebase for den kongelige britiske marine og spilte en betydelig rolle i slaget ved Trafalgar. Dets strategiske verdi økte med åpningen av Suezkanalen da den kontrollerte en viktig sjørute mellom Storbritannia og kolonier som India og Australia. I løpet av den andre verdenskrig ble de sivile beboerne av Gibraltar evakuert og fjellet, The Rock, ble omdannet til en festning. En flyplass ble bygget over en sivil veddeløpsbane. Gibraltars kanoner kontrollert inngangen til Middelhavet, men planer fra Tyskland om å erobre The Rock, kodenavn «Operasjon Felix», senere navngitt «Llona», ble forhindret av Spanias motvilje mot tyske soldater på spansk jord. Tysklands admiral Wilhelm Canaris, leder av Abwehr, gikk i hemmelighet i mot planene, og da Hitler sendte Canaris for å forhandle med Franco skal sistnevnte i hemmelighet ha rådet Franco om at det var tåpelig av ham å delta eller samarbeide med aksemaktene.^[4] Franco krevde ublutt for hans samarbeid og oppførte sperringer i betong på veiene som førte til Pyreneene.^[5]

På 1950-tallet fornyet fascistiske Spania under Francisco Franco sine krav om overherredømme over Gibraltar, framprovosert av et besøk fra dronning Elizabeth II av Storbritannia i 1954 for å feire 250-årsjubileet for erobringen av The Rock. I løpet av de neste tredve årene forhindret eller begrenset Spania bevegelser mellom Gibraltar og Spania i henhold til en av artiklene i traktaten. Gibraltars første selvstendige folkeavstemning ble holdt 10. september 1967 hvor de avgjorde spørsmålet om de ville bli spansk eller fortsatt under britisk overherredømme. Avgjørelsen var i klart flertall for fortsatt britisk overherredømme med 12 138 mot 44 stemmer. Det førte til opprettelsen av Gibraltars grunnlov om selvstyre i mai 1969 til tross for protester fra den spanske regjering. Som svar stengte Spania helt den påfølgende måneden grensen mellom Gibraltar og forvansket all kommunikasjon.^[6]

 

I 1981 ble det annonsert at hvetebrødsdager for det kongelige bryllup mellom prins Charles og Diana Spencer ville begynne i Gibraltar. Den spanske regjering svarte at kong Juan Carlos I av Spania og dronning Sofia hadde avslått invitasjon til seremonien som protest.^[7]

Grensen til Spania ble delvis gjenåpnet i 1982 og helt åpnet i 1985 i anledning Spanias søknad om medlemskap i Det europeiske fellesskap. Det har vært forhandlinger om framtiden til The Rock mellom Storbritannia og Spania siden slutten av 1980-tallet under avtalen i Brussel.^[8]

I 1988 skjøt og drepte britiske spesialsoldater tre medlemmer av IRA som planla et terrorangrep.

I juli 2002 ble det avslørt av Jack Straw et forslag om planer av et felles overherredømme med Spania. En andre folkeavstemning ble organisert i Gibraltar i november 2002 og den avviste enhver tilnærming om felles overherredømme med 17 900 (98,97%) stemmer mot 187 (1,03%). Den britiske regjering kom med en ny erklæring hvor de, i henhold til formålsparagraf i Gibraltars grunnlov uttrykker: «Storbritannia vil aldri gå inn i avtaler hvor folket i Gibraltar vil bli lagt inn under overherredømmet til en annen stat mot deres frie og demokratisk uttrykte ønsker.»

«Spørsmålet Gibraltar», slik Spania uttrykker det, fortsetter å påvirke det spanske og britiske forholdet.

I september 2006 konkluderte representanter fra Storbritannia, Spania og Gibraltar med samtaler i Córdoba i Spania med en enighet om en rekke saker som fjernet en del av restriksjoner som har vært opprettholdt av Spania.^[9] Denne enigheten løste en rekke langvarige problemer; forbedret flyt av trafikk ved grensen, bruken av flyplassen^[10], anerkjennelsen av telefonkoden +350 og båndleggelsen av en rekke strider om pensjonene til tidligere spanske arbeidere i Gibraltar som mistet jobben da Spania stengte grensene i 1969.^[11]

Denne prosessen fortsetter og den britiske regjering uttrykker i dag som sin politikk at den vil ikke gå inn i samtaler om spansk overherredømme uten tillatelse fra Gibraltars regjering og folk.^[12] I august 2013 innførte Spania streng grensekontroll mellom Gibraltar og fastlandet.^[13]

Gibraltar står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.^[14]

FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i Gibraltar. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomite for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid.^[15]

Gibraltars førsteminister ba i 2012 om at området ble fjernet fra FNs avkoloniseringsliste.^[16] Spania advarte mot dette.^[17] Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.^[18]

Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.^[19] FN anser retten til selvstyre folket i et område som Gibraltar har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.^[20]

• Government of Gibraltar
• Offisielt nettsted  
• (en) Gibraltar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Gibraltar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) (en)   Gibraltar hos Wikivoyage