Baskisk

 

Baskisk blir brukt av rundt 690 000 mennesker i Nordvest-Spania og Sørvest-Frankrike. Det finnes ikke pålitelige tall på antall baskisktalere utenfor Baskerland, men det antas at det er rundt 90 000 personer ellers i Europa og i Amerika som forstår baskisk, slik at det totale antallet brukere nærmer seg 800 000 (1998-utgaven av Encyclopædia Britannica har høyere tall, mens Ethnologue i 2006 – som baserer seg på tall fra 1991 – angir til sammen 650 000 brukere. I folketellinga i 1994 var det 618 000 morsmålsbrukere. 1999-utgaven av EUSTAT, EUs årlige statistikkbok, angir 690 000 brukere i Spania, mens Instituto Cultural Vasco i 1997 anslo at det var 56 000 baskiskspråklige over 15 år i Frankrike).

Nesten alle baskiskspråklige er flerspråklige, og forstår også sine respektive staters nasjonalspråk. I spansk Baskerland (provinsene Gipuzkoa, Bizkaia, Nafarroa og Araba) har baskisk vært offisielt språk siden 1976. Frankrikes minoritets- og språkpolitikk tillater ikke engang at man har en offisiell opptelling av baskisktalende. Baskiske forbund har høyere tall for antall brukere, opptil to millioner, men da gjør man ikke forskjell på morsmålsbrukere og andre. I Spania har i dag rundt 4,5 millioner mennesker etternavn av baskisk herkomst.

Det baskiske språkrommet omfatter en 50 kilometer bred stripe fra Bilbao i Spania til Bayonne i Frankrike, med et totalt areal på 100 000 km². I Spania gjelder dette altså provinsene Gipuzkoa (Guipúzcoa), deler av Bizkaia (Viscaya) og Nafarroa (Navarra), og det nordøstlige hjørnet av Araba (Álava). Baskerne er spesielt konsentrert til de industrialiserte regionene i dette området. I Frankrike blir baskisk mest brukt i vestlige deler av departementet Pyrénées-Atlantiques, i de tidligere provinsene Labourd, Basse-Navarre og Soule. Det finnes også større grupper av baskisktalende i USA, Latin-Amerika, Australia, Filippinene og andre deler av Europa.

 

Lingvister gjør vanligvis forskjell på sju hoveddialekter av baskisk:

• Spania: Dialektene i Bizkaia, Gipuzkoa, Araba (nå utdødd) og Nafarroa (navarrisk);
• Frankrike: Dialektene i Lapurdi (laburdinsk), Nafarroa Behea (lavnavarrisk) og Zuberoa (suletinsk).

Disse dialektene kan videre deles inn i minst 25 underdialekter. Dialektene er delt inn etter (de tidligere) provinsene. Dialektene varierer ikke mye, og de forstås i nabodistriktene. Den østligste dialekten i Frankrike, fra Zuberoa, er den som skiller seg mest fra de andre.

Baskiske dialekter deles av og til inn i tre forskjellige språk, nemlig spansk baskisk, navarro-laburdinsk og suletinsk, men dette stemmer ikke med de gjengse vitenskapelige oppfatninger, til tross for at suletinsk skiller seg relativt kraftig fra de andre dialektene.

I 1968 skapte det baskiske akademiet under ledelse av Koldo Mitxelena (Luís Michelena) en språkstandard, Euskara Batua («fellesbaskisk») med Gipuzkoa-dialekta som grunnlag. Siden 1980 har mer enn 80 % av alle publikasjoner på baskisk vært på denne standardformen.

Baskisk har blitt talt nord og sør for Pyreneene, samt i nordlige Spania, siden før begynnelsen av vår tidsregning. Det var det eneste språket som overlevde latiniseringsprosessen i Spania. Baskisk har blitt konstant påvirka av indoeuropeiske språk helt siden det kom i kontakt med latin. Det er mulig at latin i begynnelsen var et slags lingua franca eller pidginspråk i Baskerland, som bare ble brukt i de sektorene hvor det var nødvendig. Mange latinske ord kom inn i baskisk, særlig ord som hadde med handel, varer, verktøy og matvarer å gjøre. Eksempler på dette er merke «billig» < lat. merce, karrika «gate» < lat. carricare, mailu «hammer» < lat. malleu og kipula «løk» < lat. cepulla.

Etter romertiden økte språkets områder sørvest til Rioja Alta. De østlige baskiske dialektene (aquitansk) ble tidlig «ofre» for de romanske språkene. I middelalderen ble baskisk truet av de kulturelle romanske språkene (for eksempel navarrisk og oksitansk). I sør tapte baskisk territorium for spansk fra det 10. århundre, men det har i dag omtrent samme geografiske utstrekning som det hadde fra det 16. århundre og videre.

Latinske innskrifter fra Sørvest-Frankrike viser latinske inskripsjoner av navn med baskisk bakgrunn og gudenavn (Leherenno deo «den første gud»). Nyere inskripsjoner fra det 4. århundre har blitt funnet i provinsen Alava. Blant de viktigste tekstene i baskisk språkhistorie er de berømte Glosas Emilianenses. De er datert til rundt år 1000, og inneholder både trespråklige (latin, romansk og baskisk), og tospråklige (latin og baskisk) ordlister. Ser man bort fra et manuskript skrevet av Fray Juan de Zumárraga i Mexico i 1537, er Linguæ Vasconum Primitæ, som ble utgitt i 1545, den første litterære teksten på baskisk. Den ble skrevet av en prest fra nedre Navarra, Jean (d') Etxepare (Echepare), og inneholder folkediktning. Denne boka var starten på en sammenhengende, men ikke spesielt omfangsrik, serie av utgivelser, som for det meste inneholdt religiøse tekster.

I perioden 1887–1936 gjennomførte den såkalte baskiske gjenoppvekkelses- eller renessansebevegelsen (Euskal pizkundea) de første konkrete stegene mot en standardisering av baskisk med grunnlag i de sentrale dialektene i Gipuzkoa.

Under den spanske borgerkrigen hadde baskisk en kort stund fra 1935–36 offisiell status i spansk Baskerland. Under Francisco Francos styre fra 1939 til 1975 var bruken av baskisk helt forbudt, noe som førte til et drastisk fall i antall brukere. Fra 1965 ble det løsnet på disse kravene, og man kunne ha skoler hvor undervisningsspråket var baskisk (ikastolak), og baskiskkurs for voksne. Slike institusjoner, som raskt spredde seg over hele Baskerland, gjorde behovet for et baskisk skriftspråk større.

Etableringen av en felles baskisk ortografi, Euskara Batua, ble påbegynt av Koldo Mitxelena fra 1968; denne er per 2006 ikke helt fullført. Demokratiseringa av Spania fra og med 1975, og grunnloven fra 1978, som gjorde baskisk til et offisielt språk i regionene Viscaya (Bizkaia), Guipúzcoa (Gipuzkoa), Álava (Araba) og deler av Navarra (Nafarroa), ga gode kår for en videreutvikling og stabilisering av det baskiske språket i Spania.

Disse forbedrede politiske betingelsene, sammen med det sterke festet baskisk har i den baskiske befolkninga, og baskernes sterke etniske og lingvistiske bevissthet, bidrar til at det er rimelig å anta at baskisk har gode muligheter til å bli opprettholdt som et levende språk, selv om det har under en million brukere.

Å bevise at baskisk er beslektet med andre språk er vanskelig, fordi:

• Skriftlige kilder kun går 400–500 år tilbake i tid, slik at rekonstruksjon av tidligere språkstadier blir meget vanskelig;
• Det er mangelfullt kjennskap til gamle iberiske språk, så det er umulig å si om det var kontakt og lån mellom disse språkene.

Det er likevel gjort mange forsøk på å sette baskisk i forbindelse med andre språk, og blitt et viktig mål for mange innen lingvistikken å bevise slektskap mellom baskisk og andre språk. R.P.G. Rijk (1992) ordla seg slik: «Til tross for alt blekket som er brukt på dets genetiske slektskap de siste hundre årene, er saken fortsatt uklar.» (For all the ink spent on its genetic affiliations over the past hundred years, the matter is still unclear.) Men få teorier har vist seg å være overbevisende.

Først Wilhelm von Humboldt og senere Hugo Schuchardt fremsatte i det 19. århundre hypotesen om slektskap mellom baskisk og iberisk. Iberisk (som ikke må forveksles med keltiberisk, et keltisk, og således også indoeuropeisk, språk) – var et ikke-indoeuropeisk språk talt i før- og tidlig romersk Spania (mellom det 6. og 1. århundre før Kristus), som også ble overlevert til Balearene og Sør-Frankrike. Iberisk ble skrevet med det greske alfabetet, og senere også med et eget iberisk alfabet, brukt på flere innskrifter og mynter i Spania, Selv om skriften er tydet, er tekstene som er skrevet på iberisk, vanskelige å forstå. Baskere har ikke vært i stand til å forstå noe av tekstene, og dette alene gjør det usannsynlig at de to språkene var i slekt. Noen forskere står likevel fast ved denne teorien, mens de fleste mener at den er usannsynlig. Noen likheter mellom baskiske og iberiske ord kan forklares ved den geografiske nærheten mellom de to språkene.

Andre ser forbindelser mellom baskisk og afroasiatiske språk (for eksempel berberspråk eller egyptisk) eller andre afrikanske språk, som de nilosahariske språkene. Ingen av disse hypotesene har blitt generelt akseptert, og språktypologisk sett er de svært tvilsomme.

Det er også en teori om at baskisk er i slekt med kaukasiske språk. Med kaukasiske språk mener man gamle språk som tales i Kaukasus som verken er indoeuropeiske, tyrkiske eller semittiske. Kaukasologen G.A. Klimov har avvist teorien helt (Klimov 1994).

Klimovs hovedgrunner for å avvise denne teorien er:

• Det tas ikke hensyn til de genetiske forskjellen mellom de kaukasiske språkene (som faller inn i minst tre forskjellige språkfamilier);
• Man sammenligner baskisk med de rundt 40 moderne kaukasiske språkene, i stedet for å konsultere kaukasiske protospråk;
• Det er etablert få lydlover mellom språkene;
• Argumentasjonen er sterkt prega av typologi, men klarer ikke å bevise genetisk slektskap mellom språkene;
• Semantiske anakronismer brukes; for eksempel brukes ord fra jernbearbeiding, men baskisk og de kaukasiske språkene må ha skilt lag for minst 5000 år siden, da det ikke var noen bearbeiding av jern;
• Indoeuropeiske lånord brukes i sammenligningen.

Klimov konkluderer dermed med at denne teorien kun benyttes av journalister og av språkforskere som ikke er kjent med fakta om baskisk og/eller kaukasiske språk.

Den nyeste teorien plasserer baskisk i en europeisk-asiatisk-nordamerikansk makrofamilie, kalt dene-kaukasisk. Denne makrofamilien ble først foreslått av Sergej Starostiri i 1984, og baskisk ble inkludert i den i 1985. Teorien går ut på at kaukasiske, sinotibetanske og na-dené-språk er i slekt med hverandre, og at baskisk, samt burushaski, et annet isolert språk, også tilhører denne makrofamilien. Hele teorien om makrofamilien støttes imidlertid så langt kun av et fåtall forskere, og spørsmålet om klassifisering av baskisk inn i denne familien kan ikke regnes som avklart. Den bygger også på den kaukasiske teorien, som allerede er motbevist.

En nyere og høyst omstridt teori konkluderer med at baskisk var del av en større språkfamilie, baskiske språk, som ble talt over større deler av Europa, men gradvis ble erstattet av indoeuropeiske språk, og at rester av denne språkfamilien, foruten baskisk, kun eksisterer i form av stedsnavn. Denne teorien hevder at det er overensstemmelser mellom ord på baskisk og stedsnavn over hele Europa. Theo Vennemann har vært forkjemper for teorien, men den har ikke fått stor anerkjennelse.^[3]

Baskisk skiller seg typologisk sett fullstendig fra de romanske språkene, og andre indoeuropeiske språk. Baskisk bruker en suffiks-bøyning (i likhet med agglutinerende språk, som for eksempel den uralske eller tyrkiske familien), har intet grammatisk kjønn, og har et ytterst formrikt og komplisert verbalsystem med markering av én, to, tre og fire personer i hver verbform (polypersonlig bøyning). Markeringa av substantivbøyninga kommer i slutten av en ordgruppe (syntagma).

Vokalsystemet til baskisk tilsvarer det til spansk. Vokalene som brukes er /a/, /e/, /i/, /o/ og /u/. Konsonantene vises i følgende tabell.

Lydene er angitt med IPA-tegn (i hakeparentes er skrifttegnet som brukes til å skrive lyden, om dette avviker fra IPA-tegnet). Ortografisk x uttales som norsk sj. Uttalen til ortografisk j [x] er som i spansk j. Dobbelkonsonantene [tt], [dd] og [ll] er palataliserte, altså at de uttales omtrent som tj, dj og lj. Fonemer som skrives i parentes i oversikten har ikke fullstendig fonemstatus; /f/ finnes kun i lånord, /c, ɟ/ finnes kun i enkelte kontekster, og /ɲ/ finnes bare i enkelte sammensetninger med /n/.

Ingen indoeuropeiske språk skiller mellom apiko-alveolare, dorso-alveolare og postalveolare sibilanter. Forskjellen mellom ts og tz er fonemisk, som vist i dette minimale paret:

• atzo «i går»;
• atso «gammel».

Uttalen i ustemte plosiver er sterkere aspirert enn i romanske språk.

Baskisk er et ergativspråk, altså at det er et spesielt kasus, ergativ, for subjektet av transitive verb, mens subjektet for intransitive verb kommer i absolutiv. Absolutiv fungerer samtidig som direkte objekt (akkusativ) for transitive verb. Ergativ markeres i baskisk med suffikset /-(e)k/, mens absolutiv forblir umarkert, da det er standardformen av substantiv.

• Jon dator > «Jon kommer» (intransitiv, Jon i absolutiv)
• Jonek ardoa dakar > «Jon tar med vin» (ardo) (transitiv, Jon i ergativ, ardo i absolutiv)
• Oinak zerbitzatzen du eskua > «Foten (oina) serverte hånda (eskua)»,
• eta eskuak oina > «og hånda foten».

Substantivene består av en numerusfri grunnform (transnumeral), en entallsform og en flertallsform. I absolutiv (se ovenfor) er formene slik:

Den numerusfrie grunnformen (transnumeral) blir også kalt ubestemt form. Det dreier seg imidlertid ikke om en ubestemt form som i norsk (en katt), men heller en abstrakt antallsløs form. Betegnelsen bestemt form for de andre formene er heller ikke helt korrekt, men veldig vanlig. Noen lingvister bruker derfor begrepet individualisert form. Setningen Garfield katua da («Pusur er en katt») viser tydelig at det ikke dreier seg om en bestemt form.

I baskisk dannes kasus ved substantivendelser, som imidlertid ikke må følge direkte etter substantivet, men etter siste element i en substantivgruppe. Bøyningsendelsene er i «ren» form ved bøyning i transnumeral. I entall dannes kasusene ved å legge til markøren /-a(-)/, mens man i flertall omgår endelsesinnledende /-r-/. Man har ikke grammatisk kjønn i baskisk. Følgende tabell gir en oversikt over regelmessig bøyning i baskisk.

Bøyningen av substantiv som slutter på konsonantlyd skiller seg ikke veldig fra standardbøyninga; endelsesinnledende /-r-/ forsvinner i transnumeralformene, og /-e-/ legges til foran enkelte endelser.

Bøyninga av personlige pronomen følger følgende skjema:

Kasusendelsene i nominalfraser blir kun lagt til siste element i gruppa. De andre elementene bøyes ikke. Attributive adjektiver står sammen med tilhørende substantiv. Bat («en») fungerer som ubestemt artikkel, og står i slutten av nominalfrasen.

Baskisk bruker et tjuetallssystem. For eksempel er 40 = 2 x 20, 60 = 3 x 20, 80 = 4 x 20 og 90= 4 x 20 + 10. Man finner rester av dette systemet i fransk og bretonsk. Dansk bruker også tradisjonelt et tjuetallssystem.

Bi og sei kommer fra indoeuropeiske språk, mens de andre elementene er unike for baskisk.

Substantivbøyninga i baskisk er ganske klar, til tross for de mange kasusene; verbalbøyninga er imidlertid beryktet for sine mange forskjellige og kompliserte former. Grammatikere i det 18. århundre fant intet mindre enn 30 952 forskjellige former av ett enkelt verb. Dette er fordi endelige verb i baskisk ikke bare inneholder referanser til hvem som utfører handlingen (som er vanlig i indoeuropeiske språk, som for eksempel tysk: ich liebe, du liebst, er liebt og så videre), men også til direkte og indirekte objekt for handlingen, og av og til den som svarer.

Her en noen former av verbet ukan «å ha» i presens (3sg = 3. person entall, og så videre).

Man gjenkjenner øyeblikkelig hvilke former denne markeringa av verbalformene hører til. En oversiktlig representasjon av paradigmet måtte ha vært tredimensjonal.

Baskisk skiller mellom en såkalt enkel (eller syntetisk) bøyning, med former som kommer direkte fra verbet (som i den norske presenssetninga «han elsker»), og en sammensatt (analytisk) bøyning med hjelpeverb (for eksempel den norske perfektumsetninga «han har elsket»).

Den enkle bøyninga gjelder kun for noen få, vanlige verb. Verb som bruker denne bøyninga er izan «være», ukan «ha», egon «være», etorri «komme», joan «gå (målretta)», ibili «gå omkring», eduki «ha, holde», jakin «vite» og esan «si». I skriftlig baskisk er det også noen andre verb som bøyes enkelt, som ekarri «bringe», erabili «bruke», eraman «bære», etzan «ligge» og iraun «vare». Andelen enkle verb var større tidligere, og tekster fra det 16. århundre inneholder rundt 50 slike verb. I dag brukes de i opphøyd språk. Alle andre verb bøyes ved hjelp av hjelpeverb. Enkel bøyning inneholder i dag kun to tider – presens og preteritum, samt en imperativsform.

Eksempel: Presens av verbet ekarri «bringe», med noen forskjellige varianter av subjekt, direkte og indirekte objekt (3sg = 3. person entall, og så videre):

En fullstendig tabell over presens av det mye brukte hjelpeverbet ukan «ha» med fast direkte objekt i tredje person, «det», og variable dativ-objekter blir slik:

For eksempel betyr diguzue „dere har det for oss” (subjekt 2pl, indirekte objekt 1pl, direkte objekt 3sg «det»). De korrekte formene for et direkte objekt i 3. person flertall blir danna ved å sette inn /-zki-/ etter første stavelse /di-/, for eksempel dizkiot „jeg har dem for ham/henne”, mens diot er „jeg har det for ham/henne”.

Refleksive former (for eksempel «jeg har meg») finnes ikke i dette skjemaet, og må formes ved omskrivinger.

Alle ikke-enkle verb bøyes ved hjelp av sammensatt bøyning, og formes ved en av stammeformene til verbet sammen med en form av en av hjelpeverbene izan, ukan, edin eller ezan. De forskjellige stammeformene er stammen av verbet selv, perfektum partisipp, futurum partisipp og gerundium (egentlig et verbalsubstantiv i inessiv). Ukan og ezan brukes med transitive verb, izan og edin med intransitive. Videre detaljer finnes her; se litteraturliste.

Baskisk har beholdt sin selvstendighet ikke bare i bøyningsverket, men også i ordforrådet, til tross for over 2 500 år med press fra andre språk på flere sider. Ikke desto mindre har det tatt opp mange lånord i historiens løp, spesielt fra latin og romanske språk. Noen eksempler er:

• errege < latin rex, regis «konge»;
• lege < latin lex, legis «lov»;
• eliza < latin ecclesia «kirke»;
• liburu < latin liber, vulgærlatin librum «bok»;
• dorre < spansk torre «tårn»;
• bake < latin pax, pracis «fred»;
• gaztelu < latin castellum «slott»;
• katu < latin cattus «katt».

Noen andre lånord stammer fra keltiske språk, som for eksempel:

• adar' < keltisk adarc «horn»;
• hartz < keltisk art «bær».

Til tross for at baskisk inneholder mange muligheter for avledning av ord til nye navn på ting, kommer det stadig ord inn fra engelsk og romanske språk. Det har vært veldig få ord som har gått fra baskisk og til omkringliggende romanske språk, men mange steds- og familienavn i Spania og Latin-Amerika har baskiske røtter (for eksempel Bolívar, Echeverría og Guevara). Mulige baskiske lånord i romanske språk er:

• spansk izquierda (venstre) fra baskisk ezkerra;
• fransk bizarre (bisarr) fra baskisk bizar (bart).

 

Mange byer i Baskerland har både et baskisk og et spansk navn, hvorav det spanske er det som brukes på norsk. Dette er en oversikt over hva de største baskisktalende byene heter på baskisk:

• Bilbo – Bilbao;
• Gasteiz – Vitoria;
• Donostia – San Sebastián;
• Iruña/Iruñea – Pamplona.

Landet Andorra, som er katalansktalende, har også fått sitt navn fra baskisk.

• Baskisk-islandsk pidgin

• Manuel Agud, A. Tovar: Diccionario etimológico vasco. Gipuzkaoko Foru Aldundia, Donostia-San Sebastián 1989, 1990, 1991. (Ikke avslutta)
• Helmut Kühnel: Wörterbuch des Baskischen. Reichert, Wiesbaden 1999. ISBN 3-89500-121-X
  (Baskisk-tysk og tysk-baskisk ordbok; tabeller med endelser og med verbalbøyning.)
• Martin Löpelmann: Etymologisches Wörterbuch der baskischen Sprache. Dialekte von Labourd, Nieder-Navarra und La Soule. 2 Bde. de Gruyter, Berlin 1968.
• Luis Mitxelena: Diccionario General Vasco/ Orotariko Euskal Hiztegia. 16 Bde. Real academia de la lengua vasca, Bilbao 1987ff. ISBN 84-271-1493-1

• Resurrección María de Azkue: Morfología vasca. La Gran enciclopedia vasca, Bilbao 1969.
• Christiane Bendel: Baskische Grammatik. Buske Verlag, Hamburg 2006. ISBN 3-87548-419-3
• J. I. Hualde, J. Ortiz de Urbina: A Grammar of Basque. Mouton Grammar Library. Bd 26. de Gruyter, Berlin 2003. ISBN 3-11-017683-1
• Alan R. King: The Basque Language. A Practical Introduction. University of Nevada Press, Reno 1994. ISBN 0-87417-155-5
• Pierre Lafitte: Grammaire basque – navarro-labourdin littéraire. Elkarlanean, Donostia/Bayonne 1962, 2001. ISBN 2-913156-10-X

• Joxe Azurmendi: "Die Bedeutung der Sprache in Renaissance und Reformation und die Entstehung der baskischen Literatur im religiösen und politischen Konfliktgebiet zwischen Spanien und Frankreich" In: Wolfgang W. Moelleken (Herausgeber), Peter J. Weber (Herausgeber): Neue Forschungsarbeiten zur Kontaktlinguistik, Bonn: Dümmler, 1997. ISBN 978-3537864192
• Michel Morvan: Les origines linguistiques du basque. Bordeaux 1996. ISBN 2-86781-182-1
• J. B. Orpustan: La langue basque au Moyen-Age. Baïgorri 1999. ISBN 2-909262-22-7
• Robert Lawrence Trask: The History of Basque. Routledge, London – New York 1997. ISBN 0-415-13116-2
• Eguzki Urteaga: La langue basque dans tous ses états – sociolinguistique du Pays Basque. Harmattan, Paris 2006. ISBN 2-296-00478-4
• María Teresa Echenique Elizondo, Juan Sánchez Méndez: Las lenguas de un reino. Historia lingüística hispánica. Gredos, Madrid 2005. ISBN 84-249-2760-5

• J. D. Bengtson: The Comparison of Basque and North Caucasian. in: Mother Tongue. Journal of the Association for the Study of Language in Prehistory. Gloucester MA 1999. ISSN 1087-0326
• Georgij A. Klimov: Einführung in die kaukasische Sprachwissenschaft. Buske, Hamburg 1994. ISBN 3-87548-060-0
• Michel Morvan: Les origines linguistiques du basque. Presses universitaires, Bordeaux 1996. ISBN 2-86781-182-1
• R. W. Thornton: Basque Parallels to Greenberg’s Eurasiatic. in: Mother Tongue. Journal of the Association for the Study of Language in Prehistory. Gloucester MA 2002. ISSN 1087-0326
• R. L. Trask: Basque and Dene-Caucasian. in: Mother Tongue. Journal of the Association for the Study of Language in Prehistory. Gloucester MA 1995. ISSN 1087-0326 (Med omfangsrik og kompetent diskusjon av temaene.)

• Michel Aurnague: Les structures de l’espace linguistique – regards croisés sur quelques constructions spatiales du basque et du français. Peeters, Louvain u. a. 2004. ISBN 2-87723-802-4.
• Jean-Baptiste Coyos: Politique linguistique – langue basque. Elkar, Baiona u. a. 2004. ISBN 2-913156-65-7.
• Elisabeth Hamel, Theo Vennemann: Vaskonisch war die Ursprache des Kontinents. in: Spektrum der Wissenschaft. Deutsche Ausgabe des Scientific American. Spektrumverlag, Heidelberg 2002,5, S.32. ISSN 0170-2971 (kontroverser diskutert)
• Txomin Peillen: Les emprunts de la langue basque à l’occitan de Gascogne – étude du dialecte souletin de l’euskara. Univ. Nacional de Educación a Distancia, Madrid 1998. ISBN 84-362-3678-5

• Basque - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).