Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]

Apolinario Mabini

filippinsk diplomat

Apolinario Mabini y Maranan (født 23. juli 1864 i Tanauan (barrio Talaga), Batangas, Filippinene, død 13. mai 1903 i Manila) er en filippinsk nasjonalhelt som forfattet konstitusjonen for den kortvarige første filippinske republikk som eksisterte 1898–1899.

Apolinario Mabini
Født22. juli 1864[1]Rediger på Wikidata
Tanauan
Død13. mai 1903[2][1][3]Rediger på Wikidata (38 år)
Manila
BeskjeftigelseDiplomat, selvbiograf, dommer, journalist, politiker Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedColegio de San Juan de Letran
University of Santo Tomas
University of Santo Tomas Faculty of Civil Law
PartiKatipunan
NasjonalitetFilippinene
Signatur
Apolinario Mabinis signatur

Bakgrunn og virke

rediger

Apolonio Mabini kom fra fattige kår[trenger referanse] og var sønn av Inocencio Mabini and Dionisia Maranan. Han fikk sin første skolegang i Tanauan i Batangas, under en lærer ved navn Simplicio Avelino. Senere fortsatte han på en skole ledet av den katolske presten Valerio Malabanan. Han studerte deretter ved Colegio de San Juan de Letran i Manila i 1881 og var så i 1882 og 1883 i Bauang. Så returnerte han til Manila og tok et kurs i filosofi 1883–8184. I 1885 og 1887 var han i Lipa i hjemprovinsen Batangas og tok der bakkalaureat (Bachilles en Artes) og utdannelse til høyskolelærer. Deretter, fra 1888 studerte han jus ved Santo Tomás-universitetet i Manila, hvor han tok juridisk eksamen i 1894.

Hans mor hadde villet at han skulle bli prest, men han ville kjempe for de fattige som jurist.[trenger referanse] I 1896 ble han syk av noe som raskt skulle frata ham førligheten i bena. Da den filippinske revolusjon utbrøt i august samme år, mistenkte de spanske myndigheter ham for på en eller annen måte å være involvert, og arresterte ham i juli. Da de skjønte at han var lam fra livet og ned innså de at han ikke hadde vært med på noen kamper, og løslot ham og sendte ham i stedet til sykehuset San Juan de Dios, i juni 1897.

Mabini var likevel ikke uten bånd til nasjonalistene, for han hadde vært medlem av Jose Rizals La Liga Filipina og hadde arbeidet i det stille med reformforslag.[trenger referanse]

I juni 1898, mens han ferierte i Los Baños i provinsen Laguna, sendte revolusjonslederen general Emilio Aguinaldo bud på ham. Det tok hundrevis av menn å bære ham etter tur i hengekøyen fra Los Baños til Cavite el Viejo,[trenger referanse] der Aguinaldo hadde sitt hovedkvarter.

Mabini ble en av general Aguinaldos fremste rådgivere i 1898. Han skrev forslag til dekreter og til en filippinsk konstitusjon. Han la også planer for overgangsregjeringen. Han ble statsminister og utenriksminister da Filippinenes første regjering ble satt sammen i januar 1899.

Amerikanerne tok ham til fange i desember 1899, under den filippinsk-amerikanske krig, men satte ham fri etter en stund. I januar 1901 sendte de ham likevel i eksil til Guam. Der skrev han sine memoarer, La Revolucion Filipina, som ble utgitt etter hans død. I boken gir han Aguinaldo skylden for at revolusjonen ikke førte frem, og anklager ham for å ha stått bak dødsdommen mot Andres Bonifacio i 1897 og mordet på general Antonio Luna i 1899.

Han fikk lov til å vende tilbake til hjemlandet på den betingelse at han avla en troskapsed til USA, noe han gjorde den 26. februar 1903.

Den 13. mai 1903 døde han av kolera i Manila, muligens etter å ha drukket ubehandlet carabaomelk.[trenger referanse]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Spansk biografisk leksikon, oppført som Apolinario. El sublime paralítico Mabini y Maranan, Spanish Biographical Dictionary ID 54421/apolinario-mabini-y-maranan, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Apolinario-Mabini, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w65h933j, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]