Apolinario Mabini

Apolonio Mabini kom fra fattige kår^{[trenger referanse]} og var sønn av Inocencio Mabini and Dionisia Maranan. Han fikk sin første skolegang i Tanauan i Batangas, under en lærer ved navn Simplicio Avelino. Senere fortsatte han på en skole ledet av den katolske presten Valerio Malabanan. Han studerte deretter ved Colegio de San Juan de Letran i Manila i 1881 og var så i 1882 og 1883 i Bauang. Så returnerte han til Manila og tok et kurs i filosofi 1883–8184. I 1885 og 1887 var han i Lipa i hjemprovinsen Batangas og tok der bakkalaureat (Bachilles en Artes) og utdannelse til høyskolelærer. Deretter, fra 1888 studerte han jus ved Santo Tomás-universitetet i Manila, hvor han tok juridisk eksamen i 1894.

Hans mor hadde villet at han skulle bli prest, men han ville kjempe for de fattige som jurist.^{[trenger referanse]} I 1896 ble han syk av noe som raskt skulle frata ham førligheten i bena. Da den filippinske revolusjon utbrøt i august samme år, mistenkte de spanske myndigheter ham for på en eller annen måte å være involvert, og arresterte ham i juli. Da de skjønte at han var lam fra livet og ned innså de at han ikke hadde vært med på noen kamper, og løslot ham og sendte ham i stedet til sykehuset San Juan de Dios, i juni 1897.

Mabini var likevel ikke uten bånd til nasjonalistene, for han hadde vært medlem av Jose Rizals La Liga Filipina og hadde arbeidet i det stille med reformforslag.^{[trenger referanse]}

I juni 1898, mens han ferierte i Los Baños i provinsen Laguna, sendte revolusjonslederen general Emilio Aguinaldo bud på ham. Det tok hundrevis av menn å bære ham etter tur i hengekøyen fra Los Baños til Cavite el Viejo,^{[trenger referanse]} der Aguinaldo hadde sitt hovedkvarter.

Mabini ble en av general Aguinaldos fremste rådgivere i 1898. Han skrev forslag til dekreter og til en filippinsk konstitusjon. Han la også planer for overgangsregjeringen. Han ble statsminister og utenriksminister da Filippinenes første regjering ble satt sammen i januar 1899.

Amerikanerne tok ham til fange i desember 1899, under den filippinsk-amerikanske krig, men satte ham fri etter en stund. I januar 1901 sendte de ham likevel i eksil til Guam. Der skrev han sine memoarer, La Revolucion Filipina, som ble utgitt etter hans død. I boken gir han Aguinaldo skylden for at revolusjonen ikke førte frem, og anklager ham for å ha stått bak dødsdommen mot Andres Bonifacio i 1897 og mordet på general Antonio Luna i 1899.

Han fikk lov til å vende tilbake til hjemlandet på den betingelse at han avla en troskapsed til USA, noe han gjorde den 26. februar 1903.

Den 13. mai 1903 døde han av kolera i Manila, muligens etter å ha drukket ubehandlet carabaomelk.^{[trenger referanse]}