Adam Oehlenschläger

I Oehlenschlägers forfatterskap er det to hovedverk: Aladdin, eller Den forunderlige Lampe, som er en del av dobbeltbindet Poetiske Skrifter I–II, og Digte 1803. Det best kjente diktet fra sistnevnte er Guldhornene. Dette diktet om funnet av gullhornene og tyveriet er skrevet i et versemål som etterligner de gamle skaldeversene man kjente fra Island. Om tilblivelsen av diktet finnes en av de best kjente anekdoter i den danske litteraturhistorien: Oehlenschläger og Steffens gikk seg en tur en sommerdag. Det endte med å bli en 16 timer lang samtale, som inspirerte Oehlenschläger til å skrive Guldhornene. Da han viste Steffens diktet, utbrøt han: «Ei, min Bedste! [...] De er jo virkelig en Digter!».^[10] Diktet viser tydelig den lengselen etter tidligere tider som hele diktsamlingen bærer preg av.

Inspirasjonen fra Steffens sees også i Aladdin. Historien om den unge gategutten som ender som sultan, er en arketypisk romantisk historie. Emnet er fra 1001-natts eventyr, de arabiske folkeeventyrene, og viser på samme måte som Digte 1803 Oehlenschlägers forkjærlighet for folkeviser, en søken tilbake til folkesjelen. I sitt stykke bruker Oehlenschläger Aladdin til å illustrere Steffens' genitanke. Geniet er en person, som er født til storhet, han er med Steffens' ord «det eviges åbenbaring i det endelige». Han er en person som når ut over sin tid, og geniets uttrykte bilde er Aladdin. I hele stykket dumper lykken ned i turbanen hans uten at han trenger å gjøre noe særlig for det. Hans motstander Noureddin, trollmannen, som har studert og arbeidet seg til sin posisjon kan ikke oppnå Aladdins gaver. Han forsøker å stjele dem, men kjemper forgjeves.

Oehlenschlägers selvbiografi utkom første gang i 1830-1831 under tittelen Oehlenschlägers Levnet, fortalt af ham selv. Men dikteren hadde i denne førsteutgaven fortiet mange hendelser eller beskåret dem sterkt. Etter dikterens død sørget sønnen hans for at det i 1850-1851 kom ut en vesentlig større utgave i fire bind under tittelen Erindringer. Dette er et av Den danske gullalders beste prosaverk og gir et enestående bilde av Romantikkens tidlige gjennombrudd og den tallrike vennekretsen rundt dikteren. Man skal imidlertid ta høyde for at det hist og her er tydelige avtrykk av forfatterens synspunkter i noen av personskildringene, bl.a. i skildringen av den eldre Henrik Steffens og Jens Baggesen etter bruddet med dem. Men som et selvopplevd historisk tidsbilde av Den danske Gullalder er verket en utmerket innføring.

I de senere år fikk Oehlensclägers verker ofte blandet mottakelse i pressen. Kun få fikk overveiende positive anmeldelser og resten, for det meste sørgespill, fikk dempet kritikk. Fremdeles var aktelsen for Oehlenschläger i dansk åndsliv stor og først etter hans død tok samtiden en kursendring i forholdet til ham, bl.a. anført av Johan Ludvig Heiberg som lenge hadde snakket for en fornyelse av litteraturen.

Oehlenschläger har også skrevet den danske nasjonalsangen: Der er et yndigt land.

Oehlenschläger sto selv for utgivelsen av opptil flere utgaver av sine samlede verker i sin levetid. Men han rettet stadig i sine dikt og særlig i ungdomsdiktene, slik at de i disse utgavene mistet noe av sin ungdommelige friskhet. Men etter Oehlenschlägers død sto F.L. Liebenberg for en samlet utgave som minutiøst gjenga de opprinnelige utgaver og kommenterte senere rettelser.

 

 

 

Da den unge Oehlenschlägers første diktsamlinger kom ut, fikk han straks særlig den yngre leseverden med seg. At omslaget fra steil klassisisme til aktiv anfører for romantikken kunne skje forholdsvis hurtig ser man f.eks. av den unge P.O. Brøndsteds brev. I desember 1802 skriver Brøndsted etter å ha lest den nylig utkomne samlingen Digte 1803 til en venn:

 

Jeg havde dog hidindtil troet om ham, at han havde Anlæg, skjønt raat og udannet, men nu troer jeg at han er dum og ovenikjøbet ikke rigtig forvaret i Hovedet. Ja Du gode Gud, at de danske Muser skulde see og blues for saadan en Samling rimede Fadaiser.[...] Det er pære skidt. 

Breve fra P.O. Brøndsted, Memoirer og Breve bind XLVII, Gyldendal, 1926

Allerede 18. mai 1805 er Brøndsted imidlertid omvendt til Oehlenschläger-tilhenger og skriver dette etter at en venn har rakket ned på Oehlenschläger:

 

[...] at Du har misforstaaet mig; og selv er - som min fortrolige Ven tilgive Du mig min Aabenhjertighed - meget ubillig imod denne sjeldne unge Digter. Kan det være Dig til nogen Trøst, at jeg her strax tilstaaer: at ogsaa jeg skammelig har miskjendt ham, før jeg tilgavns lærte ham at kjende - eh bien donc! [...] 

Breve fra P.O. Brøndsted, Memoirer og Breve bind XLVII, Gyldendal, 1926

De unge leserne og glødende tilhengerne av Oehlenschlägers lyrikk ble nå ansett for unge lømler av den eldre generasjon, en slags ungdomsopprørere. Skarpest kom dette til uttryk da Jens Baggesen ville gi den nye dikteren sin velsignelse i rimbrevet fra 1806 Noureddin til Aladdin, hvor han overrekker lyren til Oehlenschläger, fra den ene store dikter til den andre, akkurat slik Johan Herman Wessel i sin tid hadde gjort det for ham selv. Oehlenschläger ville imidlertid ikke vite av den gamle garden og følte selv sitt eget Geni hevet over gamle rimmakere som Jens Baggesen. Det utbrøt nå en litterær kamp hvor skiftevis Oehlenschläger og Baggesen og innimellom deres tilhengere utgav rim og stykker som forfektet hver sin stilling.

Rundt omkring på prestegårdene tok man pennen fatt til forsvar for Baggesen, selv om man hadde likt han dårlig tidligere. Men nå ville man heller forsvare han enn denne unge oppkomlingen. Derimot var særlig studentene i København aktive som ivrige Oehlenschläger-støtter, anført av jusstudenten Peder Hjort. Det kom til regulær utpiping i teateret når det var en oppsetning av et av Baggesens stykker, mens derimot et Oehlenschläger-stykke helst skulle bifalles til suksess.

Oehlenschläger var ikke særlig trenet i kunsten å skrive satiriske rim og var ikke på langt nær så aktiv skrivende i denne feiden og overlot det meste av pamflettkrigen til sine støttespillere. Baggesen derimot briljerte i denne kunsten og utga i tillegg i en kort årrekke diverse tidsskrifter stort sett grunnlagt med det formål for øye å angripe den gryende romantikken og forsvare sine egne standpunkter. Allikevel måtte Baggesen se seg slått da samtidens smak var for romantikken over alt i Europa etter hvert og Oehlenschläger ble snart en institusjon i dansk åndsliv.

Hans datter Marie Louise (1818-1910) giftet seg norsk med Wollert Konow (1809–1881) og bosatte seg med ham på gården Stend i Fana. Hun ble mor til politikeren Wollert Konow.

«Hakon Jarls Død eller Christendommens Indførsel i Norge» er tatt opp i den danske kulturkanonens lyrikkantologi^[11] og Aladdin er tatt opp under scenekunst.^[12]

• Digte 1803 (utkom allerede i 1802)
• Poetiske Skrifter I-II (1805), inneholder bl.a. Aladdin
• Nordiske Digte (1807)
• Fædrelandssang (1819)
• Sanct Hansaften-Spil (1. utgave, 2.-10. opplag (1911–1957) – 2. utgave, 2.-3. opplag (1964–1969))

• Vilhelm Andersen : Adam Oehlenschläger 1-3, Det Nordiske Forlag, København, 1899.
• Kristian Arentzen : Baggesen og Oehlenschläger I-VIII, Otto B. Wroblewskys Forlag, København,1870-1878.

• (da) Adam Oehlenschläger på bibliografi.dk
• Sanger på Wikisource
• Oehlenschlägers dikt, biografi, bibliografi og flere lenker på Kalliope.
• Oehlenschläger hos Arkiv for dansk litteratur.
• (en) Adam Oehlenschläger på Internet Movie Database  
• (no) Adam Oehlenschläger hos Sceneweb