Æsop

Fødestedet for Æsop er uklart – Trakia, Frygia, Etiopia, Samos, Athen og Sardis har alle krevd æren.

I henhold til den sparsommelige informasjon som er samlet om Æsop fra referanser til ham i flere greske manuskripter (han er nevnt av Aristophanes, Platon, Xenophon og Aristoteles), var Æsop en slave for en gresk mann ved navn Iadmon som bodde på øya Samos. Æsop må ha blitt løslatt ettersom han kunne stille opp og ledet et offentlige forsvar for en viss demagog (Aristoteles, «Retorikken», ii 20). Han levde deretter ved hoffet til Krøsus hvor han møtte Solon og var middagsgjest i selskap med De sju vise sammen med Periander i Korint. I løpet av regimet til Peisistratos ble det sagt at han besøkte Athen hvor han fortalte fabelen om Froskene som begjærte en konge for å råde borgerne fra forsøk på å avsette Peisistratos for en annen hersker. En annen historie med motsatt forløp forteller at Æsop talte ut for vanlige folk mot tyranniet gjennom sine fabler, noe som opprørte Peisistratos, som var motstander av ytringsfrihet.

I henhold til historikeren Herodot fikk Æsop en voldelig død av borgerne av Delfi, men en grunn for dette er ikke oppgitt. Ulike forslag er blitt gitt siden, som hans fornærmende sarkasmer, et underslag av penger som Krøsus hadde tiltrodd ham for å gi til Delfi, og hans påståtte helligbrøde av en sølvkopp. En syndebukk fikk skylden for hans henrettelse og borgerne i Delfi erklærte at de var villige til å gi erstatning til Iadmon, en sønnsønn av Æsops tidligere herre.

Æsop har blitt beskrevet som en særdeles stygg og deformert person, hvilket han ble representert i en marmorstatue i Villa Albani i Roma. I henhold til en annen gresk historiker, Plutark, som har gitt en opptegnelse av symposiet med De sju vise hvor Æsop var gjest, var det mange vitser om hans tidligere status, men ingenting nedsettende ble sagt direkte til ham. Æsops misdannelser eller vanskapthet ble bestridd av borgerne i Athen som lot en statue reise til hans ære, skapt av skulptøren Lysippus.

 

• Se hovedartikkelen Æsops fabler

Æsops fabler, eller på latin Æsopica, refererer til en samling med fabler som blir tilskrevet Æsop. Æsops fabler har også blitt et generelt begrep for samlinger med korte fabler som vanligvis involverer dyr med menneskelige egenskaper.

Fablene er fortsatt populære, blant annet for å belære barn moral og god oppførsel. Mange av historiene i Æsops fabler, Reven og druene («høyt henger de og sure er de!»), Skilpadden og haren, Hyrdegutten og ulven (eller Gutten som ropte ulv) er velkjente fortellinger i dag.

Æsop har alltid vært populær i muntlig fortelling, men den første samlingen vi kjenner til og som siden har gått tapt ble nedskrevet av Demetrius Falarius på ca. 400-tallet f.Kr. og var nedtegnet på prosa. Den romerske fabeldikteren Babrius satte fablene på vers i det gresk språket på 100-tallet e.Kr. og denne samlingen eksisterer fortsatt. Det eksisterer også en latinsk utgave av den romerske fabeldikteren Fædrus som gjorde dem til en del av sine egne samlinger på vers en gang mellom år 1 og 50 e.Kr.. Hans samling ble toneangivende for all senere fabeldiktning. En munk fra 1300-tallet, Maximus Planudes, ordnet en biografisk samling av Æsops fabler.

Det moralfilosofiske sluttpoenget i fablene til Æsop ble lagt til i ettertid (gr. epimythian, etter fabelord) av andre enn opphavsmannen selv. Ifølge Platon versifiserte Sokrates Æsops fabler tiden før sin henrettelsen og dermed kan være opphavsmannen til det moralfilosofiske sluttpoenget [1].

Det har blitt foreslått at en sura eller et kapitel i Koranen ved tittelen Luqman kan referere til Æsop, som var en velkjent figur i Arabia på Muhammeds tid.

• Caxton, John, 1484. The history and fables of Aesop, Westminster. Modern reprint edited by Robert T. Lenaghan (Harvard University Press: Cambridge, 1967).
  • Caxton's famous Epilogue
• Bentley, Richard, 1697. Dissertation upon the Epistles of Phalaris... and the Fables of Æsop. London.
• Jacobs, Joseph, 1889. The Fables of Aesop: Selected, Told Anew, and Their History Traced, as first printed by William Caxton, 1484, from his French translation
  • i. A short history of the Aesopic fable
  • ii. The Fables of Aesop
• Handford, S. A., 1954. Fables of Aesop. New York: Penguin.
• Perry, Ben E. (editor), 1965. Babrius and Phaedrus, (Loeb Classical Library) Cambridge: Harvard University Press, 1965. English translations of 143 Greek verse fables by Babrius, 126 Latin verse fables by Phaedrus, 328 Greek fables not extant in Babrius, and 128 Latin fables not extant in Phaedrus (including some medieval materials) for a total of 725 fables.
• Temple, Olivia and Robert (translators), 1998. Aesop, The Complete Fables, New York: Penguin Classics. (ISBN 0-14-044649-4)
  • Bryn Mawr Classical Review, with Aesop bibliography

 

Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:

Æsop

• Aesop hos Project Gutenberg
• Aesopica.net – over 600 engelske fabler, inkludert latinske og greske tekster – søkbart)^{[død lenke]}
• AesopFables.com (stor engelskspråklig samling med fabler, men mange er ikke av Æsop)
• Free audiobook av Æsops fabler fra LibriVox
• The Fables – et engelskspråklig nettsted primært for barn Arkivert 10. februar 2007 hos Wayback Machine.
• NRK om Æsop