Vologases I av Partia

Vologases I Konge av Partia
Født		Ukjent
Død		78 Partia
Beskjeftigelse		Monark
Ektefelle		Ukjent
Far		Vonones II av Parthia
Søsken		Pacorus II av Parthia
Barn		Vardanes II Vologases II
Annet navn		ولاش يکم
Regjeringstid		51-78
Vologases I av Partia på Commons

Vologases I (persisk: ولاش يکم‎; gresk: Ολαγασησ)^[1] var konge av Partia fra rundt 51 og til sin død i 78. Hans far, den aldrende Vonones II av Partia, levde bare noen få måneder før han døde, og da ble Vologases I utropt som ny konge. Hans tid var preget av en invasjon av Armenia som førte til en langvarig krig med Romerriket fra 54 til 63. Han startet også en kulturell kamp mot den hellenistiske tradisjonen og gresk språk i en form for iransk vekkelse

Vologases I var sønn av Vonones II og en gresk konkubine.^[2][3] Faren hadde vært konge av Media Atropatene siden 11 og overtok den partiske tronen i 51 etter at hans nevø Gotarzes II døde og ikke hadde åpenbare direkte arvinger. Media Atropatene ble overlatt hans sønn Pakores II. Vonones II levde bare noen få måneder som konge da han døde og Vologases I ble valgt til ny etterfølger.

Året etter at Vologases var blitt konge invaderte han Armenia, erobret hovedstaden Artaxata og proklamerte hans yngre bror Tiridates I var den nye armenske kongen.^[4] Denne handlingen var et brudd på avtalen som hadde blitt signert mellom den romerske keiser Augustus og den partiske kongen Fraates IV. I avtalen aksepterte Partia romernes overherredømme av Armenia som et klientkongedømme og rett til å utpeke og krone landets konger.^[5] Armenia hadde alltid ligget innenfor Parias interessesfære og Vologases I betraktet Armenias trone som en gang en besittelse av hans forfedre, deretter tilranet av en utenlandsk usurpator.^[6]

En epidemi om vinteren foruten et opprør ledet av hans sønn Vardanes II, og noe senere også uro i Hyrkania, tvang ham til å trekke tilbake sin hær fra Armenia. Det gjorde det mulig for Rhadamistos og komme tilbake og straffe de lokale som forrædere. Den armenske adelen gjorde opprør tidlig i 55 og erstattet ham med den tidligere partiske prinsen Tiridates I. Rhadamistos måtte flykte sammen med sin gravide hustru Zenobia. I en kjent tragisk fortelling ba hun sin mann om avslutte hennes liv framfor å bli tynget av henne og bli tatt til fange av sine fiender. Han tok da sitt sverd og stakk henne for deretter å lempe henne i elven Araks før han flyktet videre. Mirakuløst nok var Zenobia fortsatt ikke død, og hun ble funnet ved elvebredden av gjetere som tok henne med til Tiridates. Han tok vel vare på henne og behandlet henne som et medlem av kongehuset.^[7] Rhadamistos selv ble drept av sin far Parasmanes,^[8] konge av Kaukasiske Iberia (dagens østlige og sørlige Georgia). Parasmanes døde selv i 58.

Misfornøyd med den voksende partiske innflytelsen ved deres dørstokk,^[7] sendte keiser Nero den romerske general Corbulo østover med en stor hær for å gjenopprette romersk autoritet og gjeninnsette romerske klientkonger.^[9] En hasmoner ved navn Aristobulus ble gitt Armenia Inferior (Mindre Armenia) med byene Nicopolis og Satala (begge i dagens Tyrkia), og Sohaemus av Emesa ble gitt Armenia Sophene. Våren 58 ble Armenia invadert av Corbulo fra Kappadokia og som marsjerte mot Artaxata. Samtidig invaderte Parasmanes I av Iberia angrep fra nord, og Antiokos IV av Kommagene angrep fra sørvest. Støttet av sin bror sendte Tiridates I ut soldater for å angripe bredt og stykkevis, men Corbulo slo tilbake med samme taktikk og brukte mushkifolket til å angripe fjerne armenske regioner.^[7] Overmakten ble for stor, og Tiridates I flyktet fra hovedstaden, noe som ikke forhindret Corbulo til brenne byen ned til grunnen. Om sommeren begynte Corbulo bevege seg mot Tigranokerta gjennom vanskelig terreng og passerte gjennom Taronitida (Taron), hvor flere av hans hærførere ble drept i et overfall av armensk motstand. Imidlertid åpnet byen som porter med unntak av et sta vakttårn som ble fullstendig ødelagt.^[10] Ved denne tiden hadde de fleste armenere oppgitt motstanden og akseptert den kongen Roma hadde bestemt.^[11]

Nero ga den armenske krongen til den siste kongelige etterkommer av kongene i Kappadokia, barnebarn av prinsesse Glafyra (datter av Arkelaos av Kappadokia) og Aleksander (sønn av Herodes den store),^[12] som tok det armenske navnet Tigranes (hans onkel var Tigranes V av Armenia).^[13] Hans sønn, kalt Gaius Julius Aleksander, gift med Iotapa, datter av Antiokos IV av Kappadokia, ble gjort til konge av Kilikia. Nero ble hyllet med stor styrke i Roma for denne seieren^[14] og Corbulo ble utnevnt til guvernør av romersk Syria som belønning.^[15] En fast styrke på 1000 legionærer, tre hjelpekohorter og to avdelinger med kavalerister ble avsatt til Tigranes for forsvar av landet.^[10] Grensedistriktene ble gitt til de romerske allierte som støttet Corbulos invasjon, inkludert Polemon II av Pontos, Parasmanes, Aristobulos av Kalkis.

Vologases I var rasende over at det nå satt en fremmed på den armenske tronen, men nølte med å gjeninnsette sin bror ettersom han var fortsatt opptatt med opprøret i Hyrkania.^[10] Derimot grep Tigranes muligheten til å invadere kongeriket Adiabene og avsette dets kong Monobazes i 61. Det var nok en utfordring til partierne da landet var et vasallrike av Partia.^[16] Vologases I oppfattet det som et bevisst aggresjon fra Roma og begynte en kampanje for gjeninnsette Tiridates I på tronen i Armenia. Han ga en disiplinert hær til hærføreren Moneses, bestående av katafrakter (pansret kavaleri), samt hjelpestyrker fra Adiabene, og beordret ham å forvise Tigranes fra Armenia. Etter å ha slått opprøret i Hyrkania, samlet Vologases I hæravdelinger fra Partias provinser og angrep Armenia.^[10] Corbulo var blitt informert av forestående angrepet og sendte to legioner under kommando av Verulanus Severus og Vettius Bolanus for å gi støtte til Tigranes, men også i all hemmelighet at de skulle handle med forsiktighet framfor med kraft. Han sendte også beskjed til Nero og oppfordret ham til øyeblikkelig sende ytterligere en general med det uttrykkelige oppdraget å forsvare Armenia da Syria nå lå utsatt til. Corbulo utplasserte de gjenværende legionærene langs bredden av Eufrat og bevæpnet irregulære tropper i de nærliggende provinsene og byene. Ettersom regionen hadde utilstrekkelig med vann fikk han reist festninger over vannkildene og skjulte bekker ved å lempe sand over dem.^[10]

Moneses marsjerte mot Tigranokerta, men klarte ikke å bryte ned byens forsvarsmurer da hans hær ikke var utstyrt for en langvarig beleiring. Corbulo sendte en romersk centurion ved navn Casperius til leiren til Vologases I i Nisibis, rundt 60 km fra Tigranokerta, med krav om å oppheve beleiringen. På grunn av en nylig gresshoppestorm og mangel på fôr for sine hester gikk Vologases I med på å oppheve beleiringen. Han krevde også å bli gitt Armenia i bytte med en fredsavtale.^[10] Han krevde at både romerske og partiske soldater skulle evakuere Armenia, at Tigranes skulle bli avsatt, og at posisjonen til Tiridates I skulle bli anerkjent. Disse kravene var umulige for Roma og sendte Lucius Caesennius Paetus, guvernør av Kappadokia, for å avgjøre om Armenia burde underlegges direkte romersk administrasjon.^[17][18]

Paetus viste seg å være en udugelig kommandant og gikk på et ydmykende nederlag i slaget ved Rhandeia i 62, tapte legionene i XII Fulminata kommandert av Calvisius Sabinus og IIII Scythica kommandert av Funisulanus Vettonianus. I forhandlingene etter det romerske nederlaget krevde Vologases' sendebud til Syria at romerne trakk tilbake sine hærstyrker ved Eufrat som truet invasjon østover i Partia. Corbulo krevde at Partia evakuerte Armenia. Vologases gikk med på dette og begge parter trakk sine styrker tilbake, noe som igjen etterlot Armenia uten militær autoritet, men under de facto partisk kontroll inntil en partisk delegasjon kunne reise til Roma.^[19]

Året ledet Corbulo en stor hær inn i Melitene og deretter inn i Armenia. Han fjernet alle regionale guvernører han mistenkte var pro-partianske. Til sist i Rhandeia gikk Corbulo and Tiridates I sammen om et møte. Lokaliseringen ved Rhandeia passet både Tiridates I og Corbulo. Det appellerte til Tiridates I ettersom det var der en asiatisk hær hadde beseiret romerne og sendt dem av sted under en kapitulasjon; på den annen side passet det også Corbulo ettersom hans hensikt var å fjerne det dårlige omdømme romerne hadde på dette stedet. Da Tiridates I ankom den romerske leiren tok han av seg den kongelige diadem og la den på bakken i nærheten av en statue av Nero, avtalte at han kun ville ta den tilbake fra Nero i Roma. Tiridates I ble anerkjent som en vasallkonge av Armenia; en romersk garnison vil bli stasjonert fast i Sophene mens Artaxata ville bli bygget opp igjen. Corbulo overlot sin svigersønn Annius Vinicianus til å følge Tiridates I til Roma for å bevitne han sverge sin lojalitet til Nero.

Etter Tiridates' besøk i Roma tilkalte Nero Vologases til Roma flere ganger, men disse invitasjonene ble plagsomme for ham, han sendte til sist en delegasjon med følgende beskjed: «Det er langt enklere for deg enn for meg å reise over et slik stort hav. Derfor, om du vil komme til Asia kan vi deretter sørge for å møtes.»^[20]

Vologases I var imidlertid fornøyd med hva han hadde oppnådd og æret minnet av Nero,^[21] skjønt han hadde også et godt forhold til Vespasianus også som han tilbød en hær bestående av 40 000 bueskyttere i krigen mot Vitellius. Ikke lenge etter invaderte alanere, et stort nomadisk folk som kom bortenfor Kaukasus, Media Atropatene og Armenia. Vologases I appellerte forgjeves til Vespasianus, men fikk ikke positivt resultat. Alanerne trakk seg raskt tilbake med stort krigsbytte etter å ha herjet og plyndret Armenia og Media Atropatene.^[22]

I 78 døde Vologases I og ble etterfulgt av sin sønn med samme navn, Vologases II.

Vologases' styre er markert av en bevisst reaksjon det greske og hellenismen. Han var medvirkende til et skifte fra hellenismen og tilbake til iranske skikker og tradisjoner fra akamenidedynastiets Perserriket. Han erstattet det greske alfabet med pahlaviskrift, et mellomiransk skriftspråk avledet fra det arameiske alfabetet.^[23] På en del mynter opptrer initialene av navnet hans ikke med greske bokstaver, men med pahlaviskrift. I henhold til zoroastristiske tekster, beordret Vologases I en samling med gamle avestiske tekster og fortellinger. På en del av hans mynter opptrer et ildtempel for første gang,^[24] og startet da en tradisjon som fortsatte i flere hundre år inntil det endte med sasanideriket (det siste iranske riket før islam).

Vologases I bygget flere byer, inkludert Valashabad (bokstavelig betydning «Valakhsh bygget det»), i greske tekster kjent som Vologesokerta, i nabolaget av Ktesifon med den hensikt å trekke til innbyggerne av den greskkulturelle byen Seleukia. En annen by ble grunnlagt av ham var Vologesias ved en kanal til Eufrat, sør for Babylon (i nærheten av Al-Hirah).

Primære kilder

• Tacitus: Annales xii–xv; Histories, iv.
• Josefus: Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie), vii, xx; Peri tou Ioudaikou polemou (Den jødiske krig), vii.
• Plinius den eldre, vi. 122.
• Suetonius: Vespasian, 6; Nero, 57; Domitian, 2.
• Dio Cassius, lxii, lxiii, lxvi.
• Aurelius Victor: Epit. 15, 4.

Sekundære kilder

• Bivar, H.D.H (1968): «The Political History of Iran under the Arsacids: Continuation of conflict with Rome over Armenia» i: Fisher, William Bayne et al: The Cambridge History of Iran. Cambridge University Press. ISBN 0-521-20092-X.
• Boardman, John (1925): The Cambridge Ancient History. Cambridge University Press. ISBN 0-521-26430-8.
• Bunson, Matthew (1995): A Dictionary of the Roman Empire. Oxford University Press. ISBN 9780195102338
• Chaumont, M. L. (1988): «BALĀŠ» i: Encyclopaedia Iranica, bind III, Fasc. 6. s. 574–580.
• Debevoise, Neilson C. (1938): Political history of Parthia, Chicago: University of Chicago Press
• Henderson, Bernard W. (1901): «The Chronology of the Wars in Armenia, A. D. 51–63» i: Classical Review (Cambridge University Press) 15(3): 159–165. ISSN: 0009840X.
• Tarn, William Woodthorpe (2010): The Greeks in Bactria and India. Cambridge University Press. ISBN 9781108009416
• Toumanoff, Cyril (1986): «Arsacids» i: Encyclopaedia Iranica, bind II, Fasc. 5. Cyril Toumanoff. s. 525–546.
• Yarshater, Ehsan (1983): The Cambridge History of Iran. Massachusetts: Cambridge University Press. ISBN 0-521-20092-X.

• «Vologases I (c. A.D. 51 - 78)», Parthia.com