Vokativ

Vokativ (latin (casus) vocativus, avledet av vocare: "kalle, rope på")^[1] er en "kasus for person som en tiltaler, [...] tiltalekasus".^[2] Den finnes blant annet i latin ^[3], litauisk ^[4], polsk, tsjekkisk, ukrainsk^[5] og rumensk^[6]. Kasusformen kan forklares som en gramatisk funksjon, der en ved å bøye egennavnet (substantivet) tiltaler personen direkte. Slik skiller vokativ seg fra andre tiltaleformer som imperativ.^[7]

• Et kjent eksempel fra latin på bruk av vokativ er "Et tu, Brute" fra Shakespeares stykke Julius Cæsar^[8] «Brute» er vokativformen av «Brutus»^[9].
• Et eksempel fra gresk er et uttrykk som er ofte brukt i kristen liturgi, for eksempel i Litaniae Lauretanae (Loreto-litanien^[10]:

Κύριε ἐλέησον, Χριστὲ ἐλέησον, Κύριε ἐλέησον.

Kýrie, eléison; Khristé, eléison; Kýrie, eléison.

«Herre, miskunn deg, Kristus, miskunn deg, Herre, miskunn deg»

Der er κύριε (kyrie) vokativsformen av κύριος (kyrios) "herre", og Χριστὲ (Khriste) er vokativsformen av Χριστός (Khristos) «Kristus».

• På litauisk er Petrai vokativformen for mannsnavnet Petras^[11], mens ordet for mann, vyras heter vyre i vokativ ^[12].

På norsk brukes pronomenet «du» foran substantivet: «Du Guri, ...», «du mann» eller «dere barn». Man har også former som: «Lille katt», «kjære deg» eller «vesle hund». Ifølge Per Egil Hegge finnes det likevel én ekte vokativform i norsk, nemlig «folkens», f.eks. «hei, folkens», altså i henvendelser eller tiltale.^[13]