Tió de Nadal

Tió de Nadal (katalansk: 'julestokk'), iblant kalt tronca eller Caga Tió (bæsjestokk)^[1]) er en tradisjonell figur i den katalanske julefeiringa.

Julestokken er i den katalanske juletradisjonen den som kommer med julegavene. Man dekker stokken (som i den ene enden har et påmalt ansikt) med et teppe og setter ofte en rød barretina på dens topp.^[1] Den «mates» sålunde og pleies, slik at den senere kan gjengjelde vennligheten. Senere forestiller man seg at den bæsjer ut julegavene, etter at man har slått på den med kjepper.^[1]

Den 8. desember hvert år tar de katalanske familiene frem den glade og hule stokken. Deretter får familiens barn i oppdrag frem til 24. desember å «mate» den med nøtter, tørket frukt og vann. Det er også barnas oppgave å dekke stokken med et filtteppe, slik at den holder seg varm og har det bra.^[1]

Caga tió (Bæsj stokk)

ametlles/avellanes i torró' (mandler/hasselnøtter og torró)

no caguis arengades (bæsj ikke sild)

que són massa salades (for de er for salte)

caga torrons (bæsj biter av torró)

que són més bons (for de er bedre)

Caga tió (Bæsj stokk)

ametlles i torró (mandler og torró)

si no vols cagar (om du ikke vil ikke bæsje)

et donaré un cop de bastó (slår jeg deg med kjeppen)

Caga tió! (Bæsj stokk!)

Tradisjonell sang

På juleaften er det så stokkens tur å gjengjelde vennlighetene. Barna samles rundt stokken og slår på den med kjepper, mens de synger den tradisjonelle Tió de Nadal-sangen (se sitatrute).^[1]

Deretter følger mirakelet… Barna kikker under stokkens teppe og oppdager at den har bæsjet ut en haug av godterier og julegaver. Avslutningen av «bæsjingen» signaleres ved nærværet av en illeluktende sild. Når alle har tatt sin del av Tió de Nadals julegaver, legges stokken i ilden for at den skal varme familien.^[1]

Tradisjonen hevdes å ha delvis maurisk opphav. I alle fall sies det at den særegne nougaten torró (spansk: turrón), som selges i desember måned, skal ha blitt bragt til al-Andalus av de mauriske erobrerne i middelalderen. Dokumenter fra 1500-tallet nevner at torró er blitt spist rundt juletiden i «evig tid».^[3]

Julestokken sies å først ha vært en tradisjon på landsbygda, og temmelig sent ha spredt seg også til byene. Torró var knyttet til luksus, og noen steder (som for eksempel Alicante) skal landarbeidere i juletiden ha blitt avlønnet dels i mynt og dels med torró. Den første varianten av julestokk var en større stokk som ble påtent under feiringen av midtvinter, en stokk som fikk navnet Tió de Nadal og som senere fikk en mer billedlig betydning.^[3]

Figuren og feiringen av Tío de Nadal er også spredt i visse deler av Aragon (som La Franja). En lignende tradisjon i Occitania kalles Cachafuòc eller Soc de Nadal. Den katalanske julestokken er i spansktalende deler av Aragon også kjent som Tizón de Nadal eller Toza.

«Bæsjestokken» er ikke den eneste katalanske folketradisjon med kobling til avføring. I eller i samband med de katalanske julekrybbene ser man ofte en caganer, en huksittende og bæsjende mann. Hans gjødsling av den hellige marken innvarsler en god grøde det påfølgende året.