Tenge

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Tenge er en sjøtaktisk beskrivelse av en krigsflåte i vikingtiden og middelalderen oppstilt i slagorden for et sjøslag. Det er den vanligste taktikken i Norge i den norrøne tiden og nesten uten unntak er omtalt i sagnene.

Man tenget sammen skipene så de utgjorde et enhet som krigerne kunne uhindret beveget seg fritt på for nærkampen med den fiendtlige flåten. Ved å binde sammen skipene oppnådde man et stort defensiv egenskap, men det også mente at den aktuelle flåten nesten ble stasjonerte på det samme stedet som der skipene lå idet årene ble tatt inn og man trukket sammen fortøyningene mellom stavnene.

Noen ganger ventet de på å trekke sammen skipene som allerede var bundet til hverandre, men det kan medførte at årene ble ødelagt om de ikke var fjernet idet man dannet en tenge som oftest er på 4 eller 5 skip med de største skipene i midten eller flankene. En stor flåte som bestod av mange slike tenger, entens var sammenbundet eller løst oppstilt for å ha en viss manøvreringsevne selv om man utgjort en meget stor enhet. Et enkelt skip som ble tatt under angrep, kan støttes fra de andre skipenes besetninger som kom til for å stoppe angrepet.

Formålet med denne taktikken er defensivt, man vil gjør seg mye vanskeligere å nedkjempe ved rydding der parten i angrepsposisjonen måtte entret de fiendtlige skipene. Et slikt sjøslag ble meget blodig og grusomt fordi det ikke fantes muligheter for å legge seg ut på flukt på sjøen, de som forsøkt å svømme vekk ble fisket opp eller stukket ned uten nåde om den seierende parten ikke var innstilt på å gi grid til de beseirede. Ikke sjeldent var hele besetninger utryddet til siste mann.

Som den vanligste taktikken for en krigsflåte førte denne med seg mange spesielle forutseelser, blant annet nødvendigheten av rolig sjø i nærheten av kyststrekning eller land som gav ly for vindkast og sterke vannstrømmer. Det er nesten aldri sett at et sjøslag hendt på åpen sjø lengre ute i havet. De allerste fleste hendt i lukket farvann som fjord, sund, bukt eller i ly av en øy.

Posisjonering i forhold til fiendens skip i innledningsfasen foran et sjøslag spesielt med tanke på vind, strøm og det lokale terrenget er gitt så stor verdi at styresmennene ombord på krigsskipene hadde en meget viktig rolle. Disse måtte bestemte hvor deres skipene skulle gå i manøvrering der man vurdere egne posisjon i forhold til beliggenheten og den fiendtlige flåtens posisjon som handlingene. Det også kan hendt i sjøslag der man ikke hadde tid til å samle seg og deretter sloss spredt mot fienden som heller ikke hadde samlet seg som i slaget ved Sekken. Spesielt ved overfall på fiendens skip på sjøvegen eller under forfølgelse idet man tvunget motparten til å kjempe.

Men det hendt at man ikke fant et egnet sted å slåss på som slaget ved Fimreite i 1184 der begge flåter ble fanget av den sterke strømmen fra Sognfjorden inn i Sogndalsfjorden. Der driver disse inn på grunne farvann under strendene at flere grunnstøttet. I andre slag hadde man sett seg nødt til å oppsøke fienden i dårlig favør som sett under slaget ved Konghelle i 1159, der på den sterke strømmen på Elven var bare en mindre del av besetningene under våpen, resten måtte sittet ved årene eller beskytte disse fra pil og kastespyd. På lette skip som et langskip er man mer sårbar for vind eller strøm enn på tyngre skip.

I et større sjøslag er det variasjoner i en krigsflåtes oppstilling i slagorden, fra slaget ved Niså i 1062 hadde kong Harald Hardråde stilt opp sin flåte i to separate armer med en stor reservestyrke som stod forrest ved høyre flanke mens danskene ledet av kong Svein Estridsson hadde stilt seg i en eneste lang rekke av tenger uten avbrudd og med frittstående avdelinger på flankene. En slik slagorden kan ha vært tredelt for den involverte flåten som sett i slaget ved Hjørungavåg der den norske flåten var delt i tre kommandoenheter med hver sin kommandant. Et sjøslag om natten som sett ved Niså var ikke sjeldent, det har hendt at det tok dager for en part å nedkjempe den andre.

Et sjøslag vanligvis ble innledet idet begge flåtestyrker avanserte mot hverandre i korte fremstøter mens bueskyttere, steinkastere og spydkastere skjøt og kast i vei med deres prosjektiler. Mesteparten av striden til sjøs var på avstand med et voldsomt forbruk av pil, stein og kastespyd, fordi når sammenstøtet skip mot skip hendt, var det stavn mot stavn. Det ble vanskelig å borde hverandres skip for nærkamp, for de beste krigerflokkene ble konsentrert om forstavnene der de hindre fienden fra å ta seg over og selv forsøkt å desimere disse for å rydde seg rom for et motangrep.

De fremste kalt stavnbuene var utstyrt med entrehaker kalt stavnljåer som ble brukt til å dra fiendeskipet til seg og binde det fast. Det ble også brukt for å trekke skipet lengre opp så man kunne entre det utenom forstavnen. Et slikt sjøslag ble langvarig og kostbart i tid og liv der de fleste falt under bombardementet med pil, stein og kastespyd. Stavnljå ble også brukt mot folk for å trekke disse til seg.

For å borde motpartens skip måtte angriperen manøvrerte seg om i et forsøk på å finne det beste punktet å rette et angrep på, flankene normalt er det svake punktet. Hvis man greide å ligge egne skip side om side med fiendens skip vil det være enkelt å konsentrere egne styrker om dette punktet. I de fleste sjøslagene var flankeomgående manøvrering avgjørende for å vinne, noen ganger konsentrerte de større skip seg om de minste skipene som raskt ble overløpet og erobret, presset fienden over til andre skip. Flere ganger som ved Fimreite sank skipene under vekten av sammenpressede krigerfolk.

Om man klart å ligge egne skip side ved side med fiendens skip, var det en fordel å ha høyere skip enn motstanderen som sett i slaget ved Svolder for både defensive og offensive hensikter. Skudd- og kastevåpen ble mer effektive fra høyere skip, som sett i flere sjøslager klarte ikke den angripende parten å ta seg over relingen på et høybordete skip.

Intet annet slag i middelalderen er sagt å være mer blodige og nådeløst enn et sjøslag der den tapende partens skjebne ble avgjort av seierherren som i de fleste tilfeller utryddet enhver levende om bord på de erobrede skipene. Viktigheten av skipet som krigsbytte med våpen og proviant som eiendeler ombord var så stor at folk senker eller brenner skip i nederlagets stund slik at seierherren ikke skal få erobre disse.

Ved å gi grid kan den slagne besetningen overtales til å overgi seg fremfor å la seg utryddes under voldsomme stridigheter med en høy pris. Men noen ganger var grid bare gitt til sentrale personer mens resten ble utryddet i troen på en total krig der man skulle utrydde motstanderne for å skremme potensielle fremtidige motstanderne med en slik skjebne.

Som taktikk for åredrevede farkoster ble tenge oppgitt til fordel for en løsere slagorden der skipene manøvrerte fritt i samarbeid for omgående angrep i slutten av 1100-tallet, den nye taktiske utviklingen førte til behovet for høyere skip med skansekledning som også måtte ha seil for å komme seg raskere mot et fiendtlig skip. Seilførende skip tillatt en mer aktiv krigføring lengre vekk fra landet, dessuten ble behovet for mer proviant, kavaleri og annet så stor at de slanke langskipene ble erstattet i 1300-tallet av kogger og mer drektige fartøyer med stor lasteevne. Det var ikke før i 1500-tallet nyere taktikk med skip i formasjon kom til med nyere teknologi som tillatt kompliserte manøvrering under seil istedenfor skip-mot-skip i enkeltkamp.

Sammenbundede skip som regel i middelalderen er åredrevede skip som galeier i Middelhavet som også bundet seg sammen i forkanten av et sjøslag i 1200-tallet. En slags fortsettelse av denne taktikken var å danne linje for galeier som beveget seg skip om skip med forstavnene vendt mot fienden som i slaget ved Lepanto i 1571.

• John F. Guilmartin, Jr. Galleons and Galleys 2002 ISBN 0-304-35263-2
• Øyvind Flatnes, Leidangen i operativ tjeneste; Masteroppgave i historie, Universitetet i Bergen våren 2005
• A.W. Brøgger og Haakon Shetelig, Vikingeskipene- Deres forgjengere og etterfølgere 1950 Oslo, Dreyers forlag
• Susan Rose, Medieval Naval Warfare 1000-1500 2002 ISBN 0-415-23977-X