Tappert

		Herolden Joerg Rugenn fra Bayern ca. 1510 i hvite hoser og tappert med rutemønster fra fyrstens våpenskjold.
Herolden Joerg Rugenn fra Bayern ca. 1510 i hvite hoser og tappert med rutemønster fra fyrstens våpenskjold.		De sørafrikanske statsheroldene Themba Mabaso og Marcel van Rossum iført tabarder med moderne afrikansk design 2006.

Tapperten skal ha blitt innført tidlig i middelalderen som et stort, enkelt kroppsforkle eller overkast for å dekke korsfarernes blanke metallrustninger mot reflekterende og steikende sollys. Dette var våpenskjorter som var dekorert med våpenskjold og andre symboler. Skikken med slike overplagg utenpå drakten ellers ble tatt opp i den sivile moten i Europa på 1100-tallet.

Som overdrakt for krigerrustninger gikk lange tappertkjortler med våpenmerker delvis ut av bruk på 1400-tallet da det ble vanligere med rustninger av hele plater istedenfor ringbrynjer. Merkede tapperter ble imidlertid beholdt som fargerike, flagrende ytterkjortler til bruk under ridderturneringene. Krigernes kjortelkapper ble også beholdt i form av korte, vide «musketerkapper» hos enkelte gardekorps i Europa. Kappene hadde staselige symboler som markerte bærerens tilhørighet til konge eller annen fyrste. Som militært plagg skrumpet likevel tapperten med tiden inn til en kyrassaktig overkledning av stoff båret utenpå en vanlig uniform.

Riddernes dekorerte våpenkapper utviklet seg også til en seremoniell, sivil variant. Slike tapperter er beholdt i form av korte heroldskapper, embetskapper prydet med broderte heraldiske farger og figurer. Det er for øvrig et typisk trekk i drakthistorien at militære draktelementer blir beholdt i en mer symbolsk eller dekorativ variant lenge etter at de har mistet sin opprinnelige praktiske funksjon.

Seint på 1100-tallet kom korsfarernes forkleaktige tapperter eller ermeløse overkjortler i sivilt bruk. De hadde da form av et firkantet tøystykke som hang løst foran og bak. Kjortlene under kunne være både korte tunikaer, lange bliauter eller seinere ulike typer vamser. Tappert ble brukt med og uten belte og båret som overkledning over drakten av både kvinner og menn, men særlig av fattige bønder, munker og soldater. Den side skulderkappen som katolske munker og nonner bærer som overkast over sin ordensdrakt, kalles imidlertid scapular (på latin scapularium og tysk Skapulier). Plagget skal ha utviklet seg fra et praktisk forkle fra før 600-tallet.

Middelaldrenes lange, vide overkjortler og våpenskjorter kan også kalles surcote (på engelsk også surcoat). Disse utviklet seg fra riddernes enkle tapperter, ble lukket i sidene og fikk store åpninger til armene omkring 1220, men mot slutten av århundret også hengende ermer og dessuten ofte splittåpninger for å komme til pungen i beltet under. Slike lukkede kåper, overkjortler eller ytterkjortler var gjerne av ull, de endret gradvis snitt, de ble mer kroppsnære, enda lengre og fikk beltet utenpå. Kvinnevarianten av disse ble kalt cyclas. Mellom 1340 og 1460 var det dessuten mote med «helvetesvinduer», overplagg med svært store, også pelsforede armhull, og med plastroner, pyntede bryststykker. Den burgundiske houppelanden var en sid, overdådig surcote med åpne, vide ermer.

Som ytterplagg ble tapperter og korte kapper delvis avsløst av schauben på 1500-tallet, en kort, pelsforet kappe.