Woody Guthrie

Woody Guthrie
Født		Woodrow Wilson Guthrie 14. juli 1912[1][2][3][4] Okemah (Oklahoma)
Død		3. okt. 1967[1][2][3][4] (55 år) New York
Beskjeftigelse		Gitarist, sanger og låtskriver, gateartist, musikkforsker, låtskriver, selvbiograf, mandolinspiller, komponist, fiolinist, sanger, fagforeningsperson
Ektefelle		Marjorie Guthrie (1945–1953) (bryllupssted: New York)
Barn		Arlo Guthrie Nora Guthrie
Nasjonalitet		USA[5]
Medlem av		Industrial Workers of the World
Utmerkelser		Grammy Lifetime Achievement Award (2000) Americana Music Association President's Award (2016)[6] Oklahoma Music Hall of Fame (1997)[7] Rock and Roll Hall of Fame (1988)[8]
Musikalsk karriere
Sjanger		Folkemusikk i USA, folkemusikk, countrymusikk
Instrument		Gitar, fiolin, munnspill, mandolin, fele, vokal
Aktive år		1930–1956
Plateselskap		Folkways Records, Cub Records
Nettsted		https://www.woodyguthrie.org
IMDb		IMDb
Notable verk
This Land Is Your Land
Woody Guthrie på Commons

Woodrow Wilson Guthrie (1912–1967) var en amerikansk folkesanger med et sterkt solidarisk og politisk tilsnitt til venstre. Amerikansk populærmusikk ble gjenreist og etablert av Woody Guthrie med spesielt hans mest kjente sang som This Land is Your Land. «Denne maskinen dreper fascister», hadde han skrevet på gitaren sin som et motto for sine sanger; «folkets egne sanger», som han kalte dem.^[9] Guthrie var USAs fremste folk-sanger i sin tid. Han komponerte over 1 000 sanger.^[10]

Senere musikere og låtskrivere særlig Bob Dylan^[11] samt Phil Ochs, Johnny Cash, Bruce Springsteen, Robert Hunter, Harry Chapin, John Mellencamp, Pete Seeger, Andy Irvine, Joe Strummer, Billy Bragg, Jerry Garcia, og Tom Paxton har fremholdt Guthrie som en betydelig innflytelse, og videreført den arv som Guthrie etterlot seg. Andre musikere som Pete Seeger og hans egen sønn Arlo Guthrie, og Billy Bragg er en del av den arven. Sistnevnte spilte inn sanger av Guthrie i 1998, på invitasjon av Guthries datter Nora, som han selv aldri rakk å spille inn.^[12] Woody Guthrie selv bygde på den amerikanske folkemusikken og fagforeningenes sangtradisjon hvor Joe Hill står sentralt.

Guthrie døde 3. oktober 1967 i New Jersey etter lang tids sykdom. I januar 1968 ble det holdt minnekonsert for Guthrie i Carnegie Hall.^[11][13]

Woodrow (Woody) Wilson Guthrie ble født 14. juli 1912 i Okemah, Oklahoma, en liten utkantby i Okfuskee County, som det andre barnet til Nora Belle (født Sherman) og Charles Edward Guthrie.^[14][13] Hans foreldre oppkalte ham etter Woodrow Wilson, den gang guvernør av New Jersey og presidentkandidat for det demokratiske partiet. Hans far var gårdsarbeider og lokal politiker som også forsøkte å spekulere i landeiendommer. Hans mor var født i Kansas og øvde en sterk påvirkning på sønnen.

Faren var aktivt involvert i politikken i Oklahoma for demokratene og en kandidat for en posisjon i fylket. Når han var på tur for å holde taler ble han ofte fulgt av sin sønn.^[15] Charles Guthrie var involvert i lynsjingen av Laura og Lawrence Nelson, en afroamerikansk mor og hennes sønn, i nærheten av Okemah den 25. mai 1911.^[16][17] Woody Guthrie kom til å skrive tre sanger om denne hendelsen, og sa senere at hans far Charles ble medlem av Ku Klux Klan.^[18][19]

Guthries første familieliv var påvirket av flere branner, inkludert en som førte til at de mistet deres hjem i Okemah. Hans søster Clara døde senere i brann fra kullolje (benyttet for oppvarming) da han var sju, og hans far ble alvorlig brent i en påfølgende kulloljebrann.^[20] Guthries mor Nora var rammet av Huntingtons sykdom,^[21] skjønt familien visste ikke om det på denne tiden. Sykdommen førte til demens og muskelsvinn.^[22] Hun ble til sist lagt inn på en institusjon, Oklahoma Hospital for the Insane, hvor hun døde i 1930 av sykdommen. Woody Guthrie var fjorten år da hun ble innlagt. Senere opplevde han sin fars finansielle og fysiske ruin.

Woody Guthrie vokste opp i fattigdom og måtte tidlig klare seg selv.^[13]

I 1931, under den store depresjonen som også nådde Okemah, dro Guthrie i en alder av nitten år til Pampa i Texas hvor han i 1933 giftet seg med Mary Jennings, den yngre søsteren av en venn og musiker ved navn Matt Jennings. Sammen fikk Woody og Mary barna Gwen, Sue og Bill. Det var sammen med Matt Jennings og Cluster Baker at Guthrie gjorde sitt første forsøk på en musikalsk karriere ved å danne musikkgruppen «The Corn Cob Trio».

Depresjonen gjorde det vanskelig å forsørge familien, mens Dust Bowl som ødela Midtvesten av USA i 1935 gjorde det helt umulig. På grunn av mangel på arbeid dro han vestover som en del av massevandringen av ofre for sandstormen som hadde lagt mange gårder øde. Disse gårdsarbeiderne og arbeidsledige, som var kjent som «Okies», kom fra Oklahoma, Kansas, Tennessee og Georgia. De er skildret av John Steinbeck i Vredens druer. Uten penger og uten mat haiket Woody Guthrie, snek seg med godstog, og gikk til fots til California.^[13]

I 1930- og 1940-årene reiste han på kryss og tvers av USA. Han spilte inn plater, skrev en bok om sitt liv Bound for Glory og skrev helt eller delvis rundt 1 000 viser.^[13]

Etter at han kom til California i 1937 opplevde Guthrie noe han oppfattet som forakt og til og med hat de fastboende i California nærte for nykommerne og for «de på utsiden». Dette avspeiler seg i noen av hans sanger, slik som på albumet Dust Bowl Ballads fra 1940: «I Ain't Got No Home», «Goin' Down the Road», «Feelin' Bad», «Talking Dust Bowl Blues», «Tom Joad», «Do Re Mi» og «Hard Travelin'».

Jordbruksstaten Oklahoma ble i 1930-årene hardt rammet av depresjonen og av sandstormen Dust Bowl. Mange småbønder og andre fattige, «okies», reiste vestover mot California der mange endte som underbetalte drueplukker. Dette fremstilte John Steinbeck i Vredens druer i fremstilt i romanform. Guthrie så filmen laget med utgangspunkt i Steinbecks roman og skrev balladen om hovedpersonen Tom Joad (i filmen fremstilt av Henry Fonda). Bruce Springsteen ble inspirert av Guthrie til sin «The Ghost of Tom Joad » tittellåten på albumet med samme navn. Den lovløse Pretty Boy Floyd fremstilte Guthrie som en slags Robin Hood som omfordelte fra rike til fattige. Noen sanger var laget for bruk i fagforeningsarbeid blant annet «You Gotta Go Down and Join the Union».^[23][24]

I 1941 etablerte han bandet Headline Singers sammen med Brownie McGhee, Leadbelly og Sonny Terry. På den tiden vakte det oppsikt med hvite og sorte i samme band.^[25] I 1941 ble Guthrie med i bandet Alamanac Singers dannet av Pete Seeger.^[13] Seeger hadde før dette fulgt Guthries forbilde og reist på loffen rundt i USA.^[10]

Lonnie Donegan hentet mye av sitt repertoar fra Leadbelly og Guthrie, og særlig sangstilen fra Guthrie.^[13]

Guthrie var innlagt med alvorlig sykdom de siste 15 årene (fra 1952) og ble da oppsøkt av yngre beundrere. I Greenwich Village helt sør på Manhattan i New York City var det mange kafeer med studenter og visesangere. Guthries sanger var populære og noen utøvere levde av å opptre blant andre The Clancy Brothers, Tom Paxton og Pete Seeger samt Peter, Paul and Mary. Joan Baez fremførte stort sett andres sanger blant annet av Seeger og Guthrie. Bob Dylan kom til Greenwich Village blant annet på grunn av sitt forbilde Guthrie og tidlig i karrieren fremsto Dylan som en kopi av Guthrie. Dylan kom fra en vanlig middelklassebakgrunn og hadde ikke vært løsarbeider på "loffen" som Guthrie. Etter Guthries død har blant annet Bruce Springsteen videreført tradisjonen etter Guthrie.^[26][13]

I sine radioprogrammer i 1937 på KFVD i Los Angeles, og XELO på den andre siden av den meksikanske grensen, hadde Guthrie og hans syngende partner Maxine Lefty-Lou Crissman et forum hvor han kunne kommentere dagsaktuelle temaer fra korrupte politikere, advokater og forretningsfolk, til å lovprise de humanistiske prinsippene til Jesus, Pretty Boy Floyd og fagforeningsledere.

I 1939 eller 1940 flyttet Guthrie til New York, og ble omfavnet både av radikale på venstresiden og av folkemusikkmiljøene. Han gjorde antageligvis sin første virkelige musikkinnspilling der. Den besto av flere timer med samtaler og sanger, innspilt av folklorist Alan Lomax for Kongressens bibliotek, men også for en albumutgivelse, Dust Bowl Ballads, for Victor Records i Camden, New Jersey. Han begynte også å skrive sin selvbiografi, Bound for Glory, som ble ferdig og utgitt i 1943, midt under den andre verdenskrig. Album Dust Bowl Ballads (Folkways Records-utgaven fra 1964) har Arthur Rothsteins kjent foto (1936) fra Dust Bowl på omslaget.

I 1940 skrev Guthrie sin mest kjente sang «This Land is Your Land»,^[27] som senere har blitt spilt inn av mange andre musikere, blant annet Bruce Springsteen, og dessuten er oversatt til mange språk. Budskapet er at nasjonen er ikke kun for de rike og vellykkede, men for alle, de fattige, arbeidsledige, emigrantene og kanskje spesielt de svakeste i samfunnet som ikke har mye, men iallfall skjønnheten i og stoltheten ved sitt eget land. Guthrie var en av de første hvite som opptrådte sammen med sorte musikere.^[28]

Sangen var inspirert av hans opplevelser av fotturer gjennom bygdene i USA, men også hans avsmak for Irving Berlins nasjonalistiske hyldningssang God Bless America som han betraktet som urealistisk og selvtilfreds. Han var lei av å høre Kate Smith synge den i radioen. I den første versjon av «This Land is Your Land» protesterte han mot de store forskjellene mellom de ulike samfunnsklasser i følgende vers:

In the squares of the city, In the shadow of a steeple;

By the relief office, I'd seen my people.

As they stood there hungry, I stood there asking,

Is this land made for you and me.

Melodien som Guthrie benyttet kommer opprinnelig fra en gammel gospelsang, «When The World's On Fire», som er mest kjent fra innspillinger av The Carter Family, amerikanske country- og bluegrass-musikere i 1930-årene. Det å ta kjente melodier og legge til en annen og mer radikal tekst var en vanlig og bevisst strategi som gikk tilbake til Joe Hill og enda lengre.

Guthrie kjente denne problemstillingen.

Denne sangen er opphavsbeskyttet i USA under loven av opphavsbeskyttelse, paragraf 154085, for en periode av 28 år, og alle som blir tatt i å synge den uten vår tillatelse, de vil bli gode venner av oss fordi vi bryr oss ikke i det hele tatt. Utgi den! Skriv den! Syng den! Dans til den! Jodle den! Vi bare skrev den, og det er det eneste vi ønsket å gjøre.

Woody Guthrie

I mai 1941 fikk han i oppdrag av innenriksdepartement og administrasjonen for kraftlaget i byen Bonneville å skrive sanger om elven Columbia River og utbyggingen av dammen for den framtidige kraftstasjonen. De mest kjente av disse sangene er «Roll On, Columbia» og «Grand Coulee Dam». Omtrent på samme tid møtte han den senere kjente folkemusikeren Pete Seeger, og opptrådte sammen med Almanac Singers. Han flyttet også inn sammen med disse i Alamanac House-kollektivet i Greenwich Village.

Opprinnelig skrev og sang Guthrie sine antikrigssanger med Alamanac Singers, men etter hvert bevegde både han og gruppen seg, sammen med sosialist- eller kommunist-miljøet som de ble assosiert med, inn i kampen mot fascismen. Guthrie skrev slagordet «Den maskinen dreper fascister» på gitaren sin. Han deltok i handelsflåten (Merchant Marine), hvor han tjenestegjorde sammen med andre folkesangere som Cisco Houston, og deretter i hæren.

I 1944 møtte han Moses «Moe» Asch fra Folkways Records, hvor han for første gang spilte inn «This land Is Your Land», sammen med en rekke andre sanger i løpet av de neste årene.

Han begynte å gå ut med Marjorie Mazia i 1942 og giftet seg endelig med henne i 1945 da han hadde permisjon fra hæren. De flyttet inn i et hus på Mermaid Avenue på Coney Island, og sammen fikk de fire barn, inkludert Cathy, som døde i en alder av fire år i en husbrann, og sendte Guthrie inn i en dyp depresjon, og Arlo Guthrie, som selv ble en kjent sanger og sangskribent. Det var i løpet av denne perioden han skrev og spilte inn Songs to Grow on for Mother and Child, en samling av musikk for barn, inkludert sangen «Goodnight Little Arlo (Goodnight Little Darlin')», skrevet da Arlo var omtrent ni år gammel.

Mens han fortsatt skrev sanger med tema og tendens, ble han oppskaket av et flystyrt i 1948 hvor 28 meksikanske landarbeidere var blitt drept. De kom fra Oakland i California, og skulle deporteres til Mexico, og han skrev diktet «Deportee (Plane Wreck At Los Gatos)». Mange år senere ble det skrevet musikk til diktet av Martin Hoffman, og det har blitt spilt inn av artister som Pete Seeger, Dolly Parton, og ikke minst Arlo Guthrie.

«Pastures of Plenty», skrevet omtrent på samme tid, sympatiserer med forholdene som immigrantarbeiderne levde under, slik som lave lønninger, dårlige bo- og helseforhold og mangel på sosiale rettigheter.

Bob Dylan begynte i slutten av 1950-årene å spille i Hibbing og kort tid senere i Dinyktown, studentstrøket i Minneapolis, særlig blues-rock av idolet Little Richard. Dylan begynte etterhvert å lære seg viser og folkemusikk på gitar. Dylan lærte seg hillbilly, country og musikk av Pete Seeger og Guthrie. Woody Guthrie ble snart (rundt 1959-1960) Dylans forbilde; Dylan skaffet Guthries plater, leste om ham og lærte seg låtene. Dylan slo over på Guthries Oklahoma-dialekt og løy senere på seg en omreisende barndom som minnet om Guthries. «Song to Woody» var med på Dylans debutalbum Bob Dylan (album).^[29][30][11]

Bob Dylan flyttet til New York ved årsskitet 1960/1961. Dylan besøkte Guthrie blant annet i 1961, som da var alvorlig syk, og han fikk slik innpass hos familie og venner. Guthrie var på Greystone Hospital utenfor New York og han skal blitt motivert til å synge med fra sykesengen når Dylan var på besøk. Guthrie skal ha vært irritert over Dylans nesegruse beundring. Dylan møtte Arlo Guthrie, Pete Seeger og Ramblin’ Jack Elliott. Guthrie anbefalte Dylan å konsentrere seg om tekstene og låne melodiene fra andre: «Jeg har alltid stjålet melodier» sa Guthrie. Fra 1958 til 1961 gikk Dylan fra blues-rock-sanger til folk- og vise-sanger særlig inspirert av Guthrie.^[29][30][11]

Mot slutten av 1940-årene ble Woody Guthries helse dårligere, og hans oppførsel ble ofte sterkt uberegnelig. Han forlot familien, reiste rundt sammen med Ramblin' Jack Elliott til California, hvor han giftet seg for tredje gang og ble far til atter et barn, før han igjen kom tilbake til New York. Han ble diagnostisert med flere sykdommer, blant annet alkoholisme og schizofreni, før det endelig ble oppdaget at han led av Huntingtons sykdom (Huntington's chorea (HD)), en nedarvet sykdom som også hadde ødelagt livet til hans mor. Guthrie ble innlagt på Creedmore Mental Institution i Queens i New York, hvor han ble inntil han døde den 3. oktober 1967.

Hans sanger blitt gjenoppdaget av en ny generasjon og et nytt publikum, særlig på grunn av Bob Dylan, som besøkte Woddy Guthrie i hans siste leveår. Dylan har beskrevet folkesangeren som «min siste helt».

I 1991 ble det utgitt en Bob Dylan-sang som het «Last Thoughts About Woody Guthrie»:

When yer head gets twisted and yer mind grows numb

When you think you're too old, too young, too smart or too dumb

When yer laggin' behind an' losin' yer pace

In a slow-motion crawl of life's busy race...

I 1964 inkluderte Phil Ochs' første albumutgivelse sangen «Bound for Glory (Ochs)», en sang som hyllet Woody Guthrie og kritiserte revisjonismen og kunnskapsløsheten hos det moderne publikumet som ønsket å glemme og overse Guthries samfunnskritiske og sosialistiske sangtekster.

I 1995 kontaktet Guthries datter Nora Guthrie den engelske sangeren Billy Bragg for å spille inn tekster og musikk faren hadde skrevet i sine siste år. Etter å ha forsket på sangtekstene i Woody Guthrie-arkivet i New York, samarbeidet Bragg med gruppen Wilco om å spille inn førti sanger, og noen av dem ble utgitt på albumet Mermaid Avenue i 1998, og deretter Mermaid Avenue Vol II i 2000. Albumtitlene kommer fra sangen «Mermaid’s Avenue», foruten å være den gata som Guthrie bodde i med familien.

Nora Guthrie tok også kontakt med Janis Ian for å skrive en sang basert på teksten til en av farens uferdige sanger «I Hear You Sing Again». Ian skrev musikken i Guthries egen sangtradisjon, tilpasset ord og musikk og utga den på sitt album Billie’s Bones i 2004.

Mange av hans innspilte sanger er arkivert i Library of Congress, USAs nasjonalbibliotek.^[31]

• Cray, Ed (2004): Ramblin Man: The Life and Times of Woody Guthrie. W. W. Norton & Company. ISBN 0-393-32736-1.
• Kaufman, Will (2011): Woody, Guthrie: American Radical. University of Illinois Press. ISBN 0-252-03602-6.
• Longhi, Jim (1997): Woody, Cisco and Me. Random House. ISBN 0-252-02276-9.
• Klein, Joe (1980): Woody Guthrie: A Life. Random House. ISBN 0-385-33385-4.
• Santelli, Robert (1999): Hard Travelin: The Life and Legacy of Woody Guthrie. Wesleyan University Press. ISBN 0-8195-6391-9.

• (en-US) Offisielt nettsted
• (en) Woody Guthrie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Woody Guthrie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Woody Guthrie på Internet Movie Database
• (en) Woody Guthrie hos Rotten Tomatoes
• (en) Woody Guthrie hos The Movie Database
• (en) Woody Guthrie hos Internet Broadway Database
• (en) Woody Guthrie på Discogs
• (en) Woody Guthrie på MusicBrainz
• (en) Woody Guthrie på Last.fm
• (en) Woody Guthrie på AllMusic
• (en) Woody Guthrie hos American National Biography
• (en) The Woody Guthrie Foundation and Archives
• (en) The Songs of Woody Guthrie
• (en) Timeline of Guthrie's life