Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Sårmynteslekta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sårmynteslekta
Sideritis hirsuta vokser i det vestlige middelhavsområdet
Nomenklatur
Sideritis
L.
Populærnavn
sårmynteslekta
Klassifikasjon
Rikeplanter
Divisjonkarplanter
Klasseblomsterplanter
Ordenleppeblomstordenen
Familieleppeblomstfamilien
UnderfamilieLamioideae
TribusStachydeae
Økologi
Antall arter: ca. 150
Utbredelse: Eurasia, Nord-Afrika
Inndelt i
Sideritis scardica fra Balkan er en av artene som brukes til urtete.

Sårmynteslekta (Sideritis) er ei slekt i leppeblomstfamilien.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

De fleste artene er flerårige urter eller halvbusker, men noen er ettårige. På øyene i Makaronesia finnes det forvedede arter som vokser som busker. Plantene dufter som regel, men noen har en ubehagelig lukt, eller ingen lukt i det hele tatt. Bladene er linjeformede til eggformede og ofte tannete. De kan være glatte, eller dekket med enkle hår eller gaffelhår.[1]

Blomstene sitter i kranser på 4 eller fler. Begeret er klokkeformet med 5 tenner og 10 nerver. Kronrøret har 2 lepper og er mye kortere enn begeret. Fargen er gul, kremfarget eller hvit, av og til fiolett. Pollenbærerne sitter inne i kronrøret.[1][2]

Utbredelse og systematikk

[rediger | rediger kilde]

Slekta omfatter omtrent 150 arter. Den er utbredt fra Makaronesia og middelhavsområdet nordover til Russland og østover til Xinjiang i Kina. Én art, sårmynte (Sideritis montana), er funnet som tilfeldig ugras i Norge, men er for varmekrevende til å kunne etablere seg.[3][4][5]

Sideritis deler i 2 underslekter. Underslekta Marrubiastrum med 23 flerårige arter er utbredt på Kanariøyene og Madeira i Makaronesia. Vekstformen varierer mye og omfatter flerårige halvbusker, rosettplanter som vokser i fjellsprekker, og store, forvedede busker.[3][6][7][8]

Den andre underslekta, Sideritis, omfatter omtrent 125 arter med tyngdepunkt i middelhavsområdet. Artene er ett- eller flerårige urter. Stengelen er som regel delvis forvedet, men ingen av artene er egentlige busker.[3]

Underslekta Sideritis deles i fire seksjoner. To av seksjonene, Hesiodia og Burgsdorffia, omfatter noen få ettårige arter som er utbredt fra middelhavsområdet til Sentral-Asia. De to andre seksjonene, Sideritis og Empedoclia, omfatter flerårige halvbusker. De har tyngdepunkt i henholdsvis det vestlige og det østlige middelhavsområdet. Seksjon Sideritis har flest arter på Den iberiske halvøy og Empedoclia flest på Balkan og i Tyrkia og Syria.[3][1][9]

Mange av artene i slekta har en svært begrenset utbredelse. Tyrkia har 46 arter, derav 36 endemiske; Marokko har 25 arter, derav 16 endemiske; Den iberiske halvøy og Balearene har 49 arter, derav 36 endemiske. Kanariøyene har 19 endemiske arter. Det finnes også en rekke naturlige hybrider mellom artene.[3][1][10]

Nytte

[rediger | rediger kilde]

På sørlige Balkan og i Tyrkia brukes flere Sideritis-arter til urtete. Teen skal hjelpe mot sår hals og forkjølelse, og drikkes helst om vinteren. Dioskorides er den eldste kjente forfatteren som nevner bruk av planten mot forkjølelse. Sideritis (σιδηρίτις) er gresk for «laget av jern». Theofrastos mente at planten kunne brukes til å behandle sår forårsaket av jernvåpen.[2][3][11][9]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d «Sideritis». Flora iberica (PDF) (på spansk). 12. Madrid: RJB/CSIC. s. 234–288. 
  2. ^ a b M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 391–392. ISBN 0-7136-7015-0. 
  3. ^ a b c d e f D. Bojović m.fl. (2011). «Summary of the phytochemical research performed to date on Sideritis species». Serbian Journal of Experimental and Clinical Research. 12 (3): 109–122. ISSN 2335-075X. doi:10.5937/sjecr1103109B. 
  4. ^ «Sideritis». Plants of the World Online. Kew Science. Besøkt 27. oktober 2020. 
  5. ^ World Checklist of Selected Plant Families (2010). «Sideritis». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 27. oktober 2020. 
  6. ^ D. Bramwell og Z.I. Bramwell (1974). Wild flowers of the Canary Islands. London og Burford: Stanley Thornes (Publishers) Ltd. s. 190–193. ISBN 0-85950-010-1. 
  7. ^ G. Kunkel (1973). «Notes on the genus Leucophaë Webb & Berth. (Lamiaceae) in the Canary lslands». Cuadernos de botánica canaria. 18–19: 65–74. ISSN 0011-2372. 
  8. ^ J.C. Barber m.fl. (2002). «Origin of Macaronesian Sideritis L. (Lamioideae: Lamiaceae) inferred from nuclear and chloroplast sequence datasets». Molecular Phylogenetics and Evolution. 23 (3): 293–305. ISSN 1055-7903. PMID 12099789. doi:10.1016/S1055-7903(02)00018-0. 
  9. ^ a b I. Aneva m.fl. (2019). «Genus Sideritis, section Empedoclia in southeastern Europe and Turkey – studies in ethnopharmacology and recent progress of biological activities». DARU Journal of Pharmaceutical Sciences. 27: 407–421. ISSN 2008-2231. doi:10.1007/s40199-019-00261-8. 
  10. ^ S. Rios, M.B. Crespo og D. Rivera (2001). «The west Mediterranean orophilous taxa of Sideritis L. (Lamiaceae): a new species of subsection Hyssopifolia from south-eastern Spain». Botanical Journal of the Linnean Society. 136 (2): 247–254. ISSN 1095-8339. doi:10.1006/bojl.2000.0451. 
  11. ^ N. Kampouris (7. desember 2019). «Sideritis: Greece’s Famous Mountain Tea and its Ancient Secrets of Healing». GreekReporter.com. Besøkt 27. oktober 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sårmynteslekta&oldid=23863823»