Rosalind Franklin

Rosalind Franklin
Født		Rosalind Elsie Franklin 25. juli 1920[1][2][3][4] Notting Hill (Storbritannia, London)[5]
Død		16. apr. 1958[1][6][2][3] (37 år) Chelsea (Storbritannia)[7] Royal Marsden Hospital[8]
Beskjeftigelse		Kjemiker, molekylærbiolog, fysiker, biokjemiker, biofysiker, krystallograf, universitetslærer, genetiker, biolog
Akademisk grad		Ph.d. (1945) (arbeidsområde: fysikalsk kjemi)
Utdannet ved		University of Cambridge (–1945) (akademisk grad: ph.d., studieretning: fysikalsk kjemi)[9][10] St Paul's Girls' School (1931–1938)[9][10] Newnham College (1938–1941) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: fysikalsk kjemi)[9][11] Norland Place School
Far		Ellis Arthur Franklin[10]
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland[5] Storbritannia
Gravlagt		Willesden Jewish Cemetery[12][8]
Utmerkelser		Louisa Gross Horwitz-prisen (2008)[5]
Arbeidssted		King's College (1951–1953)[5][10] Birkbeck, University of London[5][10]
Fagfelt		Røntgenkrystallografi[13][14]
Doktorgrads- studenter		John Thomas Finch
Rosalind Franklin på Commons

Rosalind Elsie Franklin (født 25. juli 1920, død 16. april 1958) var en britisk kjemiker, som gjorde betydningsfulle oppdagelser innen forståelsen av strukturene i DNA, hvor hun bidro til selve oppdagelsen av strukturen i 1953. Hun hadde de beste bildene man dengang kjente av DNAs mulige struktur, foretatt ved røntgenkrystallografi, en teknikk som var perfeksjonert av Linus Pauling til kartlegging av krystallatomer. Men når det gjaldt å anvende teknikken på DNA, var det bare Franklin som lyktes med prosessen. I tillegg var Pauling overbevist om at DNA utgjorde en dobbel spiral og ikke en trippel.

Maurice Wilkins, Francis Crick og James Watson utgjorde resten av firkløveret ved King's College i London som prøvde å knekke koden for DNAs struktur. I Watsons bok The Double Helix om oppdagelsen av strukturen, omtalte han Franklin i så sårende vendinger at Crick og Wilkins fikk Harvard University Press til å stanse førsteutgaven. Likevel utkom neste utgave med omtale av henne som ikke «helt uten tiltrekningskraft og kunne ha vært ganske vakker om hun bare hadde vist et minimum av interesse for klær». Han kommenterer at hun ikke engang brukte leppestift, videre at hennes antrekk viste «like mye fantasi som en engelsk blåstrømpeungdom». Crick sa: «Jeg er redd vi alltid benyttet en, la oss si, nedlatende holdning overfor henne.»

Dette forklarer trolig hvorfor Franklin holdt sine DNA-fotografier innelåst. Hun var under et konstant påtrykk fra de tre mennene om å dele resultatene sine med dem, samtidig som de behandlet henne respektløst. Som kvinne måtte hun innta sine måltider i et rom som også Watson kalte «skittent og tarvelig». Gradvis begynte Franklin å oppføre seg rart. Hun benektet at DNA er spiralformet, selv om hennes egne bilder dokumenterte dette, og hengte sommeren 1952 opp et notat rundt omkring på King's College som opplyste: «Det er med dyp sorg vi ser oss nødt til å meddele at DNA-heliksen avgikk ved døden fredag 18.juli 1952... Man håper at Wilkins vil holde minnetalen over den avdøde heliksen.»

I januar 1953 viste Wilkins fotografiene hennes til Watson, «trolig uten hennes vitende og vilje». Watson innrømmet at dette var «nøkkelbegivenheten» i deres forskning, som skaffet dem Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1962. Da hadde Rosalind Franklin vært død i fire år. Hun var bare 37 år gammel da hun døde av eggstokkreft, trolig forårsaket av kronisk overeksponering for røntgenstråler. Hun hadde sjelden brukt forkle som beskyttelse, men vandret skjødesløst rett inn i strålene.^[15]