Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Royal Navy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Royal Navy
Basisdata
Aktiv1707–
LandStorbritannia
Etablert1546 (Julian)
Overordnet enhetForsvarsdepartementet
VåpengrenHer Majesty's Naval Service
TypeMarine
Størrelse37 500 soldater
HovedkvarterWhitehall
NettsideRoyal Navy
Operativt oppdrag
RolleSjøkrig

Royal Navy (forkortet RN; norsk: Den kongelige marine) er Storbritannias marine og landets eldste forsvarsgren. Den opererer et stort antall hangarskip, jagere og fregatter, 15 atomubåter og diverse andre fartøyer, samt luftfartøyer og Storbritannias amfibiske infanteri, Royal Marines.

Fra sent på 1600-tallet frem til andre verdenskrig var RN den mest slagkraftige marinen i verden, og den hjalp til med å etablere det britiske imperiet som en dominerende maktfaktor fra 1700-tallet til tidlig på 1900-tallet. Under den kalde krigen ble RN omorganisert for å stå i mot Warszawapakten, men etter Sovjetunionens fall ble de igjen organisert for globale operasjoner.

Den britiske marinen er verdens nest største i tonnasje (etter den amerikanske marinen) og nest størst i Vest-Europa i antall personell (etter den franske marinen).

Den engelske marinens fødselstime (1546) var sannsynligvis slaget mot den spanske armada i 1588. Armadaen var en invasjonsflåte som skulle ødelegge Storbritannias (1707) støtte til De forente Nederlandene og føre landet tilbake til katolisismen. Frykten for en invasjon har vært en sterk drivkraft for å holde en slagkraftig marine. I flere hundre år ble RN ansett som verdens mektigste og var avgjørende i etablering av Storbritannias kolonialrike. Under napoleonskrigene nådde Royal Navy sitt foreløpige toppnivå med nærmere 1 000 skip og 140 000 mann. I krigstid var minst en tredjedel og oftest halvparten av alle sjømenn i marinen vervet ved tvang. Enkelte anslag er vesentlig høyere.

Tvangsrekruttering

[rediger | rediger kilde]

Siden 1600-tallet hadde Royal Navy benyttet seg av pressgangs (= pressgjenger, dvs. tvangsververe) for å skaffe mannskap. Bevæpnede matroser streifet gjennom britiske havnebyer og tauet inn de egnede mennene de fikk øye på. Handelsskip på vei opp Themsen kunne bli stanset, og det sjødyktige mannskapet tvunget om bord i marinefartøy, mens handelsskipet så vidt klarte seg frem til London ved hjelp av eldre og vanføre sjøfolk. En avisnotis fra 1770-årene beretter at hundrevis av menn flyktet nordover langs veiene ut fra London, av frykt for pressgangs. En vanlig borger kunne stelle i hagen eller være på vei hjem til kone og barn etter dagens arbeid, og før dagen var omme være slept i fangenskap på en skute med flere år på fjerne hav, med pisking, skjørbuk og malaria foran seg, uten mulighet til å sende beskjed hjem til familien om hvor han var.

Tvangsverving var noe man kunne betale seg ut av om man hadde midlene; og en bestikkelse til den rette offiseren kunne skaffe av veien en mann man ønsket vekk. Menn fra de høyere klasser fikk utdelt «leidebrev», men i tider med mange deserteringer, beordret admiralitetet «intensiv tvangsverving», og da ble det ikke tatt hensyn til leidebrev. Mellom 1740 og 1805 forekom mer enn fem hundre slåsskamper mellom tvangsververe og menn som satte seg til motverge, og mørketallene var store. Etter å ha operert noen måneder i Bristol i 1759, var alle medlemmene i en pressgang skadet, og den ene var drept. Da tvangsververe i London slepte tre sjømenn med seg, kom flere hundre menn løpende til, befridde fangene og slo tvangsververne nærmest helseløse.

Under den amerikanske revolusjon kidnappet tvangsververne over 80 000 menn, noe som resulterte i opprør i minst 22 havnebyer. Kvinner angrep pressgangs med koster for å redde sine menn. Tvungen innkalling er kjent fra alle kriger, men det Royal Navy praktiserte, var regelrette overfall og kidnappinger. I perioder ville verken dommere eller overborgermesteren i London samarbeide med marinen. Likevel ble ikke tvangsvervingen avskaffet før langt innpå 1800-tallet.[1]

Organisasjon

[rediger | rediger kilde]
HMS «Invincible»

RN hører under det britiske forsvarsministeriet. Her administreres RN av Admiralitetsnemnden (Admiralty Board), bestående av toppledelsen i RN og forsvarsministeriet.

RN forvaltes internt av Marinestyret (Navy Board) bestående av marinens øverste offiserer. Tjenestens øverste offiser kalles First Sea Lord og er en firestjerners admiral. Den nåværende sjef er admiral Jonathon Band

RN har tre operative grener:

  • Fleet Air Arm (Marinens flytjeneste)
  • Surface Fleet (Overflateflåten)
  • Submarine Service (Ubåttjenesten)

Royal Navy inngår i Naval Service sammen med Royal Marines (Marineinfanteriet), Royal Fleet Auxiliary (paramilitært rederi) og Royal Naval Reserve (hjemsendte sjømenn).[trenger referanse]

Distinksjoner

[rediger | rediger kilde]
Offiser (OF) 7-10
Admiral of the Fleet
AdmF
Admiral
Adm
Vice-Admiral
VAdm
Rear Admiral
RAdm
OF-10 OF-9 OF-8 OF-7




Offiser (OF) 1-6
Commodore
Cdre
Captain
Capt
Commander
Cdr
Lieutenant-Commander
LtCdr
Lieutenant
Lt
Sub-Lieutenant
SLt
Midshipman
Mid
OF-6 OF-5 OF-4 OF-3 OF-2 OF-1 OF-D
Andre grader (OR) 1-9
Warrant Officer Class 1
WOI
Warrant Officer Class 2
WOII
Chief Petty Officer
CPO
Petty Officer
PO
Leading Rating
LR
Able Rating
AB
OR-9 OR-8 OR-7 OR-6/OR-5 OR-4 OR-2

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 255–258), Pax forlag, Oslo 2006, ISBN 82-525-6292-2

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]