Partifamilie

En partifamilie er en betegnelse som benyttes for å sammenligne partisystemer i ulike land. Med basis i Stein Rokkans teori om konfliktlinjer, skiller Daniele Caramani mellom sju ulike partifamilier: Minoritets-/regionale partier, konservative/kristeligdemokratiske partier, bondepartier, arbeiderpartier, kommunistiske/venstresosialistiske partier, grønne partier og protestpartier. Utover dette kommer de liberale partiene, som gjerne regnes som mest representative for den perioden partisystemene og dermed også partifamiliene oppsto.^[1]

Partifamilier er først og fremst et analytisk begrep, og betegner ikke nødvendigvis allianser på tvers av landegrenser. Likevel ser man både i internasjonal organisering generelt og i Europaparlamentet spesielt en tendens til at ulike partier fra samme familie trekker sammen.

Det finnes flere ulike kategoriseringer av partifamiliene. Her er det tatt utgangspunkt i de manifesterte skillelinjene Caramani skisserer. Av de nevnte partiene, er det kun den konservative/kristeligdemokratiske familien og arbeiderpartiene som det ikke er uenighet om at finnes i samtlige europeiske parlamenter. Ut fra internasjonal organisering, kan også den liberale familien plasseres i denne kategorien, men det er omstridt hvorvidt Irland har ett konservativt og ett liberalt parti eller to konservative.

Minoritetspartier eller regionale partier, er partier som ønsker økt autonomi og/eller uavhengighet fra den staten de er organisert i. De representerer typisk nasjonale minoriteter, gjerne bosatt i et avgrenset område i staten. Som partifamilie, kan den ikke plasseres på en høyre-venstreskala, men kan gjenkjennes i alt fra venstrerevolusjonære partier som Batasuna i spansk Baskerland til det høyreorienterte Lega Nord i Italia. Det er ingen norske minoritetspartier eller regionale partier av betydning i dag.

Konservative og kristeligdemokratiske partier kjennetegnes gjerne ved en motstand mot radikale forandringer. Tradisjonelt har de representert den gamle før-kapitalistiske overklassen og basert sin politikk på å bevare de tradisjonene samfunnene er bygd på. I enkelte land, deriblant Norge og Sverige, har kristeligdemokratiske partier oppstått uavhengig av, og gjerne i motstrid til, de konservative partiene, noe som ikke er tilfellet i andre europeiske land som Tyskland og Storbritannia. I Norge er partifamilien representert gjennom Høyre og Kristelig folkeparti.

I likhet med konservative og kristeligdemokratiske partier, har også bondepartier normalt sett oppstått som en reaksjon på brå forandringer, men ulikt disse, har bondepartiene oppstått som en protest mot urbanisering og industrialisering. Som konservative og kristeligdemokratiske partier, legger bondepartiene vekt på å bevare det bestående, men siden de i større grad mobiliserer småkårsfolk, trekker de i dag gjerne mer mot sentrum enn mot høyre. I Norge er partifamilien representert gjennom Senterpartiet.

Arbeiderpartiene var også et barn av industrialiseringen, men representertre i motsetning til bondepartiene de som ble lønnsarbeidere i industrisamfunnet. Arbeiderpartiene har derfor tradisjonelt fokusert på spørsmål som utjevning og velferd for arbeiderklassen. Etter den annen verdenskrig, i noen tilfeller også før, ble arbeiderpartiene statsbærende i mange land. Denne transformasjonen resulterte i et større fokus på blandingsøkonomi og industriell reising på tvers av samfunnsklasser. I Norge er partifamilien representert gjennom Arbeiderpartiet.

De kommunistiske partiene oppsto som en reaksjon på arbeiderpartienes blandingsøkonomi og deres avstandstaken til Sovjetunionen. Etter den annen verdenskrig ble disse partiene statsbærende partier i den Sovjet-dominerte delen av Europa, mens de i en rekke vesteuropeiske land forsvant, enten som følge av svekket oppslutning eller som følge av forbud. De venstresosialistiske partiene, som oppsto på 1960-tallet, som regel som splittelser fra arbeiderpartiene eller de kommunistiske partiene, skulle senere fylle disses rolle. I Norge er partifamilien representert gjennom Sosialistisk venstreparti, Rødt og Norges kommunistiske parti.

Selv om flere av de venstresosialistiske partiene var svært opptatt av miljøvern, oppsto de grønne partiene som en konsekvens av miljøvernbølgen på 1970-tallet. Partiene har lagt vekt på å ikke plassere seg til høyre eller venstre, men de har, selv om det finnes unntak, heller valgt samarbeid med arbeiderpartiene. De grønne partiene ser på seg som protestpartier mot forbrukersamfunnet og har i enkelte land langt stor vekt på motstanden mot atomkraft. I Norge er partifamilien representert gjennom Miljøpartiet De Grønne.

Protestpartiene er den nyeste og også mest mangfoldige av de etablerte partifamiliene. Det finnes protestpartier både til høyre og venstre, men mens de venstreorienterte stort sett vinner støtte i Latin-Amerika, står de fleste europeiske protestpartiene til høyre. Disse kalles også høyrepopulistiske partier og favner relativt bredt i en del spørsmål. Felles for dem, er at de har oppstått som en protest mot globalisering og utenlandsk eller fremmed innflytelse. I Norge er partifamilien representert gjennom Fremskrittspartiet og Demokratene i Norge.

De liberale partiene regnes gjerne som de første moderne partiene, og oppsto i forbindelse med fremveksten av en demokratisk stat. Som partifamilie, er de kanskje dem som har lagt størst vekt på økonomisk vekst, selv om det økologiske perspektivet de senere årene har blitt mer fremtredende. Graden av sosial samvittighet varierer også mellom de ulike partiene. I Norge er partifamilien representert gjennom Venstre og Det Liberale Folkepartiet.

Klassifisering av ulike nasjonale partier i de ulike kategoriene, er ikke uproblematisk, og det finnes derfor flere ulike kategoriseringer. Eksempelvis skilles gjerne den kristeligdemokratiske og den konservative partifamilien, og også kommunistiske og venstresosialistiske partier defineres gjerne til ulike familier, gjerne også med nye ytre venstre-partier som en tredje familie. Skillene mellom de ulike familiene utydeliggjør også partier som kan høre hjemme i flere familier, som GroenLinks i Nederland, som har røtter både i den kommunistiske/venstresosialistiske, den grønne og den kristeligdemokratiske familien. Det er heller ikke gitt at et parti som tilhører én bestemt partifamilie føler størst tilhørighet med partier i samme partifamilie utenlands, eksempelvis har Fremskrittspartiet i Norge gått ut og tatt klar avstand til partier som Front national, Sannfinnene og Sverigedemokraterna.

Det finnes også en rekke partier som ikke umiddelbart hører hjemme i noen bestemt familie. Danske Centrum-Demokraterne og nederlandske Democraten 66 er eksempler på dette, selv om sistnevnte tilhører den liberale familien organisatorisk sett. Islandske Kvinnelista er et annet eksempel på dette. Enkelte, deriblant Ronald Ingelhart, har forsøkt å plassere dem i den grønne familien, siden de, i likhet med disse, baserer seg på postmaterielle verdier, men da partiet ble oppløst, gikk flertallet inn i det islandske arbeiderpartiet og mindretallet i det venstresosialistiske partiet.

I tillegg til de nevnte partifamiliene, finnes det også partier som eksisterer på tvers av land, men uten at de er så klart manifesterte som de ovennevnte. Et eksempel på dette er pensjonistpartiene, i Norge representert ved Pensjonistpartiet, som jobber for eldres kår. Et annet eksempel er piratpartiene, som er representert i Europaparlamentet med svenske Piratpartiet, og som jobber mot opphavsrett og for personvern. Videre finnes det EU-kritiske partier, kristenkonservative partier, kristensosialistiske partier, humanistpartier, dyrevernpartier og så videre, som, på tross av at de stort sett er ubetydelige, finnes i flere land, uten at de umiddelbart kan plasseres i de eksisterende familiene.

Ulike partifamilier har ulik organisering på tvers. Historisk var de kommunistiske partiene mer eller mindre definert med at de var medlemmer av Komintern. I dag er det først og fremst arbeiderpartiene og de grønne partiene som har internasjonale sammenslutninger som stemmer overens med partifamiliene. Det er også veletablerte liberale, konservative og kristeligdemokratiske partier, men der førstnevnte også inkluderer enkelte agrare partier og til og med har medlemspartier i samme land som tilhører henholsvis posisjon og opposisjon, viser eksistensen av separate konservative og kristeligdemokratiske partier at skillet mellom partifamilier ikke nødvendigtvis reflekteres i internasjonal organisering. Også blant venstresosialister er det en viss organisering på tvers, men langt mindre institusjonalisert enn de andre partiene.

Et av de stedene partifamiliene kommer lettest til syne, er partigruppene i Europaparlamentet. Disse er Det europeiske folkeparti, som favner om konservative og kristeligdemokrater, Det europeiske sosialdemokratiske partiet, som samler arbeiderpartiene, Alliansen av Liberale og Demokrater for Europa som samler de liberale partiene og de fleste bondepartiene, European Greens–European Free Alliance som samler grønne partier, men også enkelte regionalistiske partier, European United Left–Nordic Green Left (EUL-NGL), som samler kommunister og venstresosialister og Europe of Freedom and Democracy, som består av protestpartier og enkelte regionale og EU-kritiske partier. Det har tidligere også vært en egen gruppe for EU-kritiske partier.

Likevel er det organisering på tvers. Den danske EU-kritiske Folkebevægelsen mod EU er for eksempel med i EUL-NGL, mens representanten for Socialistisk Folkeparti, et parti som regnes til den venstresosialistiske partifamilien, er med i den grønne grupperingen.

Daniele Caramani (2008). Comparative Politics. Washington D.C.: Oxford university Press. ISBN 978-0199298419.