Pamfylia

Pamfylia var i antikken en region i sørlige Anatolia, mellom Lykia og Kilikia, som strakte seg fra Middelhavet til Taurusfjellene, og utgjør i dag Tyrkias provins Antalya. Det grenset i nord til Pisidia og var derfor et lite land, som hadde en kystlinje på rundt 120 km og med en bredde på rundt 50 km. Under romerne ble omfattet begrepet Pamfylia en utvidelse til også å inkludere Pisidia og hele området opp til grensene mot Frygia og Lykaonia, og det var i denne utvidede betydning at geografen Klaudios Ptolemaios refererte til landet. Pamfylia består nesten utelukkende av en slette som strekker seg fra skråningene av Taurusfjellene og ned til kysten, men denne sletten, selv om den tilsynelatende utgjør en ubrutt enhet, består ikke bare av alluviale avsetninger, men dannet delvis av kalkstein.

Navnet Pamfylia kommer fra gresk Παμφυλία,^[1] i seg selv fra πάμφυλος (pamfulos), bokstavelig «av blandete stammer/folk», en sammensetning av πᾶν (pan), intetkjønn av πᾶς (pas) «alle»^[2] + φυλή (phulē), «stamme, folk».^[3] Herodot avledet denne etymologi fra en dorisk stamme, Pamphyloi (Πάμφυλοι), som etter sigende skal ha kolonisert regionen.^[4] Stammen skal på sin side etter sigende ha fått sitt navn etter Pamfulos (gresk: Πάμφῦλος), sønn av Aigimios, den mytologisk stamfaren til dorerne^[5][6]

Pamfylierne var en blanding av de opprinnelige, stedegne befolkningen og innvandrere fra Kilikia og fra Hellas^[7] som innvandret dit fra Arkadia og andre steder på Peloponnes en gang på 1100-tallet f.Kr.^[8] Betydningen av det greske bidraget til befolkningen i Pamfylia kan bli bevitnet i både tradisjon og arkeologi.^[9] Pamfylia kan bli betraktet som en gresk koloni fra tidlig jernalder og fram til tidlig middelalder (senantikken).^[10]

Der er liten tvil om at pamfyliene og pisidiene var det samme folket, selv om den første hadde mottatt kolonier fra Hellas og andre land, og av denne grunn, kombinert med større fruktbarhet i deres territorium, hadde blitt mer siviliserte enn deres naboer i det indre av landet. Men forskjellene eller særpreget mellom de to ser ut til å ha blitt etablert tidlig. Herodot nevner ikke pisidianerne, men nevner pamfyliene blant folkene i Anatolia. På den annen side nevner Eforos dem begge, og korrekt angir det ene folket ved kysten og den andre i innlandet. Et antall forskere har adskilt fra den pamfyliske dialekt betydningsfulle isogloss med både arkadisk og kypriotisk (arkadokypriotisk gresk), noe som gjør at de kan bli studert sammen med gruppen av dialekter som tidvis refereres som akajisk ettersom landet ikke bare ble bosatt av folk fra Arkadia, men også folk fra andre gresktalende regioner, dorere og aiolere.^[11] En legende, referert til av både Herodot og Strabon, tilskriver opprinnelsen til pamfyliene til en koloni som ført til deres land av Amfilokos og Kalkhas etter den trojanske krig, men det er mange steder i antikken som lignende opphavsfortellinger, blant annet Roma.^[12]

Regionen Pamfylia er første gang nevnt i kildene hos hettittene. I en av avtale mellom den hettittiske konge Tudhaliya IV og hans vasall, kongen av Tarhuntašša, nevnes byen «Parha» (Perga), og elven «Kastaraya» (i antikken Kestros, dagens tyrkiske Aksu Çayı).

Første gang pamfyliene nevnes i historien som et folk blant andre folk er som underkastet av mermnadkongene i Lydia. Senere havnet de etter hverandre under persiske og hellenistiske monarker. Etter at Antiokos III den store led nederlag i 190 f.Kr. ble pamfyliene inkludert blant de provinser som ble annektert av romerne og gitt videre til Eumenes II av Pergamon. Senere slo de seg sammen med folk i Pisidia og Kilikia for å drive plyndring og sjørøveri. Oldtidshavneby Side ble et hovedsenter og slavemerked for denne aktiviteten. Pamfylia ble for en kort tid inkludert i besittelsene til Amyntas av Galatia, men ved hans død ble det omgjort til en romersk provins. Pamfyliene ble i stor grad hellenisert i romersk tid, og har etterlatt storslåtte minnesmerker av deres sivilisasjon ved Perga, Aspendos og Side.

Så sent som til 1911 var distriktet i stor grad befolket av senere bosettere fra Hellas, Kreta og Balkan, men denne situasjonen endret seg radikalt ved sammenbruddet til Det osmanske rike og krigen mellom Hellas og Tyrkia tidlig på 1920-tallet.