Paflagonia

Paflagonia (gresk: Παφλαγονία, Paphlagonía) var i antikken et område ved kysten av Svartehavet nord for sentrale Anatolia, lokalisert mellom Bitynia i vest og til Pontos i øst, og skilt fra Frygia (senere Galatia) av en forlengelse til øst av bityniske Olympos. I henhold til Strabon dannet elven Parthenios den vestlige grensen til region og det var grenset i øst av elven Halys. Navnet Paphlagonia er avledet fra legendene om Papfagon, en sønn av Phineus, en legendarisk konge av Trakia.^[1]

Den større delen av Paflagonia består av et ulendt fjellrikt land, men det inneholder fruktbare daler og produserer en stor overflod av hasselnøtter og frukt – særlig plommer, kirsebær og pærer. Fjellene er kledd med tette skoger, og av den grunn var kysten besatt av grekere fra tidlig av. Blant disse var den blomstrende byen Sinop, grunnlagt av kolonister fra byen Miletos en gang rundt 630 f.Kr. Amastris, noen få mil øst for elven Parthenios, ble viktig under styret til de makedonske monarkene; mens Amisos, opprettet av kolonister fra Sinop, er lokalisert en kort distanse øst for elven Halys (og av den grunn ikke strengt liggende i Paflagonia slik landet er definert av Strabon), og vokste til bli bortimot en rival av sin moderby.

Den mest betydelige byen i innlandet var Gangra – i antikken hovedstaden for kongene i Paflagonia, senere kalt for Germanikopolis, liggende nær grensen av Galatia – og Pompeiopolis, i dalen hvor elven Amnias strømmer. I nærheten lå store mineralgruver som Strabon kalte sandarak (rød arsenikk eller arsenikksulfid), hovedsakelig eksportert fra Sinop. Det ble antagelig senere benyttet (sammen med kaliumnitrat og råolja) for å produsere såkalt gresk ild, et krigsvåpen som Det bysantinske rike benyttet seg av.

Selv paflagonerne knapt har spilt noen rolle i historien var de en av de eldste nasjonene på Anatolia.^[2] I hettittisk tid var Paflagonia bosatt av Kaskafolket. Deres nøyaktige etniske forhold til paflagonerne er usikkert. Det synes som om de var beslektet med folket i det tilstøtende landet, Kappadokia, og som antagelig snakket en form for anatolsk utgave av de indoeuropeiske språkene. Deres språk synes å ha vært særskilt, i henhold til Strabon.

Paflagonerne ble nevnt av Herodot blant de folkene som ble erobret av Krøsus fra Lydia, og de sendte en større andel soldater til hæren til Xerxes I av Persia i 480 f.Kr. Forfatteren og historikeren Xenofon nevner dem som styrt av en fyrste som kom fra dem selv, uten noen referanse til nabosatrapene, en frihet som kanskje hadde sin årsak til at deres land lå høyt opp i fjellene og utilgjengelig til. Alle disse fyrstene av Paflagonia synes ha hatt navnet Pylaimenes, antagelig som et tegn på de hevdet å nedstamme fra en høvding som figurerte i Homers Iliaden som en leder av paflagonerne.

I en senere periode kom Paflagonia inn under kontrollene til kongene i Makedonia, og etter at Aleksander den store døde, ble de gitt videre, sammen med Kappadokia og Mysia, til Eumenes av Kardia. Det fortsatte dog å bli styrt av lokale fyrster inntil landet ble oppslukt av det ekspanderende makten lenger øst, Pontos. Herskerne av dynastiet i Pontos fikk kontrollen over den større delen av Paflagonia så tidlig som styret til Mithridates Ctistes (302–266 f.Kr.), men det var ikke før i 183 f.Kr. at Farnakes I fikk den greske byen Sinop under sin kontroll. Fra denne tiden var hele provinsen lagt inn under kongedømmet Pontos fram Mitridates VI av Pontos ble beseiret av romerne i 65 f.Kr.

Pompeius, som hadde overvunnet Mitridates VI, slo sammen flere av kystdistriktene med Paflagonia og med en større del av Pontos for å danne den romerske provinsen Bitynia. Det indre av Paflagonia overlot han til lokale fyrster inntil deres familier døde ut og hele landet ble lagt inn under Romerriket. Navnet Paflagonia ble fortsatt benyttet av geografer, skjønt dets grenser var ikke nøyaktig definert av geografen Klaudios Ptolemaios. Paflagonia gjenoppsto som en egen provins på 400-tallet e.Kr.^[3] På 600-tallet ble det en del av det bysantinske thema Opsikion og senere av thema Bucellarion for det ble utskilt på nytt en gang rundt 820 for atter å utgjøre en egen provins.

• Alexander av Abonuteichos (ca 105 – ca 170 e.Kr.), også kalt for Alexander paflagoneren, eller den falske profet Alexander, en greskspråklig mystiker og orakel
• Artoxares (400-tallet f.Kr.) evnukk, sendebud for perserkongene Artaxerxes I og Dareios II
• Theodora (800-tallet) hustru av den bysantinske keiser Teofilos
• Johannes Mauropous (1000-tallet) greskspråklig forfatter og poet
• Diogenes fra Sinope (300-tallet f.Kr.) gresk filosof, en av grunnleggerne av den kyniske skole.

• Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.

• Bartin (engelsk)
• Paphlagonia
• The region, University of Southern Denmark (klikk ev. språk)
• A Geographical and Historical Description of Asia Minor ved John Anthony Cramer