Storrådet

Storrådet eller Junjichu (forenklet kinesisk: 军机处; tradisjonell kinesisk: 軍機處; pinyin: Jūnjīchù; mandsjuisk: coohai nashūn i ba; egentlig «Rådet for militære hemmeligheter») var et viktig politisk organ under Qing-dynastiet i Kina. Det ble etablert i 1733 av Yongzheng-keiseren. Rådet forestod opprinnelig militære anliggender, men fikk etterhvert rollen som keiserlig geheimråd og overgikk også Storsekretariatet i funksjon og betydning. Dette er grunnen til at det på ikke-kinesiske språk gjerne er blitt kalt Storrådet.

Til tropss for sin sentrale betydning i styringsverket var og forble Storrådet et uforment politisk byrå i et indre hoff, og medlemmene innehadde andre samtidige verv i Qing-regjeringen. Opprinnelig var de fleste av medlemmene mandsjuer, men etterhvert fikk flere og flere han-kinesere innpass. En av de første han-kinesiske mandariner som fikk plass i Storrådet var Zhang Tingyu. Storrådets kanselli ble huset i en beskjedent utseende bygning rett vest for porten til Den himmelske renhets palass i Den forbudte by.

Under Qing-dynastiets første del var mye politisk makt samlet i Rådet for fyrster og høyere embedsmenn (議政王大臣會議). Det bestod av åtte keiserlige fyrster som samtidig var keiserlige rådgivere. Det var også med noen mandsjuiske embedsmenn.

Dette rådet ble etablert i 1637, og fattet beslutninger i særlig viktige saker i den keiserlige regjering. Rådets beslutninger hadde presedens foran Det keiserlige kabinetts beslutninger. Under regler fastlagt av Nurhaci hadde dette rådet også myndighet til å avsette keiseren.

I 1643 utvidet Shunzhi-keiseren rådets slik at også noen han-kinesiske embedsmann kom med, og mandatet ble utvidet til alle beslutninger som berørte staten. Men Rådets myndighet tapte seg etter at Det sørlige studiekammer ble opprettet, og det ble helt avskaffet i 1717.

Det sørlige studiekammer (南書房, pinyin: Nánshūfáng; mandsjuisk: Julergi bithei boo) ble opprettet i 1677, og innehadde deretter den høyeste besluttende myndighet. Navnet henspiller på institusjonens beliggenhet. Kangxi-keiseren hadde det bygd i sørvestre hjørne i Den himmelske renhets palass. Det besto helt til 1898.

Medlemmer av Hanlinakademiet, utvalgt på grunnlag av litterære prestasjoner, ble postert til Studiekammeret slik at keiseren skulle ha lett tilgang til dem får råd og drøftelser. Når embedsmenn ble postert dit, het det at de hadde «tilgang til det sørlige studiekammer» (南書房行走). På grunn av sin nærhet til keiseren ble de meget innflytelsesrike.

Etter at Storrådet ble etablert forble Det sørlige studiekammer en viktig institusjon, men da uten politisk beslutningsmakt og mer som en offisiell tankesmie. Embedsmenn anså utnevnelse til Det sørlige studiekammer som en ærefull anerkjennelse av deres litterære prestasjoner.

På kinesisk benyttes fremdeles som uttrykk «tilgang til det sørlige studiekammer», og betyr i moderne språkbruk eat personen har betydelig innflytelse på regjeringsmedlemmer uten å benytte seg av de formelle kanaler.

I 1729 lanserte Yongzheng-keiseren et militært felttog mot djungarene. Man ble bekymret for at Det keiserlige kabinetts møtested (utenfor for Den høyeste harmonis port) ikke garanterte sikkerheten av militære hemmeligheter godt nok. Derfor ble Junjichu etablert i Den forbudte bys indre hoffområde. Pålitelige medlemmer av kabinettstaben ble utpekt til å virke i de nye kontorene.^[1] Etter at djungarene var nedkjempet kom keiseren til at Rådet for militære hemmeligheter unngikk problemene knyttet til byråkratisk ineffektivitet. Dermed bøe rådet omgjort fra noe midlertidig til noe fast. Dette «Storrådet» fikk raskt mer myndighet enn både det tidligere Rådet for fyrster og høyere embedsmenn og Det sørlige studiekammer, og ble keiserrikets viktigste politiske organ.

I 1736 avskaffet den nylig innsatte Qianlong-keiseren Storrådet. Men allerede to år etter hadde han gjort seg den erfaring at dette ikke hadde vært så lurt, så Storrådet ble rekonstituert i 1738.

Antall rådsmedlemmer varierte over tid, fra så få som tre til så mange som ti. Vanligvis var de imidlertid fem personer: to mandsjuer, to hankinesere og én prins av keiserens eget blod, som funderte som president. Den eldste av dem ble kalt hovedrådmann (Lǐngbān jūnjī dàchén, 領班軍機大臣), men dette var ikke en offisiell tittel.

• Beatrice S. Bartlett: Monarchs and Ministers: The Grand Council in Mid-Ch'ing China, 1723–1820. Berkeley, CA: University of California Press, 1991.
• Ho, Alfred Kuo-liang Ho : «»The Grand Council in the Ch'ing Dynasty», i The Far Eastern Quarterly 11, no. 2 (1952): 167–82.