Sport

«Sport» og «sporten» har flere betydninger

Sport og idrett er nær synonyme begrep som brukes om alle former for fysisk aktivitet som gjennom uformell eller organisert deltakelse, tar sikte på å uttrykke eller bedre fysisk kondisjon og mental velvære, danner sosiale relasjoner eller oppnå resultater i konkurranse på alle nivåer. Enkelte ikke-fysiske aktiviteter har også status som sport. Den internasjonale olympiske komité anerkjenner for eksempel både bridge og sjakk som sport.

Det eksisterer hundrevis av forskjellige sporter og idretter. SportAccord, en sammenslutning av internasjonale sportsføderasjoner, kategoriserer sport i fem hovedgrupper. Disse er primært fysiske sporter, primært tankesporter, primært motoriserte sporter, primært koordinative sporter og primært dyresporter.

Sports- og idrettskonkurranser er styrt av et sett med regler. Reglene brukes til å sikre en rettferdig konkurranse og til å avgjøre hvem som vinner. Hvem som vinner kan bestemmes av fysiske hendelser, som å krysse en mållinje først eller score flest mål, eller ved dommeravgjørelser. Dommere kan for eksempel vurdere en prestasjon opp mot kriterier for teknisk ytelse eller kunstnerisk uttrykk.

Idrett er et særnordisk begrep, opprinnelig sammensatt av substantivene «ið» og «þrôtt».^[1] Førsteleddet «ið» betyr syssel eller gjerning og finnes i dag igjen i det beslektede begrepet gidde (orke).^[2] Andreleddet «þrôtt» betyr kraft eller utholdenhet og finnes i dag igjen i det beslektede begrepet trøtt (trett, sliten, dvs. mangel på kraft eller utholdenhet).^[3]

Det gammelnorske «îþrôtt» ble brukt om både åndelige og legemlige ferdigheter.^[1] Kong Harald Hardråde (1015-1066) ramser i en av sine gamanvísur opp åtte idretter han behersker (Íþróttir kannk átta). Disse er diktning, ridning, svømming, skiløping, bueskyting, roing, harpespill og å fremføre dikt.^[4][5] Orknøyjarlen Ragnvald Kale Kolsson (1100-1158) ramser i en av sine lausavísur opp ni idretter han behersker (Tafl emk ǫrr at efla). Disse er «tafl» (hnefatafl eller sjakk), runeskrift, lesing og/eller skriving, smedkunst, skiløping, skyting, roing, harpespill og diktning.^[6][7] Det norrøne idrettsbegrepet inkluderer dermed aktiviteter som ligger i grensen av det moderne idrettsbegrepet, slik som brettspill som f.eks. sjakk. Det norrøne idrettsbegrepet inkluderer i tillegg aktiviteter som i dag vil falle inn under «kunst og kultur», slik som diktning og musikk.

Idrettsbegrepet er senere blitt snevret inn til å i all hovedsak legge vekt på fysiske kroppsøvinger.^[1][8] I moderne språkbruk legges det derfor gjerne til grunn at det må være et minimum av fysiske kroppsøvinger før en aktivitet kan defineres som idrett. Hvor stort innslag av fysiske kroppsøvinger som må til før en aktivitet kan defineres som idrett, er det imidlertid ingen enighet om.

Sport er et låneord fra engelsk og betyr opprinnelig spill eller fornøyelse. Sport er en forkortelse av «disport» som igjen kommer fra gammelfransk «desporter». Dette begrepet betyr egentlig bære bort og er beslektet med det moderne deportere. Sport betyr dermed opprinnelig det som får en bort fra arbeidet, altså fritidsbeskjeftigelse eller adspredelse.^[9] I sport legges det stor vekt på konkurranseelementet, jf. uttrykket «å la det gå sport i noe».^[10]

På slutten av 1800-tallet var det et motsetningsforhold mellom «idrett» og «sport». Med idrett forsto man fysisk fostring mens sport ble brukt om konkurranser mot andre og jakten etter rekorder. En skitur i marka ville derfor bli regnet som idrett, mens å konkurrerer med andre om å gå 50 km på ski så fort som mulig (gjerne i korte sløyfer som blir gått mange ganger) ville bli regnet som sport. Fridtjof Nansen var en av dem som sto for dette synet.

Idretten har også mistet en del av sitt verd derve, at kappelysten er blitt altfor dominerende; derved er den omdannet til sport, og alt som heter sport og rekord er ikke av det gode. Istedenfor å skape sunde, uavhengige menn avler sporten forfengelighet. Idrettens opgave skulde jo være å utdanne og styrke legeme og sjel, samtidig med at den fører oss ut i naturen. Men mange av våre sportsmenn er jo blitt til muskelmaskiner, «veddeløpshester» som på store stevner strever med å slå rekorder og å nå, den ene noen meter foran den annen.

Fridtjof Nansen (1900)

Utover på 1900-tallet har idrett og sport vært nær synonyme begrep. Begrepet sport har imidlertid gjerne også omfattet aktiviteter hvor et hjelpemiddel er helt sentralt i aktiviteten, slik som motorsport og hestesport.

Det finnes ingen allment akseptert definisjon av hva som skiller sport fra andre fritidsaktiviteter. Mange ordbøker og leksika referere til sport som en fysisk aktivitet, som ofte inneholder et element av konkurranse. Andre kilder inkluderer også tankesport og motorsport hvor fysisk aktivitet er mindre dominerende. Sport kan også grense opp mot kunst, særlig gjelder dette aktiviteter hvor dommere bedømmer utøverens prestasjon opp mot kriterier for god stil. Dans kan for eksempel både være sport i form av sportsdans og kunst i form av ballett.

De forente nasjoners (FN) Inter-Agency Task Force on Sport for Development and Peace definerte i 2003 sport i utviklingssammenheng som «alle former for fysisk aktivitet som bidrar til fysisk form, mental trivsel og sosialt samspill, for eksempel lek, rekreasjon, organisert eller konkurranseidrett, og urfolks sport og spill.»^[11]

Europarådet definerer sport som «alle former for fysisk aktivitet som gjennom uformell eller organisert deltakelse, tar sikte på å uttrykke eller bedre fysisk kondisjon og mental velvære, danner sosiale relasjoner eller oppnå resultater i konkurranse på alle nivåer.»^[12]

SportAccord, en sammenslutning av internasjonale sportsføderasjoner, har utarbeidet et sett med kriterier som en aktivitet må tilfredsstille, før den kan bli ansett som sport og bli tatt opp som medlem av organisasjonen. Målet er ikke å ha en generell, vitenskapelig eller statisk definisjon, men heller å ha en klar og pragmatisk beskrivelse av aktiviteter som kan anses som sport. De fem kriteriene er^[13]:

1. En sport skal inneholde et element av konkurranse.

2. En sport skal ikke ha noe element av flaks integrert i sporten.

3. En sport skal ikke utgjøre noen unødig risiko for helsen og sikkerheten til sine utøvere eller deltagere.

4. En sport skal på ingen måte være skadelig for noen levende skapning.

5. En sport skal ikke være avhengig av utstyr levert av en bestemt aktør.

Dette innebærer at rene mosjonsaktiviteter uten konkurranse faller utenfor sports-begrepet til SportAccord (kriterium 1). Kortspill og terningspill vil også falle utenfor fordi spillene inneholder et element av flaks (2). Enkelte kampsporter vil også kunne falle utenfor sports-begrepet til SportAccord fordi helsen til utøverne settes i unødig fare (3). Enkelte sporter med dyr (f.eks. hester og hunder) kan også kunne falle utenfor fordi dyrenes liv og helse settes i fare (4).

SportAccord kategoriserer sport i fem hovedgrupper:

• primært fysiske sporter (f.eks. friidrett og svømming)
• primært tankesporter (f.eks. sjakk og go)
• primært motoriserte sporter (f.eks. bilsport)
• primært koordinative sporter (f.eks. biljard)
• primært dyresporter (f.eks. hestesport)

Det kommer stadig nye aktiviteter som omtales som sport. Et eksempel er E-sport (elektronisk sport), det vil si konkurranser i videospill.

Det finnes ingen allment akseptert definisjon av hva som skiller idrett fra andre fritidsaktiviteter. Mange ordbøker og leksika referere til idrett som en fysisk aktivitet, som ofte inneholder et element av konkurranse. Konkurranseaktiviteter hvor fysisk aktivitet er mindre dominerende, slik som tankesport og motorsport faller ofte utenfor idrettsbegrepet. Idrett kan også grense opp mot kunst, særlig gjelder dette aktiviteter hvor dommere bedømmer utøverens prestasjon opp mot kriterier for god stil. Dans kan for eksempel både være idrett i form av sportsdans og kunst i form av ballett.

Norges idrettsforbund definerer idrett som aktiviteter som oppfyller følgende tre vilkår:

1. Det er fysisk aktivitet av konkurranse-, trenings- og/eller mosjonskarakter.

2. Aktiviteten er som konkurranseaktivitet målbar etter godkjent regelverk.

3. Aktiviteten tilfredsstiller de etiske normer idretten i Norge bygger sin aktivitet på.

Det avgjørende for om en aktivitet kan defineres som idrett eller ikke er ikke hvilke muskler som blir brukt eller hvordan de blir brukt. Det avgjørende er meningen med muskelbruken. Når vi løper for å rekke bussen, bruker vi de samme musklene og de samme senene som når vi løper for å konkurrere på en 60-meter. De fleste vil imidlertid mene at å løpe etter bussen ikke er idrett, men å løpe en 60-meter er idrett.

Idrettens historie strekker seg tusener av år bakover i tid, og trolig drev kineserne med idrettslige aktiviteter så tidlig som 4000 år f.Kr.^[14] Gymnastikk ser ut til å ha vært populært i det gamle Kina. Statuer og monumenter fra faraoene vitner om at også de gamle egypterne drev med idrett som svømming og fisking.^[15] Den egyptiske idretten inneholdt trolig også spydkast, høydehopp og bryting. Det gamle persiske riket drev med tradisjonell Iransk kampsport kalt Zourkhaneh.^[16] Idretter med opphav i Persia er blant annet polo.

For utdypende artikkel, se: Olympiske leker

Selv om mange idretter allerede var etablert før antikkens Hellas var det den greske militære kulturen som tok grep om utviklingen av idrett og konkurranser. Idrett ble så sentralt i den greske kulturen at de olympiske lekene ble etablert, og arrangert hvert fjerde år i den lille byen Peloponnesus kalt Olympia.^[17] Fra år 776 f.Kr. var lekene tett knyttet til religiøse ritualer og større folkefester. Sentrale konkurranseøvelser var løp, hopp og kast, men også boksing, bryting, og konkurranser til hest.

Den første bruken av begrepet sport kom til i beskrivelsen av den britiske overklassens fritidsaktiviteter. Aktivitet for fornøyelsens skyld var et resultat av overklassens behov for adspredelse.

Gymnastikk ble innført som begrep for aktiviteter der systematiske øvelser var ment å styrke kroppens muskler for helsemessig vinnings skyld. Dette stod i kontrast til idrettens konkurranser og resultatmåling av prestasjoner. Skillet mellom gymnastikk og idrett forsvant igjen ved at konkurranseaspektet gjennom turn, kroppsgymnastikk og rytmisk gymnastikk fjernet gymnastikkens opprinnelighet. Gymnastikkens opprinnelige grunntanke ble opprettholdt gjennom militære øvelser i skolens kroppsøvelse og i mosjonsidrett.

Ulike ballspill fikk i denne perioden standardiserte regler for å samordne alle de ulike lokale variantene. Dette medførte at skoler kunne konkurrere mot hverandre. Organiserte klubber og foreninger hvor utøvere kunne samles, bygge egne lag og møte andre i til konkurranse i ulike aktiviteter ble etter hvert vanlig i Storbritannia. Denne britiske modellen ble spredt til resten av Europa og til USA. Aktivitetene overtok det gamle begrepet sport. Behovet for å kåre mestere kom naturlig, og lokale, regionale, nasjonale og etterhvert internasjonale mesterskap ble etablert frem mot århundreskiftet.

Den britiske gentlemansidretten ville ikke bli assosiert med den rå konkurranseidretten som fremstod blant sportsmen. Skillet mellom amatøridrett og professionell idrett ble tydeligere. Boksere og roere var gjerne yrkesutøvere, og mange mente dette ikke passet inn i et ideal om vennligsinnet kappestrid hvor man skulle vinne og tape med æren i behold.

Med utgangspunkt i antikkens olympiske leker fikk Baron Pierre de Coubertin ideen om å etablere moderne leker. Han kom selv fra overklassen og amatøridretten skulle bli sentral i lekene der gentlemansidealet om at det viktigste er å delta stod i sentrum. Stiftelsen av den moderne internasjonale olympiske komité var i 1894, og lekene gjenoppstod i Hellas i 1896.

Den første organiserte idrettskonkurransen for utøvere med funksjonshemning ble holdt i Stoke Mandeville, England, i 1948, og ble kalt de '1948 Internasjonale rullestol lekene'. De da nasjonale lekene ble holdt på samme tidspunkt som de olympiske lekene. Det var Dr. Ludwig Guttmann, ved Stoke Mandeville sykehus, som organiserte lekene for 2. verdenskrig veteraner med ryggmargskader. Hans målsetting var å skape en elite konkurranse for utøvere med funksjonshemning, likestilt med de olympiske lekene. De første internasjonale lekene kom i 1952, da også nederlandske veteraner deltok. De første offisielle paralympiske lekene ble holdt i Roma i 1960. De første paralympiske vinterleker ble holdt i 1976 i Örnsköldsvik, Sverige.

Se også: Sport og politikk og Olympiske leker og politikk

Sport og politikk sies ofte å være adskilt, spesielt i olympisk sammenheng. Historien viser noe annet. Sportslig suksess blir gjerne ansett som anerkjennelse av et lands politiske styring, og dermed landets regjering. Sammenhengen mellom sportslig suksess og et lands nasjonalsfølelse og identitetsbygging er så sterk at det synes vanskelig for politikere å holde dette adskilt.

Sommer-OL var på 1970-tallet og 1980-tallet ofte gjenstand for ulike former av boikott. Med slutten av den kalde krigen på 1990-tallet, ble «spenningsnivået» mellom øst og vest redusert, og det samme gjaldt behovet for politiske markeringer gjennom sport. Sikkerhetsovervåkning av større sportevenementer, særskilt i USA, ble trappet opp igjen etter terrorangrepet 11. september 2001 2001 i USA.

I 2008 ble fotballkamper mellom danske og egyptiske ungdomslandslag i fotball ble avlyst etter at aviser igjen trykket kontroversielle Muhammedkarikaturer.^[18]

Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug var Norges første landsomfattende idrettsorganisasjon, stiftet i 1861. Organiseringen av idretten var motivert av en politikk for styrking av det norske forsvaret. Centralforeningen lå da også sortert under Forsvarsdepartementet, noe den gjorde helt frem til 1929. Inn mot 1880-tallet ble også norsk idrett påvirket av den etablerte britiske sporten, og nye idretter kom til med krav om spesialisering og prestasjoner. Slike idretter var friidrett og gymnastikk.

Skiidretten er sagt å være den urnorske idrett. Det ble trolig konkurrert sporadisk mange år før de første organiserte løpene, men det som er kjent er at verdens første virkelige hopprenn ble arrangert i Husebybakken i 1879, en kombinert variant med både langrenn og hopprenn. Rennet ble kalt Husebyrennet og skulle bli en årlig skifestival. I 1892 ble rennene flyttet til Holmenkollen og er det vi i dag kjenner som de tradisjonelle Holmenkollrennene.

De første organiserte klubbene i Norge var skytterklubber, og den første skiidretten ble ofte organisert gjennom disse. 20. mai 1861 ble Trysil Skytte- og Skiløberforening stiftet som en kominert klubb, men det ble vanlig å skille disse mot slutten av århundret. Som eksempel var skiidretten i Bærum organisert gjennom Bærum skytterlag midt på 1860-tallet, men senere ble det vanlig at skiklubbene stod for seg selv, og 19. desember 1885 gjorde Bærumidretten som mange andre, og stiftet Bærums Skiklub.

Begrepet sport erstattet idrett i mellomkrigsårene, skisport, skøytesport og svømmesport ble vanligere begreper. Idrett ble mer brukt som et synonym for friidrett.

• Toppidrett
• Lek
• Spill
• Doping
• Britisk sport
• Norsk sport
• Tilskuere i sportsturneringer

• Hjalmar Falk og Alf Torp (1991 (1903–1906)). Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. ISBN 8290520166.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
• Rune Slagstad (2008). (Sporten) – En idéhistorisk studie. Oslo: Pax forlag. ISBN 9788253030951. 

• (en) Sports – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Sport – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av idrettsutøver