Slaget om Xinkou

Slaget om Xinkou
Konflikt: Andre kinesisk-japanske krig
Kinesiske tropper marsjerer avsted for å forsvare fjellpassene rundt Xinkou.
Dato 13. september – 11. november 1937 Sted Xinkou og Taiyuan Resultat Japansk seier
Stridende parter
Republikken Kina	Japan
Kommandanter og ledere
Yan Xishan, Wei Lihuang, Zhu De	Itagaki Seishiro
Styrker
280 000 i 52 divisjoner (brigader)	140 000 i 4,5 divisjoner
Tap
100 000 døde	30 000 døde

Slaget om Xinkou (13. september – 11. november 1937) var det andre av de 22 større slagene som fant sted mellom den nasjonale revolusjonshær og den japanske hæren under den andre kinesisk-japanske krigen. Det sluttet med en japansk seier.

Etter slagene ved Nankou besatte Chahar ekspedisjonsstyrke fra den japanske Kwantungarmé Datong i Shanxi-provinsen og begynte deres angrep mot Yenbei-området. Den 5. japanske divisjon innledet deres angrep fra Hebei med å marsjere østpå og erobre byene Guanglin, Linchou og Hungyuan i det nordvestlige Shanxi.

I slutten av september beordret den japanske kommandanten Itagaki Seishiro 5. divisjon og Chahar ekspedisjonsstyrke til å innlede angrepet på den kinesiske forsvarslinjen langs den indre kinesiske mur i Shanxi. Sjefen for 2. krigssone, Yan Xishan, beordret de kinesiske troppene til å trekke seg tilbake og bygge opp en forsvarslinje i Niangziguan og Pingxingguan. Selv etter at den 8. armé under Lin Biao med hell hadde lokket den japanske hæren i bakhold i slaget ved Pingxingguan, led de kinesiske forsvarerne store tap under japansk artilleribombardement og stridsvognangrep og ble tvunget til å trekke seg til Wutaishan og oppstille en ny forsvarslinje ved Xinkou.

Yan Xishan samlet alle sine kinesiske tropper til rådighet under sin kommando for å stå fast ved Xinkou fordi dette stedet er flankert av Wutaishan og Yunzhonshan, som er fordelaktig å forsvare og samtidig er porten til Taiyuan, hovedstaden i Shanxi. Den 1. oktober ga den japanske sentralkommandoen Itagaki Seishiro ordre om å føre 5. divisjon og Chahar ekspedisjonsstyrke i det siste angrepet på Taiyuan. Samme dag beordret den kinesiske nasjonalistregjeringens militærkommisjon den 14. armégruppe (under kommando av Wei Lihuang) til å kjempe mot japanerne ved Xinkou. Den 14. armégruppe og Yan Xishans åtte arméer organiserte et frontalt forsvar av Xinkou, mens 18. armégruppe (uten 120. divisjon) samt 101. divisjon, 73. divisjon og den nylig oppstilte 2. divisjon organiserte forsvaret på den høyre flanken langs Sutou-elvens sørlige bredde under ledelse av Zhu De. En divisjon ble sendt til fiendens bakområde for å forstyrre hans venstre flanke. 6. armégruppe, som bestod av to divisjoner og en brigade, utgjorde det kinesiske forsvaret på venstre flanke sammen med 120. divisjon (under kommando av Yang Aiyuan), konsentrerte sine styrker ved Heiyu og Yangfangkou, mens en divisjon ble sendt inn i fiendens bakområde for å forstyrre hans høyre flanke. 34. og 35. armé lå i reserve under kommando av Fu Zuoyi og skulle sikre områdene Dingxiang og Xinxian.

2. oktober innledet 2. brigade fra Chahar ekspedisjonsstyrke deres angrep på Gouxian (nå Gouyangxian), og 19. armés kinesiske forsvarere avviste angrepet inntil 9. oktober, da Gouxian falt i japanske hender. 15. brigade fra Chahar ekspedisjonsstyrke marsjerte rundt om Gouxian og angrep Yuanping hvor de kom i kamp med 34. armés 196. brigade under kommando av Jiang Yuzhen. Etter intense nærkamper ble de kinesiske soldatene utslettet og japanerne tok Yuanping 12. oktober. På dette tidspunktet var invasjonsstyrken klar til å rykke mot Xinkou.

På grunn av den uheldige utviklingen på slagmarkene måtte den kinesiske hærsjefen Wei Lihuang reorganisere forsvarslinjen 2. oktober. Han plasserte den 9., 61. og 35. armé slik at de dannet en sentral forsvarslinje langs Xinkoupassene mens 14. arme, 71. og 66. divisjon under kommando av Li Mo'an utgjorde den venstre flanken som hadde kontroll over Yunzhongshan-området. 33., 17. og 15. armé utgjorde den høyre flanken med kontroll over Wutaishan.

13. oktober anførte Itagaki Seishiro 50 000 japanske tropper i et stort angrep mot Xinkou. 5. divisjon var på venstre fløy og konsentrerte sitt angrep om Nanhuaihua; mens 15. brigade var på høyre fløy med fokus på Dabaishui og 2. brigade var bakenfor og forsvarte den indre kinesiske mur. 5. divisjon rådet over mer enn 30 fly, over 40 tunge kanoner og over 50 stridsvogner til å understøtte infanteriets angrep, mens de sentrale kinesiske forsvarsstyrkene benyttet det fordelaktige terrenget til å yte hard motstand tross mangel på ildkraft. Slagene rundt Xikou pågikk i dagevis, og stillingen i Nanhuahua ble erobret og gjenerobret mange ganger. 16. oktober begynte den sentrale kinesiske forsvarsstyrken et stort motangrep for å erobre det høytliggende terrenget ved Nanhuahua. Under dette slaget ble den 9. armés sjef, Hao Mengling, den første kinesiske generalen som ble drept i kamper under den andre kinesisk-japanske krig. Tross hans død fortsatte den 61. armés sjef Chen Zhangjie og senere den 19. armés sjef Wang Jingguo med å lede forsvaret av Xinkou, og det lyktes dem å holde deres forsvarsstilinger. I denne perioden gjennomførte kommunistenes 8. armé atskillige geriljaangrep i de japanske troppers bakområder ved Lingqiu, Guangling, Weixian, Pingxingguan, Ningwu og Yanmenguan. Kvelden 19. oktober angrep 769. regiment fra 120. divisjon med hell Yangmingbao flyplass og ødela 24 japanske fly på bakken.

På dette tidspunktet hadde japanerne mistet nesten 20 000 soldater uten å gjøre større fremskritt i deres angrep på Xinkou. Derfor måtte den japanske hæren i Nord-Kina forsterke styrken med ytterligere tre regimenter den 22., 27. og 29. oktober for å understøtte angrepet på Nanhauhua. De japanske troppene kunne fortsatt ikke ta denne viktige stillingen og måtte skifte deres angrep til Dabaishui, og de kinesiske forsvarerne kunne tvinge japanerne ut i et dødpunkt.

Den kinesiske regjeringens militærkommisjon ga troppene i den 1. krigssone ordre om å etablere forsvarsstillinger ved Niangziguan, med 7. og 30. divisjon i sentrum, 3. divisjon på høyre fløy og 14. armégruppe på venstre fløy. Kommandoen over denne operasjonen ble tildelt Huang Shaohong, den nestkommanderende i 2. krigssone.

Den 11. oktober erobret 20. japanske divisjon Jingxing. Japanerne brukte kun en del av deres tropper til å angripe Niangziguan, mens deres hovedstyrke marsjerte utenom og erobret Jiuguan. Med forsvarerne ved Niangziguan praktisk tatt omringet på dette tidspunktet, beordret Yan Xishan hurtig 26. armé under Sun Lianzhong, som var stasjonert i det nordlige Shanxi til å rykke til Niangziguan og organiserte og gjennomførte motangrep, men gjenerobret ikke Jingxing som planlagt. 21. oktober ble 20. divisjon forsterket med 109. divisjon og fortsatte deres angrep på Niangziguan fra sør, med støtte fra japanske bombefly og jagere. 26. oktober lyktes det fire japanske kommandobataljoner å bryte igjennom den kinesiske 3. armés forsvar ved Ceyuzhen og bryte gjennom forsvarslinjen ved Niangziguan. De kinesiske troppene ble tvunget til å trekke seg tilbake til Taiyuan, og ble forfulgt av de japanske angriperne langs Shijiazhuang – Taiyuan-jernbanen. Den 11. november erobret de japanske troppene Shouyang etter å ha slått tilbake et bakholdsangrep fra 41. armé. På dette tidspunktet ble alle kinesiske tropper ved Xinkou beordret til å trekke seg tilbake til Taiyuan for å unngå å bli omringet av fienden, og den japanske hæren hadde endelig vunnet slaget om Xinkou.

Slaget om Xinkou var første gang det var storstilt samarbeid mellom provinshæren (Yan Xishans Shanxi tropper), folkets befrielseshær (8. armé), og Chiang Kai-sheks sentrale armé (14. armégruppe) under den andre kinesisk-japanske krigen. Selv om de kinesiske forsvarerne kjempet tappert på en enhetlig front mot fienden i dette felttoget, betydde en betydelig underlegenhet i ildkraft at de kinesiske troppene led store tap. I en personlig beretning skrev general Li Mo'an at det eneste våpenet det kinesiske infanteriet hadde mot japanske stridsvogner var molotovcocktails, og mange forsvarere på venstre fløy ble simpelheten kjørt over av stridsvogner. Etter dette slaget og det etterfølgende slaget omkring byen Taiyuan, hadde kineserne i praksis mistet kontrollen over det nordlige Kina og motstanden innskrenket seg til mindre geriljaangrep bak fiendens linjer.