Scheduled Monument

Et Scheduled Monument er i Storbritannia et vernet arkeologisk område, en historisk bygning eller et monument av nasjonal betydning. Ordningen er definert i Ancient Monuments and Archaeological Areas Act 1979 og i England også av National Heritage Act 1983. I England, Wales og Skottland kalles de gjerne Scheduled Ancient Monuments, mens de i Nord-Irland kalles Scheduled Historic Monuments.

Ordningen administreres av English Heritage i England, Cadw i Wales og Historic Scotland i Skottland. Alle tre er regjeringsorganer, underlagt henholdsvis Department for Culture, Media and Sports, Welsh Assembly Government og Scottish Executive. I Nord-Irland er fornminnevern underlagt en annen lov og en annen ordning, og administreres av Environment and Heritage Service.

Det benyttes en lang liste med kriterier for å avgjøre om et monument skal komme inn under verneordningen. Ordningen gir et svært sterkt vern, utover det man finner i det vanlige bygningsvernet. Kriteriene er felles for England og Wales, mens de i Skottland pr. 2007 er under revidering.

Monumentene må være av nasjonal betydning. Utover det vurderes de i England og Wales etter følgende kriterier:

• Periode – tidsrommet monumentet var i bruk, eventuelt om det var i bruk i flere perioder. Det må kunne kalles ancient, men dette er en løs betegnelse som kan brukes om alt fra middelaldermonumenter og lenger tilbake i tid.
• Sjeldenhet – monumenter det finnes få paralleller til har størst sannsynlig for å bli vernet.
• Dokumentasjon – tidligere undersøkelser, spesielt arkeologiske undersøkelser, kan kaste lys over monumentets betydning og viktighet.
• Gruppeverdi – om monumentet inngår i en del av et større kulturlandskap med viktige fornminner.
• Bevaringstilstand – om det som er bevart kan illustrere monumentets størrelse, form og funksjon.
• Sårbarhet – trusler mot monumentet i form av naturkrefter, utbygging, turisme eller annet kan føre til verning.
• Representativitet – hvor godt monumentet representerer en type, og om det inneholder unike trekk.
• Potensial – muligheten for at monumentet kan bidra til kunnskapsøkning gjennom videre studier.

Det er ikke mulig å anke et vernevedtak, og prosessen er derfor omstendelig. Dersom det finnes en direkte trussel mot et monument kan den allikevel påskyndes. Hovedtrekkene i prosessen er at den relevante organisasjonen samler inn informasjon og gir en innstilling til sin overordnede statsråd, som så fatter et vedtak.

Vernede monumenter kan entes tas over av staten, eller eieren kan beholde det mot å ta på seg vedlikeholdsplikt. Det er egne vakter, Field Monument Wardens, som overvåker monumentene for å sikre mot at de blir skadet. Det er under loven også mulig å gi et større område et lavere grad av vern, som Areas of Archaeological Importance (AAI). Pr. 2004 hadde sentrum i fem byer (Canterbury, Chester, Exeter, Hereford og York) fått status som AAI. Den delen av loven gjelder kun i England og Wales, ikke i Skottland.

Å skade et vernet monument er en forbrytelse som blir straffeforfulgt. Arbeider som skal utføres på eller ved monumentene må godkjennes med Scheduled Monument Consent på forhånd. Det gis sjelden tillatelser dersom det ikke er helt nødvendige arbeider. Det kan også være vanskelig å få innvilget byggetillatelser helt inntil grensen for det vernede området.

Tidligere var det vanskelig å registrere en del funnsteder, som rituelle landskap, knakkeplasser og funnsteder under vann. Dette har det blitt arbeidet med, og tre maritime steder har blitt vernet.

Enkelte monumenter som er vernet under denne ordningen er også vernet som listed buildings, eller de ligger i en Conservation Area. Det er også noen som er del av verdensarven.