Samenes historie

Samenes historie handler om samene i nordvestområdene av Europa fra forhistorisk tid til etterkrigstiden. Samene er en folkegruppe og et urfolk i Norge, Sverige, Finland og Russland. De utgjør en etnisk minoritet, og de har et eget bosettingsområde, språk, kultur og historie. Sápmi er det samiske ordet for det geografiske området samene tradisjonelt har hatt tilhold, det samiske folket, det samiske språket og samene. De samiske språkene er et finsk-ugrisk språk, med flere forskjellige dialekter.

I jernalderen, fra 500 år før Kristi fødsel frem til slutten av vikingtiden, rundt 1050, var det flere grupper av fangstfolk i Fennoskandia. Det arkeologiske materialet tyder ikke på en sterk felles identitet over store områder. Dermed er historikerne usikre på når og hvor en samisk etnisk identitet utviklet seg. Imidlertid tror en at forløperen for de samiske språkene kan ha utviklet seg 1500 til 1000 år før Kristi fødsel. Etter Kristi fødsel fikk samene viktige markeder for sine fangstprodukter, da norrøne høvdingdømmer vokste frem langs kysten av Nord-Norge. Høvdingene styrte over lokale jordbrukssamfunn og hadde utstrakt kontakt med tilsvarende eliter i Nord-Europa, der gaveutveksling og giftermål var viktig. Høvdingene i Skandinavia kunne handle med eksotiske varer som hvalrosstenner og pelsverk med sine fjerne alliansepartnere. Samene kunne med sine spesialiserte fangstsamfunn skaffe slike kostelige varer.

I middelalderen, fra rundt 1050 til 1500, ble Norge, Danmark og Sverige samlet under hver sin kongemakt. Disse rikene hadde interesser innen handel og skattelegging av samene. I tillegg utviklet Republikken Novgorod (i dag del av Russland) seg til å bli en viktig økonomisk aktør, som også ville ha herredømme i nordområdene. Det skjedde også en kolonisering på samiske områder i høymiddelalderen, med spredte kystbosetninger i Finnmark og jordbrukere i fjordstrøkene i Sør-Troms. Noe av det samme skjedde i Nord-Sverige, der kirken fikk eiendomsrett til lakseelver. Laks var både betaling og skatt. På 1300-tallet skjer også en kolonisering i områdene langs flere av de store elvedalene i Nord-Sverige, hvor innflyttende finske og svenske bønder slo seg ned. I middelalderen blir samene med i omfattende sesongfiskerier, noe som etterhvert blir viktigere enn pelshandel. Mange samer blir fiskebønder, kjent som sjøsamer, mens andre lever i innlandet med spesialisering på reinhold, jakt og fangst.

På 1500- og 1600-tallet var sameland midtpunkt for Sveriges, Danmark-Norges og Novgorods rivalisering og kamp om nordområdene. De samme statene foretok innkreving av skatt og kjempet om kontroll over handelen med samene. Etter en rekke stridigheter og kriger kom den endelig avslutningen med Freden i Roskilde i 1658. Med denne avklaringen ble Nord-Norge en del av kongeriket Danmark-Norge. Først i 1751 ble det enighet om en grenselinje mellom Norge og Sverige, hvoretter samene kunne velge statsborgerskap.

Rundt 1500-tallet, eller tidligere, mener mange historikere at samene i innlandet gikk over til et spesialisert og intenst husdyrhold, kalt pastoralisme. De skaffet seg da store reinflokker for produksjon av melk og kjøtt. Utover på 1700-tallet skjedde enda en ny utvikling, med storproduksjon av reinkjøtt for salg. Besetningen kunne da bestå av hundrevis, sågar tusenvis av rein. I Finnmark utviklet dette seg til en driftform der samene flytter reinflokkene ut mot kysten på våren hvor de ble hele sommeren. De svenske fjellsamene flyttet mellom skoglandet i øst til fjellområdene mot vest på våren.

På 1800-tallet oppstår nasjonalistiske, evolusjonistiske og rasistiske oppfatninger som nedvurderte samene. I mange europeiske land ble det innført språklige og kulturelle tiltak for minoriteter, begrunnet med sikring av nasjonalstatenes grenser, sikkerhetspolitikk eller rasetenking. Skolen var den viktigste arena for fornorsking, forsvensking, forfinsking og russifisering. Selv om myndighetene førte en politikk for språklig og kulturelt skifte, oppstod det rundt 1900-tallet en samiskspråklig offentlighet. Det skjedde også en utvikling innenfor samisk kunst og kultur. Andre drivkrefter for endring av samisk kultur var den økonomiske og tekniske utviklingen, med utbygging av kommunikasjoner og industri, slik at også samer ble en del av industrisamfunnet.

I etterkrigstiden fikk samene anerkjennelse for å tilhøre en egen nasjon, og deres kamp for rettigheter for vann og land får medhold fra statene de er en del av. Den politiske diskusjonen i dreide som om status for samisk språk og kultur, skolegang, samt om hvordan samenes livsgrunnlag kunne sikres.

Finner har vært en betegnelse på samer i gammel tid, og antas å være et ord av norrøn opprinnelse. Betydningen av ordet kan være vandrer, sporfinner eller jeger.^[1] Imidlertid var det ordet same samene selv foretrakk,^[2] og ordet finnes i alle de samiske språkene.^[3]

Samene er en folkegruppe og en av de opprinnelige befolkningene i Norge, Sverige, Finland og Russland. De utgjør en etnisk minoritet, og de har et eget bosettingsområde, språk, kultur og historie.^[4] Sápmi (i gamle tid Sami Eana ámta,^[5] og på norsk Sameland) er det samiske ordet for det geografiske området samene tradisjonelt har hatt tilhold, det samiske folket, det samiske språket og samene. De samiske språkene er finsk-ugrisk språk, med flere forskjellige dialekter.^[4]

Områdene som samene holder til i, altså Sameland vil i moderne tid si Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark i Norge, Norrland og Västerbotten i Sverige og Lapin lääni i Finland, samt Kolahalvøya i Russland.^[6] I fjordområdene, spesielt i Troms og Finnmark, har samene tradisjonelt drevet med kystfiske og kalles derfor sjøsamer. I innlandet på Nordkalotten, rett nedenfor tregrensen i Norge og Sverige, har vært de nomadiserende samene tradisjonelt hatt tilholdssted og de har derfor vært kalt derfor fjellsamer. En annen gruppe, som en finner i Sverige og Finland, er skogssamene, som holder til i de innalandske skogene. Til sitt livsopphold drev de med fiske, jakt og fangst. I Finland er samisk hovedområde Kemi lappmark, samt stedene Enontekiö, Utsjok og Enare. Tradisjonelt var samene i Finland kategorisert som skogsamer. I tidligere tider var det villrein i disse områdene, mens det i moderne tid drives reindrift med store flokker. Samene i Russland kalles historisk for skolte- og kola- og tersamer. Til skoletsamene hører de som holder til i Neide, Pasvik, Suenjel, Petsamo og Notozero, mens de andre kategoriene er historiske benevnelser for samer på Kolahalvøya.^[7][8]

Selv om en gjengs oppfatning er at de fleste samer først og fremst driver med rein, har det aldri vært tilfelle. Mange har også vært bofaste opp gjennom tidene og drevet med andre næringer. Det er også en feiloppfatning å oppfatte samisk kultur som noe ensartet. Tvert om har det alltid vært et svært differensiert kulturmønster innenfor sameland.^[8] For eksempel er fjellsamer og skogsamer to forskjellige sosiale grupper som utnytter forskjellige økologiske nisjer. De har også hatt forskjellige sesongvise bevegelsesmønstre. Dog har næring og kultur ikke vært konstant gjennom tidene, og store endringer har skjedd opp gjennom historien.^[9]

I jernalderne fantes ikke noen av nasjonalstatene eller de administrative inndelingene en har i moderne tid i Norden. Stedsbeskrivelser bruker dagens navn på steder og områder, for eksempel når det står at noe skjedde i Nord-Norge eller Finland menes henholdsvis landsdeler eller stater med dagens utstrekning.

Forhistorisk tid omfatter menneskenes historie før det finnes bevarte skriftlige opptegnelser ble gjort. Det er også vanlig å si at forhistorisk tid er tiden før det fantes en nøyaktig kalender som gjorde det mulig angi riktig kronologisk rekkefølge på hendelser. I Norden er forhistorien tiden før kristendommen ble innført rundt 1000 etter Kristus. ^[10] Etter den siste istiden kom de første mennesker til Den skandinaviske halvøy og den nordvestre delen av dagens Russland, rundt 10 000 år før Kristus.^[11][12]

Tidligere var det to hovedsyn på samenes opphav og forhistorie, enten at de var relativt sene innvandrer til Norden eller at det var urinnvånere. De som tilhørte den siste oppfatningen mente at samene hadde svært lange historiske røtter på Nordkalotten, i Norden eller endog med utbredelse i store deler av Nord-Europa.^[13] Ut på midten av 1900-tallet ble historikerne mer og mer overbevist om at samene ikke var emigranter. Arkeolog Povl Simonsen mente at en måtte se på samisk etnisitet som noe som har oppstått på grunn av sosiale og kulturelle prosesser i nordre Fennoskandia.^[14] Simonsen mente at samene ikke emigrerte til Skandinavia, men via en prosess som tok over 4000 år oppstod en befolkning i sentrale deler av Nordkalotten som ved Kristi fødsel ble de første samer.^[15]

I Sør-Skandinavia oppstod under bronsealderen, fra år 1800 til 500 før Kristus, sterke nordiske høvdingesamfunn som benyttet seg av vold og krig, noe som ikke var tilfelle tidligere. Dette ble idealer som høvdingene i nord også tok til seg.^[16] Høvdingene i Nord-Skandinavia, først og fremst på Helgelandskysten og ved Trondheimsfjorden, var med i et bytte- eller gavenettverk der kostbare statussymboler ble utvekslet. Fra sør fikk de vakre gjenstander av bronse, og da mener historikerne at det er sannsynlig at tilbakebetalingen for makt, prestisje og statussymboler kom i form av pelsverk fra rein, elg og bjørn, altså varer som jegerfolk i innlandet skaffet. Innlandsfolkene stod på utsiden av disse byttenettverkene, men fikk indirekte nytte av det. Innlandsfolkene fikk neppe noen prestisjeprodukter i betaling for sine pelsverk, men kanskje korn eller varer relatert til fangst ved kysten.^[17][18]

I Nord-Norge kan en finne tegn til kulturell og geografisk todeling som går tilbake til tiden ved Kristi fødsel, eller enda tidligere. Forskjellene viser seg innenfor næringsveier, økonomi, kultur, religion, språk og muligens etnisitet. Dette viser en utvikling av forskjellig gruppeidentitet blant menneskene som levde der. I Nord-Norge opp til Hillesøy ved Malangen, fra førromersk jernalder og yngre bronsealder, finner en spor etter en bronsealderkultur tilknyttet jordbruk. Nord for dette området finner en fra samme tid spor etter jeger- og fangstkultur.^[19][16]

Noen historikere hevder at utviklingen av de to kulturene eller identitetene, det vil si jordbrukskultur ved kysten og fangstkultur i innlandet, senere utviklet seg til norrøn og samisk identitet. Denne samfunnsutviklingen og konfliktene todelingen skapte, hevder de, var stede allerede i yngre steinalder.^[16]

Historikerne er usikre på om det fantes en samisk etnisk identitet i jernalderen. Det arkeologiske materialet viser store forskjeller, så det er lite som tyder på en felles identitet over store områder. En tror at en språklig og kulturell prosess med utvikling av forskjeller mellom folkegrupper skjer i tusenåret før Kristus, der tre hovedgrupper trer frem. I Sør-Finland oppstår anene til de senere finnene, som ble mer og mer orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, som holdt fast med jakt og fangst. Så har en gruppen som tok til seg germansk levemåte og som hold til langs kysten av Nord-Norge og Norrland. I århundrene etter Kristus ble den samiske identiteten styrke ved samhandling med de andre to gruppene.^[20]

Funn av boplasser og spor etter jakt og fangst på kysten, inne i fjordene, i innlandet og på fjellet, i tillegg til offerplasser og gravplasser tyder på at samene tok i bruk mange næringsveier og opphold seg i mange forskjellige landskaper. Dette tyder igjen på at samer og norrøne folk mange steder levde nokså nært hverandre, men først mot slutten av jernalderen, altså i vikingtiden, ble kontakten mer hyppig. Fra store deler av jernalderen er det få spor etter samisk egenart i de arkeologiske funnene, noe som tyder på at de ikke føler behov for å marker kulturelle forskjeller. Sosialantropologer hevder at det er når etnisk forskjellige grupper lever nært hverandre, at behovet for å markere egenart oppstår.^[21] Derimot kommer de samiske kulturuttrykkene sterkere frem, både i mengde og nye former, i det arkeologiske materialet fra vikingtiden av.^[22]

Jordbruksøkonomien blir stadig viktigere i århundrene etter Kristi fødsel. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 etter Kristus) blir hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Fra denne tiden kan arkeologer finne gårder med langhus, naust og gravhauger. Andre kulturelle spor som våpen, redskaper og smykker, er like dem som er funnet i Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa fra samme tid. Språklig og etnisk representere kystbosetningene av denne typen nordlige regioner av germansk kultur. Den samme utviklingen er funnet i sør og vest i Finland. Våpen og form på smykker mener en kan tyde på utstrakte kontakter og allianser blant eliten i Nord-Europa.^[23]

I eldre jernalder var det tilfeldige møter mellom norrøne høvdinger og samer for byttehandel. Senere i perioden mener arkeologene at handelen mellom dem kommer i mer faste og ordnede former. Disse endringene tyder både på økt etterspørsel etter pels i de handelsnettverkene som høvdingene var del av. Høvdingene ønsket også å bygge opp regional makt, i tillegg til at de fra utlandet hadde fått ideer om herskermakt og store kongedømmer. Således var årene 800–1200 preget av maktkamp og stridigheter mellom de norrøne høvdingene og etterhvert konger som forsøker å etablere rikskongedømmer i Norge og Sverige. Utviklingen førte til mer press mot samen, fordi høvdingene intensiverte utnyttelsen av ressurser fra innlandet. En formoder at dette førte til mindre likeverdighet i forholdet, kontaktene ble hyppigere, men mindre fredelig.^[22]

Siidaen er den tradisjonelle samiske samfunnsorganiseringen i grupper som er større enn storfamiliene. Til hver siida hørte en egen forsamling med valgt «styre», hvis oppgaver var å dele jaktutbytte, megle i tvister og representere siidaen utad.^[24]

Det er ikke enighet om når siidasystemet kunne ha oppstod, annet enn at organisasjonsformen er «urgammel». Siidaen som begrep er kjent over hele det samiske området. Den inngikk etter alt å dømme ikke i noen større, overbyggende samfunnsstruktur.^[25]

Fra 500-tallet kjenner en til at europeiske historieskrivere og geografer snakker om skriδfinner, og sikter til samene som dyktige jegere og skiløpere. Navnet tyder på at en vil skille samene fra andre finner, og at det allerede i eldre jernalder var et etablert skille mellom folkene. En ser på dette århundret som et terminus post quem for når prosessen er sluttført og allment kjent.^[20]

Handelsmannen og sjøfareren Ottar fra Hålogaland, som levde sist på 800-tallet, beretter om at samene holder til ved kysten om sommeren og at de der driver med jakt og fiske. Om vinteren driver de også med jakt, men da på rein på øyene eller lengre inn i landet. Han forteller at de har en teknikk der de bruker en tam rein som lokker til seg andre rein.^[26][27]

I Egils saga fortelles det om handel og skattelegging av samene, samt at samer var med på ferdier til Island. Videre foteller Snorre Sturlason omfattende om samer i Heimskringla, blant anne om trolldomskunst, naboskap, ekteskap og skipsbygging. Fra middelalderen og utover blir de skriftlige kildene mer pålitelige på grunn av kirkens og skattemyndighetenes dokumenter.^[28]

Årene 800–1050 er kjent som vikingtiden, og den norrøne bosetningen i nord ekspanderte enda lengre innover i landet og nordover langs kysten enn tidligere.^[30] Samene bodde i et stort område, med ulike politiske og økologiske forhold og i utkanten av de forsøkene på statsdannelser som skjedde på Nordkaloten. Dermed oppstod store ulikheter mellom samiske grupper når det kommer til næring, samfunn, språk, kultur og politikk. Flesteparten hadde lenge tilknytning til jakt, sanking og ferskvannsfiske, samt at samene ved kysten av Nord-Norge drev med havfiske. I sørlige deler hadde grupper av samer startet tidlig med husdyr og muligens jordbruk. Arkeologiske undersøkelser i Misvær og Beiarn viser at samisk jordbruk ble etablert her, samt av sagatekster som Flateyjarbók der bufinner, altså samiske fiskerbønder, omtales rundt år 1000.^[26]

Tidlig i middelalderen, rundt 1000-tallet, ble Norge, Danmark og Sverige samlet under hver sin kongemakt. I øst var Novgorod en viktig by for handel i Rus eller Kievriket. På 1200-tallet ble Novgorod senter i et eget rike, kjent som Republikken Novgorod. Denne republikken ekspanderte nordover og kom dermed i kontakt med samene. I 1478 ble Novgorod erobret av det ekspanderende Moskvariket, som på 1500-tallet ble til Det russiske tsardømmet.^[31]

Kildene viser at i både i vikingtid og middelalder var samene en naturlig del av det norrøne samfunnet. Selv om samer og norrøne folk levde i samarbeidsforhold, så ikke de nordiske folkene på samene som likeverdige og oftest ble de sett på som folk som bodde utenfor rikene. At språkforskjellen ikke nevnes i de historiske kildene kan tyde på at mange mennesker den gang var tospråklige.^[32]

Rikssamlingen på 900- og 1000-tallet førte til at Norge ble samlet under en konge. Dermed ble de nordnorske høvdingenes rett til finnskatt og handel med pelsverk, kjent som finnkaup, overført til rikskongen.^[33] Rikskongene søkte utover på 1000-tallet å få enerett til skinnhandel med samene i Nord-Norge. Det ble etablert rettskretser (i form av lagting og fylker), forsvar (leidangen) og kirkeorganisasjon. Den norske riksenheten omfattet på 1000-tallet Norskekysten helt opp til Nordland med Sør-Troms som et grenseområdet. Etter videre ekspansjon gikk grensen rundt 1200 ved Malangen.^[33] En antar at de samlede skatteinntektene fra handel med pelsverk var så store at det fikk betydning for det økonomiske grunnlaget for kongemakten.^[34]

Historikeren Andreas Holmsen mente at Finnmark neppe ble sett på som en del av Norge. Samene og nordmennene var ikke underlagt de samme rettighetene, noe som underbygges av Historia Norvegia fra rundt 1190, der det skilles mellom «innbyggerne» og «finnene» i Hålogaland. Holmsen sier at finneskatten var en ytelse «[…] som gjennom selve sin språklige betegnelse viser at samene stod utenfor det samfunn hvor kongen hadde sin legale politiske makt og funksjon.» Traktaten med Novgorod av 1326 og tilhørende grenseprotokoll, sier at området mellom Lyngen/Balsfjord og Kolahalvøya ikke var noe ordinært territorium, innlemmet i noen av rikene. Grenseprotokollen fastsetter derimot grenser for det området der begge stater kan kreve skatter fra samene. Frem til 1300-tallet var samene derfor utenfor det norske rikssamfunnet,^[35] der hverken militære eller andre plikter og rettigheter gjaldt.^[36]

Rundt 1200 avtar interessen for handel med samisk pelsverk, dermed avsluttes også handels- og skatteleggingsferdene som de norske kongene organiserer i samiske områder i nord. En regner med at dette skyldes at både stat og kirke fikk inntekter fra andre kilder, først og fremst landbruk og fiske. En annen mulighet er at pelsverk fra Nordkalotten fant andre eksportveier i øst. Spesielt ble det omsatt pels i Novgorod der karelerne var mellommenn. Disse handelsfolkene var det norske rikskongestyret opptatt av å utestenge fra nordområdene.^[33] Også Svenske konger tok skatter (lappskatt) fra samene på Nordkalotten, men siden også Norge og Novgorod tok skatter var det vanskelig å hevde rett til landet.^[37]

Sverige ble kristnet rundt år 1100. Kristningen var en strategi for å innføre det føydale samfunnssystemet som allerede hadde blitt innført ellers i Europa. Imidlertid ble ikke føydalsystemet innført før på slutten av 1200-tallet. Med innføringen av kristendommen fikk Sverige sine første konger med makt over hele landet. I 1150-årene ble det ført korstog og erobringer inn i Finland. Disse fortsatte utover på 1200-tallet og medførte at Finland ble en del av Sverige. I løpet av 1200-tallet fikk Sverige etablert kongemakt, riksråd og sterkt sentralstyre.^[38][39]

Samenes hovednæring var jakt og fangst, som gikk for seg på siidaens område. Hvert hushold hadde sine jakt og fangstområder, og i tillegg var det fellesoppgaver som beverfangst, reinsdyrjakt og laksefiske. For de som bodde ved kysten var hvalfangst et felles anliggende.^[40]

Samene langs kysten var med i de kommersielle fiskeriene, som Lofotfisket, og handelen gikk via hanseatene i Bergen. I områder der samene hadde muligheter til å ta del i handel oppstod kraftig vekst i villreinfangsten.^[41]

Den danske historikeren Saxo Grammaticus forteller om den store verdien av skattene som samene betaler, og at de i retur får redskaper av jern, korn og andre varer.^[42] Samiske husholdninger gjorde bruk av noen få tamrein langt tilbake i tiden. Disse ble bruk som trekkdyr og lokkedyr under jakt, og var dermed å betrakte som redskaper for en næring basert på fangst og jakt. En gikk senere over til tamreindrift med større flokker for kjøtt- og melkeproduksjon.^[43] Utover i middelalderen gikk samene over til stadig større reinflokker.

Når og hvorfor tamreindriften oppstod er usikkert. En hypotese om at at tamreindrift oppstod blant samer i sørlige deler av Norrland i Sverige som kom i kontakt med norske bønder. Fra disse lærte de om fehold og melking som de overførte til reindrift. Et argument for denne forklaringen er mange samiske lånord for melking er overført fra nordiske språk. Andre hypoteser for tamreindriftens oppkomst dreier seg om ytre påvirkning som skattelegging, kolonisering, større handel og misjonering. Tidligere hadde reinfangsten gitt økologisk balanse mellom befolkningstall og resurstilgang, men ytre påvirkning kunne ha ført til en ubalanse og behov for nye næringer. En enkel forklaring kan være at stor handel på midten av 1500-tallet førte til overbeskatning av villreinen og at den derfor ble utryddet. Dermed måtte samene konsentrere seg om de få tam dyrene de hadde, og avle disse opp til store flokker.^[43]

Fra slutten av 1500-tallet var Nordkalotten et sted der flere stater hadde viktige og overlappende geopolitiske interesser, i tillegg var det uenige om retten til handel og skattleging av samene. Sverige og Danmark-Norge kjempet om territorier og handelsveier. Sverige følte seg helt omringet av Danmark-Norge, som hadde besatt Skåne og Halland i Sør-Sverige, og dermed kontrollerte skipsfarten gjennom Øresund og delvis Østersjøen. I nord hadde Danmark-Norge også kontroll over sjøtrafikken via Norskehavet mot Kola og Kvitsjøen.^[44][45]

Da nasjonalstatene i Norden gikk sterkere inn for kolonisering i de samiske områdene fra 1600-tallet, hadde samer og andre minoritetsgrupper lite å stille opp med. Statene og kirken stilte krav om bekjennelse til protestantismen, rettssystem og pengeøkonomi, samt dele land med et økende antall nybyggere. Imidlertid var statenes involvering begrenset med hensyn på utnyttelse av naturressurser som fisk, jakt og reinsdyrdrift. Selv om statene begynte å legge grunnlaget for senere kontroll på denne tiden, var deres innsikt og informasjon for begrenset til at de kunne formulerer lover for kontroll og skattlegging av samene i detalj.^[46]

Myndighetene i Danmark-Norge og Sverige-Finland gjorde i 1590-årene en stor innsats for å få oversikt over den samiske befolkningen, deres næringsveier og mulighet for skattlegging. Statenes forvaltning og militære ble også styrket. I Sverige ble det opprettet et eget stattholderembete for Lappmarken, og spesielle fogder skulle ha oppsyn med laksefiske i Altaelva og Tana. Videre ble det etablert kirker der samene hold til, ikke bare i innlandet, men også på kysten i Alta og Tysfjord. Dansk-norske myndigheter ville forhindre dette, og ett mottrekk var å få reist en kirke i Tysfjord.^[44]

Sverige og Russland hadde ligget i krig siden 1572, men det kom til en avklaring i 1595 (Freden i Teusina). Etter avtalene mellom landene ble det slutt på at Russland skulle skattlegge sjøsamene vest for Varanger, samene i Kemi lappmark og i indre strøk av Finnmark.^[44] Det videre konflikten om Nordkalotten stod etter 1595 mellom Danmark-Norge og Sverige. Landene hevdet krav til landområdene basert på retten til å skattlegge sine undersåtter, altså samene. Dermed ble det på begynnelsen av 1600-tallet strid om skattlegging av sjøsamene. Danmark-Norge og Sverige drev også forhandlinger om grensene, hvor de hevdet hver sine prinsipper for kravene. Det som avgjorde grensekonflikten var Kalmarkrigen fra 1611 til 1613.^[44] Krigen ende med at Danmark-Norge ble den seirende part, og dermed ble kysten og fjordene i Nord-Norge danskekongens territorier. Sjøsamene ble etter dette regnet som nordmenn.^[44]

Etter den store nordiske krig fra 1709 til 1720 ble det bestemt at det skulle være grenseoppgjør mellom alle de involverte partene. Krigen hadde ført til at Sverige ikke lenger noen stormakt, mens Danmark-Norge tilhørte den seirende part. Mellom Norge og Sverige var det uavklarte grenser på hele strekningen fra Trøndelag til Varanger.^[44] Grenseoppgjøret skulle gjøres grundig og etter nøye undersøkelser av topografi og befolkningens egne oppfatninger av grensene. Vitneutsagn fra reindriftsamene om deres bruksområder og sedvaner ble undersøkt og vurdert. På norsk side ble arbeidet ledet av major Peter Schnitler som gjennomførte vitneavhør fra 1742 til 1745. Dokumentene etter Schnitler har gitt historikerne detaljert informasjon om samenes bosetning og næringer i grensetraktene.^[44]

I forbindelse med grensetraktaten i september 1751 ble Lappekodisillen vedtatt. Dette var en overenskomst som blant annet sikret samene rett til fri ferdsel og reinflytting mellom landene. Samene fikk deretter velge statsborgerskap og ble skattepliktige i landet de valgte. Hvert av landene skulle administrere deres rettigheter, og reinsamer fra respektive naboland skulle mottas med vennlighet og hjelpes til rette.^[44]

Hans H. Lilienskiold var amtmann i Finnmark fra 1685 til 1701 og ga han ut boken Speculum Boreale. I denne beskrives samenes geografi, historie og næringsveier i regionen.^[47] Fra slutten av 1600-tallet har en skriftlige kilder for at de to viktigste gruppene som drev fiske langs kysten av Finnmark var nordmennene i ytre kystområder og samer i fjordstrøkene. En tredje gruppe var samer som hold til i grenseområdene, men som sesongvis flyttet ned til kysten med reinflokkene.^[48]

Allerede tidlig i middelalderen var det samer som rettet seg mot spesialisering innen villreinfangst og tok i større grad enn høyfjellet i bruk. Blant annet organiserte de store jaktlag.^[49] Disse ble tidligere kalt fjellsamer.^[50] Villreinjakt var på 1700-tallet enda av betydning for sjø- og fjellsamer, selv om tamreinhold fikk stadig større betydning.^[51]

I 1555 beskriver den svenske geistlige og etnolog Olaus Magnus at fiske i innsjøene i Sverige var en hovedgeskjeft for mange samer. Andre samer drev kombinasjonsnæringer med både fiske, reindrift og jakt. Fiske var også svært viktig for samer i Finland og på Kolahalvøya.^[52][53]

Da den svenske kongens fogder startet med skatteinnkrevning i Lappmarken ble hver familie ett skatteobjekt. Det ble da angitt hvilket fiskevann den respektive familie betalte skatt for. Fra 1695 ble hver lappby (siida) skattet kollektivt, og samene fikk selv bestemme hvordan skatten skulle fordeles mellom familiene. Med innføring av svensk rettsvesen i Lappmarken ble lappebyene omtalt som lappskatteland. Hver lappebys rett til området var temlig sterkt, og kunne sammenlignes med bøndenes rettigheter til sitt land. Mot slutten av 1700-tallet gikk lappskattlandet over til å bli betraktet som kronjord, hvilket redsuerte samenes særlige rettigheter og til slutt forsvant rettighetene helt.^[54]

Handel var også en viktig aktivitet. Et omfattende system oppstod mellom jegere nord i Sverige, handelsfolk og produsenter i øst og sør. Jakten som samene drev var en spesialisering som i neste omgang gjorde samene avhengig av handel. Opp til 1600-tallet var pels fra ville dyr det viktigste de hadde å tilby. Handelen skjedde gjennom birkaler, en gruppe handelsmenn som reiste rundt i innlandet vinterstid for å gjøre oppkjøp. Tilbake fikk samene en rekke forskjellige varer som mel, smør, jern, fiskeutstyr, lær og tykke ulltøyer. Samene i Sverige kunne også dra over til Norge om sommeren for å gjøre handel med folk der. Det var stor etterspørsel etter pels i Europa utover på 1500-tallet, men problemer i indre deler av Skandinavia og endringer i det europeiske pelsmarkedet, førte til redusert pelseksport fra begynnelsen av 1600-tallet.^[55]

Fornorsking av samene ble iverksatt fra midten av 1850-tallet og gikk ut på at samenes språk og kultur skulle erstattes med tilsvarende norske størrelser. Også andre minoriteter som kvenene ble utsatt for tilsvarende assimileringspolitikk. Fornorskningen hadde nasjonalistiske årsaker, men også evolusjonistiske og rasistiske oppfatninger lå bak. Enda en årsak var «den finske fare», en risiko som myndighetene så for grenseområder i Nord-Troms og Finnmark. Frykten var drevet av ekspansjonistisk tendenser i finsk politikk. Fornorskingspolitikken virke helt til begynnelsen av 1960-årene.^[56][57] I mange europeiske land ble det innført språklige og kulturelle tiltak for minoriteter, begrunnet med sikring av nasjonalstatenes grenser, sikkerhetspolitikk, nasjonalistiske årsaker eller rasetenking.^[58] Andre drivkrefter for endring av samisk kultur var den økonomiske og tekniske utviklingen generelt, med blant annet utbygging av kommunikasjoner og industri.^[59]

Selv om myndighetene i Norge og Sverige førte en politikk for språklig og kulturelt skifte, oppstod det rundt 1900-tallet en samiskspråklig offentlighet. Det var også en utvikling innenfor samisk kunst og kultur.^[59]

I Nord-Sverige hadde samene sin storhetstid på 1700-tallet, der de utgjorde majoriteten av befolkningen og de fleste levde som nomader. Samene var tilknyttet svenske handelsnettverk via kysten av Bottenviken og norske nettverk via Norskekysten. De drev også omfattende lokal handel i Lappland med egne produkter og varer utenfra.^[60] Både i Finland og i Sverige var samener meddommere i tingrettene. I tvistesaker om rettigheter til land og vann, vant som regel samene over svenske nybyggere som begynte å etablere seg. Samenes reinnæring ble ansett som en viktig inntekt.^[61] Imidlertid begynte det samiske samfunnet gradvis å blitt underordnet sentralmakten i Sverige via økende kolonisering i siste halvdel av 1700-tallet.^[60]

Utover på 1800-tallet skjedde en kraftig økning av den svenske befolkningen i lappmarkene. Fra 1800 til 1890 oppstod en firedobling av befolkningen i Lappland. De nye innbyggerne var nybrottsmenn som anla gårder eller de var var tilknyttet gruver og skogindustri. Samene måtte innfinne seg med at nybyggerne slo seg ned i deres gamle lappskatteland, det vi si område som flere samefamilier betalte kollektiv skatt til Staten for. Spesielt oppstod det konflikter mellom nybyggere og samer over fiskerettigheter, som ble tatt opp i heredsrettene. Nybyggerne på sin side anklaget samene for å la reinsdyr ødelegge avlingene eller rive ned hesjer. I løpet av 1800-tallet endrer myndighetenes syn på samenes markrettigheter, med den konsekvens at samene stadig oftere tapte i tvister med nybyggere.^[61]

I 1852 bestemte russiske myndigheter at grensen mellom Norge og Finland skulle stenges for samenes reinflytinger. Stengningen ga store problemer for samene på begge sider av grenen. Norske myndigheter bestemte straks at det måtte gjøres tiltak for å begrense skadevirkningene. I tillegg bestemte norske myndigheter at finske borgere heller ikke lengre skulle få lov til å krysse grensen med sine reinflokker.^[62] Norske myndigheter var interessert i å få i gang forhandlinger mellom statene. Imidlertid oppstod andre utenrikspolitiske problemer mellom Sverige-Norge og Russland-Finland, dermed frafalt norske myndigheter initiativet for videre forhandlinger om reinflytting.^[63]

En bakenforliggende årsak til grensestengingen var at nasjonene betraktet grenseområdene som en «frontsone.» Det vil si at nasjonalstatene på hver side forsøkte å få befolkningen til å støtte opp om nasjonen og nasjonsbyggingen. Nasjonale symboler som flagg og kongebilder ble delt ut til folkene i grenseområdet for å forsterke nasjonal identitet.^[64]

Grensestengingen ble katastrofal for reindriftsamene som drev med reinflytting over grensen. For mange samer i Norge og Finland innebar sperringen at deres tradisjonelle reindrift stoppet. Etter at Finland ble frigjort fra Russland i 1917 ble grensestengingen endret.^[63] Grensen mellom Russland og Finland ble trukket opp i 1920, tre år etter Finlands uavhengighet.^[65] I en konvensjon mellom statene i 1922 ble forbudet mot grenseoverflytinger oppretthold.^[63] I 1944 måtte Finland avstå deler av Suenjel, Petsamo og den østlige delen av Pasvik til Sovjetunionen. Skoltesamene i disse områdene ble flytte til Finland, og slo seg ned ved Enaresjøen.^[65] I 1950-årene ble det satt opp et reingjerde på grensen mellom Norge og Finland for å unngå grensekryssende reinflokker.^[63]

I 1889 ble også grensen mellom Sverige og Finland stengt. Alle samer med svensk statsborgerskap ble dermed utestengt fra Finland. Bare grensen mellom Norge og Sverige var åpen for reinflytting etter dette.^[66]

Alt i alt ga grensesperringene i 1852 og 1889 langvarige og opprivende prosesser for reinsamene. Allikevel hadde omfanget av reindriften i Finnmark økt og kommet inn i nye former innen 1900. Blant annet hadde samene tilpasset seg en ny fordeling av sommer- og vinterbeiteområder.^[66]

læstadianisme var en religiøs vekkelse blant samer i første halvdel av 1800-tallet, ledet av den svenske presten Lars Levi Læstadius. Vekkelsen sprede seg over nordlige deler av Finland, Sverige og i Norge.^[67] Fra 1850 brøt de såkalte vakte i Kautokeino med Læstadius' lære, og gikk over til en mer fanatisk religionsutøvelse.^[67]

I november 1852 angrep 22 vakte gården til handelsmannen i Kautokeino. Handelsmannen og lensmannen, som også var tilstede, ble slått og pisket da de nektet omvendelse til de vaktes tro. Senere ble de to mennene knivstukket til døde. Opprøret ble slått ned av samer fra nabobygden.^[68] Høyesterett dømte i saken i februar 1854, hvor fem av de siktede ble dømt til døden og andre fikk mildere straffer. Lederskikkelsene Aslak Hætta og Mons Aslaksen Somby ble halshugget ved Bossekop i 1854. De øvrige ble benådede noe senere.^[68]

I de nordiske landene ble majoritetsspråket enerådende i alt samfunnsliv utover på 1800-tallet. Dermed ble språkpolitikken i skolen av største viktighet for om en same kunne ta videre utdanning, være med i yrker som ikke var tradisjonelle samisk næringer eller delta i politisk arbeid. I Sverige og Finland ble samer som ikke fikk opplæring i majoritetsspråket annenrangs borgere.^[58]

For samene fikk det i begynnelsen ikke noen betydning av Norge i 1814 utskilt fra Danmark-Norge og kom i personalunion med Sverige. I starten var innstillingen til samisk språk og kultur positiv, blant annet støttet det offentlige utgivelse av samiske bøker og samisk ble brukt i skoleundervisningen. Oppfatningen av samenes språklige og kulturelle rettigheter ble imidlertid endret i løpet av 1840-årene. I 1851 ble de første fornorskingstiltakene gjennomført.^[69]

Norge var folkeskolen et kommunalt anliggende, men myndighetene mente at skolestellet i Finnmark var uvanlige dårlig, og det ble derfor opprettet statlige skoleinternater for samiske barn. Viktige årsaker til å opprette internatene var store avstander og vanskelig kommunikasjon, norskopplæring og kulturell fornorskning, i tillegg avhjelpe fattigdom.^[70] Folkeskoleloven av 1889 fastsatte en felles skole for alle i Norge, uavhengig av klassetilhørighet eller bosted. Skolen vektla norsk språk og kultur. For minoritetene var målet assimilering. Resultatet av fornorskningspolitikken var allikevel begrenset frem til 1900. En årsak til svake resultater var at mange lærer ikke fulgte opp instruksen om undervisning på norsk. Mange lærere i Vest-Finnmark sa i 1904 at det var nødvendig å bruke samisk i undervisningen om elevene skulle få noe utbytte av undervisningen.^[71]

Siden midten av 1800-tallet foregikk en svensk jordbrukskolonisering, der samiske familier i praksis ble presset ut fra reinbeiteområder etter hvert som nye gårder ble etablert. Samer som tapte beiteland fikk heller ikke eie jord under samme betingelser som svenske nybrottsmenn, dermed var det mange samer som opplevde nød. Kun jordeiere hadde stemmerett, dermed hadde ikke samene denne grunnlegende demokratiske rettigheten.^[72]

På slutten av 1800-tallet bestemte svenske myndigheter at samer skulle være de eneste som skulle få lov til å drive med reindrift. Mange samer var var glade for denne og andre bestemmelser, men over tid førte politikken til at samene ble ytterligere isolert og utelatt fra andre aktiviteter, både tradisjonelle og nye. En uheldig virkning var at samer som ikke drev med rein, ikke lengre ble sett på som «virkelige samer.»^[73]

Myndighetene bestemte i 1877 at undervisningsspråket i samiske skoler skulle være svensk, men at samisk kunne brukes som hjelpespråk. Fra før fantes det samiske bygdeskoler, senere ble det også opprettet omgangskoler for samer som hadde sesongbaserte boplasser. Fra midten av 1890-årene ble det vedtatt en felles femårig skole, hvor alle barn skulle ha samme læreplan. Etter 1900 ble skolestellet for barn fra reindriftsfamilier i Sverige lagt om. Det nye opplegget skulle sikre at barna skulle få nødvendig skolegang, samtidig som de skulle være tilknyttet reindriften. Med et slikt utdannelsesløp hadde de begrenset mulighet for videre utdannelse. Ordningen var resultat av en politikk der en mente at «lapp skall vara lapp.» Dette ble i realiteten en form for segregasjon. En vurderte det slik at samene, på grunn av sin karakter og lynne, ikke ville greie seg i moderne sivilisasjon.^[58][74]

Samene i Finland og Russland stod i en særstilling ved at det gjennom 1800-tallet ikke ble iverksatt forsøk på assimilering. I denne tiden var Finland var et autonomt storfyrstedømme innlemmet i Russland (1809–1917). Til tross for dette ble samer både i Russland og Finland påvirket av samfunnsutviklingen. Samer i Finland ble forfinsket på grunn av tilflyting, jordbrukskolonisering og giftemål.^[58] Den første permanente, samiske barneskolen i Finland (under Russisk styre) ble åpnet i Utsjoki i 1878. Senere gikk en over til å kun bruke samisk som hjelpespråk.^[74]

I 1921 ble det innført obligatorisk seksårig grunnskole i Finland. Samiske barn som bodde mer enn 4 km fra offentlig skole, gikk på skoler drevet av kirken, der hovedmålet var lese og skriveferdigheter, samt bibellære. I 1940 ble det innført en lov som påla kommunene å organisere undervisningen og tilby internatskoler for elver som hadde en viss reisevei. Slike skoler ble vanlige i regioner med begrensede kommunikasjoner, som i Nord-Finland. På disse skolene var det både samiske og finske barn.^[75]

Finland innførte en streng språkpolitikk som varte et stykke inn i etterkrigstiden. Undervisningen ble gitt på finsk, og i noen tilfeller ble bruk av samisk forbudt både på skolen og på internatene. Allikevel var ikke forbudet mot å tale samisk totalt og det var ikke noen lovpålagt assimilering av samene i Finland. Mange samer mistet sitt morsmål i løpet av bare én generasjon.^[75]

I Russland gikk myndighetene inn for å legge til rette for nybyggere i russisk lappland. Ikke bare russere, men også finner og nordmenn ble invitert til områdene. I 1868 ble alle nybyggere garanter fritak fra både skatter og militærtjeneste. Over tid skapte innvandringen store økonomiske problemer for de lokale kolasamene, da det rundt 1880 kom folk fra øst i Russland (syrjenere og samojeder) som drev med reindrift og svært store flokker på oppimot 5000 rein.^[76][77]

For samene på Kolahalvøya fikk en helt annen utvikling ved at deres reindrift ble nasjonalisert etter den russiske revolusjonen i 1917. Etter den tid skulle alle de forskjellige folkegruppene som samer, samojeder, syrjanere og russere arbeide under like forhold.^[78]

I august 1904 ble Lapparnas Centralförbund grunnlagt i Stockholm med reineier Elsa Laula Renberg som leder. Renberg var spesielt kritisk til svensk jordbrukskolonisering. Hun var også kritisk til det svenske skoletilbudet til samiske barn, som hun mente førte til at samer ble stilt utenfor storsamfunnet. Imidlertid gikk Lapparnes Centralförbund i oppløsning sommeren 1905 på grunn av svak økonomi, interne stridigheter og feilet strategi. Reindriftsamer sluttet ikke opp om organisasjonen av frykt for at deres rettigheter skulle tilfalle andre samer. Dessuten var svenske myndigheter motstandere av organisasjonen.^[72]

Samtidig som organisasjonsarbeidet i Sverige stanset, oppstod det i Norge mobilisering i de sørsamiske områdene. I Norge ble Renberg en lederskikkelse for den samepolitiske bevegelsen. Sammen med henne virket lappeskolelærer Daniel Mortenson. Utover på 1900-tallet ble det opprettet flere samiske lag og foreninger.^[79]

Renberg og andre stod i 1916 bak planlegging av en landsomfattende organisasjon for samer. Det møtte opp 150 deltager til det første samiske landsmøtet som ble åpnet 6. februar 1917 i Metodistkirken i Trondheim. Blant deltagerne var to tredeler samer, mens resten var nordmenn. Rund 30 % av de samiske deltagerne var kvinner og alle samene drev med reindrift. Det var få deltagere fra nordsamiske områder. Arbeiderpartimannen Martin Tranmæl var invitert for å gi sine råd om organisasjonsform. Han anbefalte en hierarkisk oppbygget landsammenslutning, med underliggende fylkes- og lokallag.^[80]

Samenes opplevelser under andre verdenskrig var svært forskjellig alt etter hva slags nasjonalstat de tilhørte. På Kola var samene involvert på Sovjetunionens side, Finland var involvert i krigen i forskjellige faser, Sverige var nøytralt og Norge ble først overfalt, deretter okkupert. Allikevel er samenes historie under krigen nokså lik sivilsamfunnet ellers.^[81] Krigen medførte vareknapphet i Norge, dermed ble samens hjemmeproduksjon av skinn, klær og sko ettertraktet. Reinkjøtt var også sterkt etterspurt. Slik ble visse samiske næringveier styrket i krigsårene.^[82]

En konsekvens av tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms på slutten av krigen, var at deler av samisk kultur ble ødelagt. Ved gjennombyggingen som fulgte tok en ikke hensyn til samiske byggetradisjoner, men standardiserte norske byggemåter.^[83] En annen konsekvens var at samer som ble tvangsevakuert sørover der det bare var norskspråklig befolkning, dermed gikk mange samer over til å snakke norsk i større grad.^[84]

Etter andre verdenskrig skjedde en hurtig endring av samisk bosetningsmønster og næringsliv. Disse endringene fikk også betydning for samiske samfunn, der samisk språk ble svekket og omgangsformer endret. Helt opp til mellomkrigstiden drev samene delvis med naturalhusholdning og selvberging, mens etterkrigstiden ga overgang til morderne forbrukersamfunn og nye teknologier. Mange steder er det fortsatt slik at samene driver med primærnæringer i større grad enn den norske befolkningen (2021).^[85] I Norge innførte myndighetene støteordninger og investeringer som kom spesielt Finnmark til gode. Det ble etablert landbruksutdannelse og gitt støtte til fiskeriene, jord- og skogbruk, samt til reindriften. I tillegg ble det gitt tilskudd til nye driftsbygninger og bolighus. Ordningene førte til vekst og velstandsøkning for alle, både samer og nordmenn.^[86]

I etterkrigstiden ble det etablert mange samiske skoler i de Nordiske landene. I tillegg ble det etablert samiske barnehager og dagsentre. Etter hvert sørget myndighetene i de nordiske landene for finansiering av samisk utdannelse og opplæring.^[74] Internatskoler var vanlig i Norge og Finland. For mange var internatskolene en vanskelig tid, men det ga også muligheter ved at barn og ungdom fra forskjellige steder møttes og etablerte nettverk.^[87][88] I etterkrigstiden var ikke målet at barna skulle legge av seg morsmålet slik som tidligere.^[89] Internatene ga mulighet til utdannelse og videre universitetsstudier. Internatskolene ble derved institusjoner som langsomt skapte en samisk politisk motvekt mot fornorskning, forsvenskning og forfinskning.^[87][88]

I tiden fra 1935 til 1989 var det tre internatskoler for barn på Kolahalvøya. Disse skolene virket for hvert sitt distrikt og ga utdanning til barn av mange forskjellige etnisiteter, også russiske barn.^[90] Etter andre verdenskrig bestemte sovjetmyndighetene at et helt nytt skolesystem skulle bygges opp fra grunnen av, med et omfattende system av internatskoler. Målet var en ny mennesketype for oppbygging av et progressivt kommunistisk samfunn. Skolen lagt vekt på praktiske ferdigheter innenfor håndverksyrker og arbeid. Elevene ble straffet for å bruke samisk og foreldrene ble instruert om ikke snakke samisk til barna.^[91] Fra 1969 og frem til Sovjetunionens oppløsning i 1989 ble samisk språk gradvis tillat i skolen. Fra slutten av 1970-årene ble samisk språk introdusert som obligatorisk fag, dessuten ble undervisning innen samisk kultur og næringer innført.^[92]

I løpet av 1950- og 60-årene innførte samene lange gjerder og snøskutere til hjelp i reindriften, noe som fikk stor betydning for effektiv drift. Behovet for arbeidskraft ble redusert, slik at behovet for mange folk hele året ble erstattet av sesongvist stort behov for arbeidskraft. Snøskuter ga reingjeterne stor aksjonsradius og fart. Dermed kunne reingjeterne bo i tettstedene som vokste frem og arbeide på skift med reinflokken. Reindriften fikk også fordeler av bilveier som lettet transporten.^[93]

Blant de største utfordringer for reindriften i nyere tid er inngrep og innskrenkninger av reinbeitedistriktene som følge av arealforvaltning. Andre næringer og interesser gjør seg gjeldende og belaster reindriften. Eksempler er jordbruk, skogbruk, veibygging, vannkraftregulering, gruveindustri, turisme, militære og naturverninteresser.^[93]

I etterkrigstiden ble sjøsamenes tilpasningsform mer og mer fornorsket. Mange fiskere i Nord-Norge etablerte seg med små motorbåter og moderne bruk, men på grunn av overkapasitet og dårlige inntekter, ble antallet fiskere mindre. Modernisering av fiskeriene førte til større konkurranse om ressursene i fjordene. Spesielt ble det konflikter når større båter med moderne redskaper som snurpenot og snurrevad kom inn i fjordene. Det var en etnisk dimensjon i disse konfliktene, som var en interessekamp mellom småkårsfolk i fjordbygdene, ofte sjøsamer som drev kombinasjonsbruk, og kystfiskere med moderne redskaper.^[94]

For sjøsamene var hovednæringen fjordfiske, mens sauehold og utmarksnæringer ga biinntekt. Siden 1990-årene har fjordfisket blitt dårligere, blant annet fordi trålere har fått tillatelse til å fiske i fjordene. Sjøsamene har mange steder forlatt bygdene. Noen har fått nye båter eller gått over til mer intensivt jordbruk, da med vekt på sauehold, moderne jordbruk og nydyrkning.^[95]

De samiske vinterlandsbyene på Kolahalvøya ble avviklet i 1930-årene. Myndighetene bestemte at samene skulle være fastboende på sine sommerplasser, samtidig ble reindriften nasjonalisert og omorganisert som del av større kollektivbruk. Samene ble etter dette leid inn som gjetere til reinbesetningene som de tidligere hadde eid. Mange samer som protesterte ble henrettet. Senere, i 1960-årene, ble kolasamene tvangsflyttet fra sine sommerplasser.^[96][97]

I 1950-årene ble det tydelig at kollektiviseringen av reindriften var mislykket, blant annet var ikke næringen bærekraftig og beiteområdene var overutnyttet. En fant ut at bare sesongbasert drift med redusert produktivitet var bærekraftig, noe som bare kunne oppnås med privat reindrift i liten målestokk. Næringen hadde en viss positiv utvikling utover fra 1960-årene. Omleggingen førte til at mange familier som drev med reindrift måtte forlate sin tradisjonelle livsform og flytte til byene.^[98]

Utover i 1960-årene hadde samene fått aksept for å ta vare på sitt språk, selv om det gikk sent å få språket inn undervisningen. Blant mange samer var det ikke noen sterk tro på at samisk språk kunne holdes levende. Rettighetskampen dreide seg heller om land og vann. Presset mot samiske områder ble sterkere, spesielt var det vannkraftutbygging som ga konflikter mellom samer og storsamfunnet.^[99]

I 1970- og 1980-årene ble det stadig oftere argumentert for at samene hadde rett til naturressurser de tradisjonelt hadde utnyttet som urbefolkning.^[100] En ny generasjon studenter og politikere hadde bånd til internasjonal urfolksbevegelse. Innenfor denne forståelsen ble de nordiske statene sett på som undertrykkende kolonimakter.^[100]

Alta-konflikten dreide seg om utbygging av et vannkraftverk i Alta-Kautokeinovassdraget der samiske interesser kom i motsetning til storsamfunnets kraftbehov. Konflikten var på sitt mest intense i slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene. Saken endret dermed karakter fra å være lokal sakt til å bli et nasjonal og internasjonal anliggende.^[101] Aksjoner ledet av unge samer fant også sted foran Stortinget i oktober 1979, med blant annet sultestreik.^[102] Resultatet av Altasaken på lengre sikt var at flere av kravene som samen tok opp ble innfridd,^[103] samt at Samene fikk sympati og forståelse fra majoritetsbefolkningen.^[93]

Den 9. oktober 1989 ble sametinget høytidelig åpnet av HM kong Olav. Det var et representativt organ med direkte valg. Sametinget var unikt ved at det var et urfolksorgan som skulle kompensere for samenes tallmessige underlegenhet i det demokratiske systemet.^[104] Fra før var det etablert noe lignende i Finland i 1973.^[105] Ole Henrik Magga (1947–) fra Norske Samers Riksforbund ble valg til første president.^[104]

I Finland hadde Samedelegasjonen blitt opprettet i 1972. Denne ble avløst av Saamelaiskäräjät i 1996, som var en institusjon lik det norske Sametinget. Et svensk Sameting ble opprettet i 1993. I Russland har en tilsvarende institusjon basert på etnisk tilhørighet ikke vært mulig.^[106]

• Holberg; Røskaft, Merete (2015). «Håløygriket: Nordlands historie 1 - før 1600». Nordlands historie. 1. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1830-1. 
• Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2004). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-19672-1. 
• Andresen, Astri; Evjen, Bjørg og Ryymin, Teemu (2021). Samenes historie fra 1750 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-23554-3. 
• Bratrein, Håvard Dahl (2018). Høvding, Jarl, Konge. Orkana akademisk. ISBN 978-82-8104-301-5. 
• Aarseth, Bjørn m.fl. (1990). Solbakk, Aage, red. Samene – en håndbok. no: Sámi instituhtta/Davvi Girji. ISBN 8273740978. 
• Kent, Neil (2018). The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History (på engelsk). London: Hurst & Company. ISBN 9781787381728. 
• Zachrisson, Inger, red. (1997). Möten i gränsland – Samer och germaner i Mellanskandinavien (på svensk). Stockholm: Statens historiska museum. ISBN 97-7209-057. CS1-vedlikehold: Ignorerte ISBN-feil (link)
• Broadbent, Noel (2010). Lapps and Labyrinths – Saami Prehistory, Colonization and Cultural Resilience (på engelsk). Washington, DC: Smithsonian Institution. ISBN 978-1-935623-36-6. 
• Pedersen, Steinar m. fl., red. (1994). Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (NOU 1994:21) (PDF). Norges offentlige utredninger. Oslo: STATENS FORVALTNINGSTJENESTE – STATENS TRYKNING. 
• Broadbent, Noel (2010). Lapps and Labyrinths – Saami Prehistory, Colonization and Cultural Resilience (på engelsk). Washington, DC: Smithsonian Institution. ISBN 978-1-935623-36-6. 
• Ojala, Carl-Gösta (2009). Sámi Prehistories – The Politics of Archaeology and Identity in Northernmost Europe (på engelsk). Oulu: Uppsala universitet. ISBN 978-91-506-2096-2. 
• Fjellström, Phebe (1985). Samernas samhälle i tradition och nutid (på svensk). Umeå: P. A. Nordstedt & Söners Förlag. ISBN 91-1-853222-5. 
• Ekström, Sören, red. (2005). Vem får jaga och fiska? - Rätt till jakt och fiske i lappmarkerna och på renbetesfjällen (SOU 2005:17) (på svensk). Stockholm: Statens offentliga utredningar från Kulturdepartementet. ISBN 91-38-22428-3. 
• Helander, Elina (1990). Samene – en håndbok. Kautokeino: Davvi girji. ISBN 82-7374-097-8. 

• Om samer på regjeringens nettside
• Samisk arkiv hos arkivverket
• Samerna, staten och kampen om Lappmarken(se)
• Historie om samene(se)
• Artikkel om samer på nettutgaven av Britannica (en)