Nezahualcoyotl

For kommunen Nezahualcóyotl, se Nezahualcóyotl (México)

Acolmiztli Nezahualcoyotl (født 28. april 1402 i Texcoco, død 4. juni 1472), var «stortaler», eller «tlatoani», av Texcoco, i dagens Mexico, fra 1420 til 1472. Han var også en berømt poet. Poesien hans ble nedskrevet på nahuatl etter hans død. Nezahualcoyotl uttales [neˌtsawaɬ'kojotɬ] på nahuatl. Acolmiztli betyr «sterk puma», og Nezahualcoyotl betyr «sulten coyote» (prærieulv).^{[trenger referanse]}

Nezahualcoyotl hersket over acolhuaene, et chichimekerfolk, som likesom aztekerne regnes med til den løse folkegruppen nahua.

Nezahualcóyotl var sønn av Ixtlilxóchitl I (far) og Matlalcihuatzin (mor)^[1], som var datter av Huitzilihuitl. Skjønt han var tronarving var ikke hans ungdsom preget av fyrtstelig luksus.^{[trenger referanse]} Faren hadde bragt Texcoco i konflikt med den mektige by Azcapotzalco, som ble regjert av tepanekerne. I 1418, da han var en ungdom på femten år, ble foreldrene hans drept ved et overfall av tepanekere.

Etter dette overfallet måtte Nezahualcóyotl flykte til aztekerhovedstaden Tenochtitlán, hvis hersker hans familie var forsvogret med.^{[trenger referanse]} Der fikk han i årene somfulgte en omfangsrik utdannelse, men måtte hele tiden skjule seg på grunn av beskyldninger fra tepanekerne.^{[trenger referanse]} Først i 1431 lyktes det ham å beseire tepanekerne i allianse med aztekerne, og så la seg hylle som hersker i sin hjemby Texcoco. Det er fra de årene forut for dette, mens han ventet, at han fikk navnet «sulten coyote».^{[trenger referanse]}

I årene som fulgte hersket han over Texcoco og sitt folk til en blomstringstid hva gjaldt kultur, vitenskap, arkitektur, religion og jordbruk.^{[trenger referanse]} Selv var han engasjert i arkitektur, diktning og filosofi. Han bygget blant annet en akvadukt som sørget for å gringe ferskvann til Tenochtitlán, som lå i den saltholdige Texcocisjøen. Hans palass, som det fremdeles står ruiner av i Texcoco, hadde et intrikat vannforsørgelsessystem. Noen av hans dikt ble overlevert muntlig for ettertiden, og ble nedtegnet i Codex Ixtlilxóchitl og andre kodekser utarbeidet av katolske munker på 1500-tallet.

Munkene som nedtegnet det som var kjent om ham, oppfattet ham som en from mann, og at han var skeptisk til de lokale guder som krevde menneskeofringer.^{[trenger referanse]} Han praktiserte selv sin tro på fredelig vis; i stedet for ofringer av mennesker, frembar han røkelse, og og fastet. Hans etterkommere og biografer, Fernando de Alva Cortés Ixtlilxóchitl og Juan Bautista Pomar, hevdet at han hadde en erfaring med «en ukjent og ikke grupbar herre over alt som er» og at han bygde et helt tomt tempel til hans ære.^{[trenger referanse]} Her var det ikke tillatt med noen form av offer - ikke en gang dyreoffer. Men han tillot menneskeofre i sine andre templer.

Ifølge Motolinia praktiserte Nezahualcoyotl sine strikte lover med omhu og klokskap, og lot dem gjelde alle sine undersåtter. Han drepte fire av sine sønner for deres seksuelle omgang med hans konkubiner. Erobrede byer betalte tributt som ble distribuert blant tre konnger. Fjorten byer hørte under Nezahualcoyotl: Otompan, Huexotla, Coatlichan, Chimalhuacan, Tepetlaoztoc, Chiauhtla, Tezoyucan, Teotihuacan, Acolman, Tepechpan, Chiconauhlt, Xicotepec, Cuauhchinanco, og Tulantzino.^[2]

Man antar at Nezahualcóyotl fikk over hundre barn, med et høyt antall kvinner.^{[trenger referanse]} Hans sønn Nezahualpilli (1464–1515) fovertok tronen etter hans død i 1472.

Nezahualcoyotl er avbildet på den meksikanske 100-pesosseddelen.

• José Luis Martínez: Nezahualcóyotl. Vida y obra. Fondo de Cultura Económica, Mexiko-Stadt 1972 (Biblioteca Americana. Serie de Literatura Indígena. Pensamiento y acción. Mal:ZDB).
• Heiderose Hack-Bouillet: Nezahualcóyotl. Blumen und Gesänge. Scaneg, München 2005, ISBN 3-89235-512-6.
• Gordon Brotherston: Nezahualcóyotl’s “Lamentaciones” and their Náhuatl origins: the westernization of ephemerality. In: Estudios de Cultura Náhuatl. 10, 1972, ISSN 0071-1675, S. 393–408.
• Rubén Campos: La producción literaria de los aztecas, México: Talleres gráficos del Museo Nacional de Arqueología, Historia y Etnografía, 1936.
• Ángel María Garibay: Poesía indígena de la Altiplanicie, México: Biblioteca del Estudiante Universitario (BEU), núm.11, (reed. 1992).
• Ángel María Garibay: Panorama literario de los pueblos náhuas. México: Porrúa. (2.ª ed., 1971).