Marta Steinsvik

Marta Steinsvik
Født		23. mars 1877[1] Flekkefjord
Død		27. juli 1950[1] (73 år)
Beskjeftigelse		Skribent, redaktør, journalist, oversetter, politisk aktivist
Utdannet ved		MF vitenskapelig høyskole
Ektefelle		Rasmus Olai Steinsvik (1896–1913)[1]
Barn		Kjell Steinsvik
Nasjonalitet		Norge

Marta Steinsvik (1877–1950) var en norsk forfatter og oversetter. Hun var en forkjemper for kvinnesak og nynorsk og en pioner innen antroposofien i Norge. Steinsvik vendte tilbake til protestantisk kristendom og agiterte kraftig mot jøder og katolikker.^[2] Hun var spredte antisemittiske konspirasjonsteorier og sto høyreradikale, nasjonalister og fascister politisk nær i mellomkrigstiden.

Steinsvik argumenterte mot medisinske eksperiementer på levende dyr og mot overgrep i psykiatrien. Hun var teosof fra ungdomsårene og meldte seg i 1918 ute av det antroposofiske selskap da hun mente at det pågikk en autoritær ensretting. Steinsvik støttet med stort engasjement arbeidet for at kvinner kunne bli prester.^[3] Hun studerte blant annet teologi ved Menighetsfakultetet for å bli prest, men sluttet i protest i 1922 uten å fullføre studiet.

Marta Steinsvik ble født Marta Tonstad 23. mars 1877 i Bakke (Flekkefjord).^[4] Faren Torkell Tonstad var født i Sirdal og var lærer i Flekkefjord da Marta ble født. Moren Ingeborg Haugann var også fra Tonstad, og begge var av gamle bondeætter. Torkell Tonstad eide gården Skjeggestad i Bakke sogn ved Flekkefjord, der familien bodde til Marta var tre år gammel. Marta vokste for det meste opp i Mandal.^[3]

Marta Steinsvik tok realartium ved Ragna Nielsens skole i 1894.^[3] Hun giftet seg med Rasmus Olai Steinsvik i 1896 og avbrøt da medisinstudiene.^[4] Hun var mor til redaktør Kjell Steinsvik og farmor til industrilederen og museumsmannen Kjell Rasmus Steinsvik.^[4]

Den 16. mai 1896 giftet hun seg med anarkisten Rasmus Olai Steinsvik, som var en av mennene bak Den 17de Mai. Hun fikk fem barn før hun fylte 30 år,^[3] blant annet datteren Kari og sønnen Torkjell. Ekteskapet med Rasmus var vanskelig.^[3] Flere av fødslene var problematiske, og da legen advarte om at enda et svangerskap høyst sannsynlig ville ta livet av henne, flyttet hun fra sin mann.

Rasmus samarbeidet med Arne Garborg. Det var Hulda Garbort som ga navn til tidsskriftet Den 17de Mai. De to ekteparene var knyttet til Askerkretsen og småbruket Labråten fra 1897. Arne Garborg og til dels Marta Steinsvik samarbeidet med Swami Sri Ananda Acharya om oversettelse av eposet Ramayana.^[3]

Marta studerte medisin i Kristiania, men sluttet da hun var imot viviseksjon. Hun studerte flere andre fag, blant annet egyptologi i London.

Hun ønsket å bli prest i den norske kirke og begynte teologistudier i 1918 ved Menighetsfakultetet.^[3][2] I 1921 holdt hun som første kvinne preken i Grønland kirke under en gudstjeneste. Kirken var fullsatt. Det vakte oppsikt, og på hennes studiested, Menighetsfakultetet, gikk professorene aktivt ut og kritiserte det som hadde skjedd og la ansvaret på sokneprest Carl Johan Ecktell. Overrasket, skuffet og sint valgte hun å avslutte sitt studium i teologi.

I 1894 begynte hun å skrive i avisa Den 17de Mai^[5] som hadde begynt å komme ut samme året. Redaktør var Rasmus Steinsvik. Hun oversatte en god del utenlandsk litteratur (blant annet Tsarens kurer og Jerusalem av Selma Lagerlöf) til landsmål (nynorsk) og en del av disse gikk som føljetong i avis før de kom i ut bokform.^[3]

Marta Steinsvik var venn av Ingeborg Møller, Ivar Mortensson-Egnund og Arne Garborg. Hun kjente også Rudolf Steiner og besøkte ham i Tyskland i 1910. Ifølge Ingeborg Solbrekkens bok om henne var hun ulykkelig forelsket i Steiner, men hennes mann fikk hentet henne hjem til Norge, og fikk Johan Scharffenberg til å legge henne inn på sykehus som «sinnssyk».

I 1910 ble hun redaktør for tidsskriftet Kringsjaa^[6]. Hun var språkmektig og oversatte mange bøker til nynorsk. Blant annet oversatte hun Jeanne d’Arc av Louis de Conte fra 1905 og Kvar gjeng du? (originaltittel: Quo vadis) av Henryk Sienkiewicz fra 1903.

Etter sin manns død i 1913 livnærte hun familien ved å dra rundt i Norge og holde foredrag om emner så ulike som arkeologi i Midtøsten, viviseksjon, alternative energikilder til olje, religion og mere.^[7][8][9] Espen Søbye skriver at Solbrekkens biografi viser at Steinsvik sto fascismen nær i mellomkrigstiden og at Marta Steinsvik levde nært opp til høyreradikale krefter.^[10]

Det skal også være hun som har skrevet «De hvite ravners broderskap: Noen shortstories». som ble utgitt under pseudonymet Marstein på eget forlag i 1945, Boka er en samling besynderlige noveller, til dels med overnaturlig innhold.

Steinsvik var en ivrig propagandist for det antisemittiske og var en 1920-tallets mest aktive antisemitter i Norge. Hun forsvarte Sions vises protokoller lenge etter at det var påvist som forfalskning. Hun holdt flere foredrag om det hun mente var jødenes destruktive innflytelse og den hun mente var jødenes forsøk på å vinne verdensherredømme. Hun ivret også for gjeninnføringen av «jødeparagrafen» i den norske Grunnloven.^[7][8][9] Kjetil Braut Simonsen skriver at Steinsvik var en «antisemittisk multiplikator» ved at hun spredte jødefiendtlige ideer til et bredt publikum.^[11] Øyvind Strømmen skriver i sin masteroppgave: «I denne samanhang er det ikkje naturleg å gå djupare inn i debatten om Steinsvik sin antisemittisme, utover å slå fast at Steinsvik definitivt var ein sentral aktør i å spreia antisemittiske konspirasjonsteoriar i norsk offentlegheit. Ho heldt blant anna ei lang rekkje føredrag om det vidgjetne antisemittiske falsknarverket Sions Vises Protokollar.»^[12]

Steinsvik var på 1920-tallet en markant motstander av å oppheve grunnlovens forbud mot jesuitter i landet – den såkalte «jesuittparagrafen».^[13] Steinsvik var inspirert av antikatolsk og antijesuittiske ideer fra 1800-tallet. Steinsvik anså den katolske kirke som moralsk skadelig, statsfiendtlig og ødeleggende for kulturen.^[2]

I 1923 foreslo regjeringen å oppheve grunnlovsforbudet mot jesuitter. I 1925 skrev Marta Steinsvik en artikkel i Aftenposten om jøder og jesuitter, og argumenterte for å opprettholde jesuittparagrafen. I 1925 avviste Stortinget å oppheve jesuittparagrafen i Grunnloven.^[14][15]

Steinsvik reiste landet rundt med foredraget «I moderkirkens favn», og agiterte gjennom en artikkelserie i Aftenposten i 1925 kraftig mot den katolske kirke og opphevelse av jesuittparagrafen.^[16] Det var stort oppmøte på foredragene hennes, og kritikken av den katolske kirke vekket betydelig gjenklang blant folk. Mange prester, biskoper og teologiprofessorer – blant annet den konservative Ole Hallesby og den liberale Johannes Ording – delte hennes syn. Den svenske erkebiskop Nathan Söderblom håpet på guddommelig støtte i hennes kamp for sannheten.^[2]

Da den katolske sognepresten i Kristiansand, Celestin Riesterer, offentlig beskyldte Marta Steinsvik for løgn, gikk hun til injuriesøksmål mot ham. Riesterer ble ikke idømt straff, men 11 av 15 omstridte utsagn ble mortifisert, noe advokat Cato Schiøtz i 2012 omtalte som en seier for Steinsvik.^[17] Riesterer ble frifunnet og Steinsvik idømt saksomkostninger fordi retten mente at Steinsvik hadde provosert Riesterer.^[14]

Mens rettsprosessen pågikk, ga hun i 1928 ut boka St. Peters himmelnøkler^[18] som var et voldsomt og detaljert angrep på den katolske kirke. I 1930 ga hun ut boken på nytt; i andre opplag hadde hun inntatt en rekke sitater fra personer som roste henne for bokutgivelsen i 1928, samt utdrag fra dokumentene i rettsprosessen mot den katolske sognepresten i Kristiansand.^[19]

Boka vakte stor debatt, og hun reiste land og strand rundt og holdt foredrag basert på boka. Hun ble møtt av tydelig kritikk fra katolikker i Norge.^[2]

Steinsviks agitasjon medvirket trolig til at jesuittparagrafen ikke ble opphevet før i 1956 da Norge sluttet seg til den europeiske menneskerettskonvensjonen.^[20][14]

Frimodige ytringer kom i 1946 og handlet om landssvikoppgjøret etter den andre verdenskrig.^[4] Boken gir blant annet eksempler på tortur foretatt på fritt initiativ fra norske hjemmestyrker og andre sommeren 1945. Den tar også opp lovligheten av å frata menneskerettigheter til en gruppe mennesker (de som var medlem av NS etter 9. april 1940), ved tilbakevirkende lov ( forbudt etter Grunnlovens paragraf 97) og tilsidesettelse av en internasjonal traktat som Norge hadde ratifisert (Haagkonvensjonen).

I 2019 vakte det oppsikt at Mandal kommune hadde vedtatt å omdøpe en gate til Marta Steinsviks gate. Det ble fremholdt at hennes sterke antisemittisme burde være til hinder for å hedre henne på denne måten.^[21] Den 5. april 2019 gikk ordføreren i Mandal kommune ut i media og kunngjorde at gaten likevel ikke ville få navn etter Marta Steinsvik.^[22]

Marta Steinsviks vei på Mortensrud i Bydel Søndre Nordstrand i Oslo ble oppkalt etter Marta Steinsvik i 2005. 22. november 2020 gikk Oslo Byråd inn for at navnet skulle endres, med bakgrunn i Steinviks antisemittisme. ^[23]

• Hellig Olav og Den norske statskirke, 1930 og 1976
• 1946: Frimodige ytringer ^[24]
• Tang og tare som vitaminkilde: botemiddel mot mangelsykdommer hos mennesker, husdyr og kulturplanter, 1943
• Kvinnornas självmordspolitik: barnbegränsning och kvinnornas andra ungdom, 1938
• Kvinner som prester, 1934
• 1928: Sankt Peters himmelnøkler^[18]
• Et retslig opgjør med den katolske kirke: interview med fru Marta Steinsvik, 1926
• Isis-sløret: mysterie-drama i 5 akter, 1921
• Bispen: eit sjæle-drama i 3 akter, 1918
• Gammelægyptiske mysterie-indvielser, 1917
• Ægteskabet og forplantningen, 1910
• Ivar Mortensson: Skogtroll: Spelstykke i 5 vendingar, 1906

• Hans Fredrik Dahl, red. (2001). Norsk idéhistorie. 5. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22485-7. 
• Hagen, Ingrid, red. (2009). Oppgjørets time. Oslo: Spartacus Forlag. ISBN 978-82-430-0502-0. 
• Solbrekken, Ingeborg Kors og kårde. Marta Steinsvik liv og virke 1877 – 1950 Vidarforlaget 2011

• «Marta Steinsvik», Terje Christensen, Libra 1989-3/4 Arkivert 24. juli 2011 hos Wayback Machine.