Morfem

Morfem (fra fransk morphème, etter mønster av fonem)^[1] er i lingvistikken en abstrakt enhet: det minste (abstrakte) språklige elementet med meningsbærende funksjon. De konkrete lydkombinasjonene representerer et morfem, kalles allomorfer.

Morfemteorien ble utviklet etter teorien av det språklige tegn av Ferdinand de Saussure, som har sagt at et språklig tegn har en betydningsside og en formal side.

For eksempel har ordet «mat» ett morfem, og ordet «vare» har ett morfem, mens ordet «matvare» består av to morfemer («mat» + «vare»). På samme måte består ordet «ombygging» av tre morfemer: prefikset «om», rota «bygg» og suffikset «ing».

Mens morfem er betegnelen på hver av de abstrakte minste betydningsenhetene som ord er bygget opp av, så er en morf den konkrete betydningsbærende lydkombinasjonen som i et gitt tilfelle brukes for å representere et morfem i et ord. Når ett gitt morfem (eller morfemkombinasjon) i ulike ord blir representert av ulike morfer, kalles disse ulike morfene for allomorfer (entall allomorf) av morfemet. Med andre ord: Hvis den konkrete morfen x er medlem av det abstrakte morfemet y, er x en allomorf av y.^[2]

For eksempel har morfemet som refererer til transportmiddelet «bil» bare én mulig morf og derfor én allomorf: «bil». Men morfemet som refererer til transportmiddelet «sykkel», representeres av to allomorfer i de to ordene «sykkel» og «sykler». I det første ordet er morfemet representert ved allomorfen «sykkel», mens morfemet i det andre ordet representeres av allomorfen «sykl». Med andre ord er «sykkel» og «sykl» hver sin morf og altså to allomorfer av det samme morfemet (som viser til transportmiddelet sykkel).

Én og samme morf kan referere til helt ulike morfemer i forskjellige sammenhenger. For eksempel kan morfen «vær» referere til tre ulike morfemer:

1. Fiskevær, sted ved sjøen som folk driver fiske fra
2. Hanndyr av sau
3. Vær innen meteorologi

• Fonem (fon og allofon).
• Grafem (Skrifttegn)
• Leksem
• Stavelse
• Isolerende språk

• Terminologien i norsk språklære, Norsk Språkråds skrifter, (1977)