Montenegros historie

Montenegros historie er sterkt preget av landets nærhet til mektigere naboland, og har vært båret fram av en ofte meget dyktig balansering mellom stormakter helt til vår tid. Deler av området har vært underlagt svært mange og skiftende utenlandske herredømmer, men en uavhengig, mer eller mindre kontinuerlig «montenegrinsk» stat eksisterte uavbrutt fra 1356 til 1918, og igjen fra 2006.

I de første 160 av disse årene var denne staten (Zeta) kulturelt og politisk «serbisk», men deretter ser vi ulike kontinuerlige «montenegrinske» stater og dynastier som behersket deler av landet, oftest med basis i klaner i fjellområdene i sørvest rundt Cetinje. Disse områdene var aldri besatt av osmanene, slik resten av Balkan var, eller av Venezia som fra 1420 til 1797 behersket Montenegros kystbyer.

Landets historie preges av at skillene mellom vestlig og østlig kristendom, politisk kultur, og statstilhørighet gikk gjennom dagens Montenegro. Det har lenge vært betydelige etniske, religiøse, økonomiske og politiske skiller mellom kysten i vest og innlandet i øst. Dette skillet er fortsatt synlig i montenegrinsk samfunnsliv.

Montenegros historie er en tusen år lang balansegang mellom ambisjonene til tyrkere, italienere og serbere på denne delen av Balkan. Bare en gang mislyktes balansegangen, da det montenegrinske kongehuset på 1400-tallet kom i konflikt med både tyrkerne og veentianerne på én gang. Prisen ble høy – Zeta-staten gikk i praksis under og overlevde bare i utilgjengelige fjellstrøk i sørvest. I nyere tid ble derimot selvstendigheten fra 2006 resultatet av mer vellykket balansekunst, den kom i stand takket være vestlig press mot de serbiske lederne etter Balkankrigene, og gjorde tålmodige montenegrinske ledere i stand til å manøvrere landet til full selvstendighet.

I grotten Mališina i Pljevlja er det funnet rester av bosetting fra istiden, mens Medena Stijena i samme kommune har rike funn fra steinalderen. Helleristninger med motiver av reinsdyr nær Risan i nordlige Kotorbukta vitner om reinsdyrjakten her under siste istid, da klimaet var langt kaldere enn i dag. Vi vet lite om overgangen til jordbruk og om bronsealderen i dette området.

Montenegro var befolket av illyrere samtidig med en viss gresk kolonisering langs kysten (Budva) omkring 700–500 f.Kr. Keltiske immigranter bosatte seg i området på 300-tallet f.Kr., og utviklet en illyrisk stat med hovedstad i Skadar i det 2. århundret. Mange historikere mener nå at illyrerne tilhørte den keltiske Hallstattkulturen.^[1][2]

Illyrernes hovedstad lå i kystbyen Risan i Kotorbukta, og stadig illyrisk piratvirksomhet medførte at romerne omkring 140 f.Kr. tok kontroll med kystområdet på østsiden av Adriaterhavet (Dalmatia), og innlemmet innlandet i provinsen Illyricum fra år 9 e.Kr. Doclaea og Municipium S var viktige garnisonsbyer, og et veinett forbant alle landets utposter med kysten, og med Donau lengre nord. Ved delingen av Romerriket i 395 gikk grensen mellom de vest- og øst-romerske rikene (og etter hvert kirkene) nordover fra Skadar og gjennom det indre av Montenegro. Kysten var altså «vestlig».

Under Justinian opplevde Østromerriket en blomstring og handelssamkvemmet over Adriaterhavet økte kraftig etter Justinians erobring av Italia. Men under hans etterfølgere de neste århundrene fulgte nye nedgangstider for riket, og kampen mot islam fra 700-tallet dreide fokus bort fra de vestlige provinsene. Balkan opplevde på 400-tallet og 500-tallet en rekke barbariske invasjoner fra gotere, avarer og slavere. Med slavernes ankomst fra 600-tallet ble Montenegros posisjon som grenseområde etter hvert mellom østkirken og vestkirken enda tydeligere, ved at østkirken fikk en ny vekkelse gjennom kristningen av de nærboende serberne, og vestkirken gjennom kristningen av montenegrinerne.

I tidlig middelalder dannet serbere, kroater og bulgarere sine første semi-nasjonale og ganske snart føydale stater, men «montenegrinere» hører vi ikke om.^[3] Tidlig på 600-tallet er det mulig at den bysantinske keiseren tilegnet kyststrekningen av dagens Montenegro rundt elven Bojana til serbiske nybyggere,^[4] som etablerte et levedyktig fyrstedømme i Duklja (Doclaea). Samtidig beholdt åpenbart bysantinerne initiativet på andre områder, for det serbiske fyrstedømmet ble kristnet av de østlige misjonærene Kyrillos og Methodios på 870-tallet.^[5]

En splittelse i flere lydriker fra 900 hindret ikke fortsatt ekspansjon. Byen Breznica ble nå et viktig serbisk provinssete. En midlertidig bysantinsk gjenerobring 960–1042 endte til slutt med total militær seier for Stefan I Vojislav av Duklja, som innen 1050 inkluderte hele kyststrekningen fra Skadar til Split. Den nye fyrsten for Huset Vojisavljević, Mihailo, balanserte mellom øst og vest ved å gifte seg med en gresk prinsesse i 1052. Balansekunsten under hans styre som fyrste (1050–1077) brakte midlertidig fred og økonomisk oppgang.

Snart ble derimot motsetningene til Bysants større. Da keiseren i Konstantinopel tapte Italia til normannerne, så serberne i fjellene sitt snitt til å gjøre opprør mot keiseren, med Mihailos støtte. Nederlag i kampen mot bysantinerne drev Mihailo i retning av Roma, med utsikter til å få opprettet Duklja som selvstendig katolsk erkebispedømme med pavens velsignelse. Den kirkelige status ble trolig ansett av Mihailo som en forutsetning for full politisk selvstendighet. Målet om eget erkebispedømme ble ennå ikke nådd, men pave Gregor VII, som var opptatt av å vinne nye seire i maktkampen mot Bysants etter kirkesplittelsen i 1054. Han anerkjente Duklja som kongedømme under Mihailo, som tok tittelen kong Mihailo I Vojislav av Duklja (1077–1081).

Sønnen og etterfølgeren Konstantin Bodin knyttet Duklja ytterligere til vesten, gjennom giftemål med normannerne i Italia. Sammen med den normanniske korsfarerhertugen Robert Guiscard deltok Konstandin i invasjonen av Dyrrachium lengre sør. I 1089 støttet han pave Urban II i striden med en motpave, og som takk ble bispesetet i Bar oppgradert til erkebispesete. Konstantin gikk videre i sin stormaktspolitikk, og angrep og okkuperte både Bosnia og det serbiske fyrstedømmet Raška. Dette slo derimot tilbake i form av en storstilt bysantinsk hevnekspedisjon 1089–1091, som innledet et gradvis tap av territorier og til slutt Duklja-statens fall.

I slaget ved Morača i 1102 vant storhertug Vukan av Raška en knusende seier over Duklja. Nå fulgte mer enn åtti års dynastisk balansekunst og indre strid hvor familiemedlemmer avløste hverandre i skiftende allianser med Bysants, normannerne, og serberne i Raška. Fra 1166 var bare en liten kyststripe tilbake utenfor serbernes kontroll, og i 1186 ble Duklja formelt og fullstendig innlemmet i Raška.

Under kong Stefan I Nemanja av Huset Vukanović nådde det serbiske kongedømmet et midlertidig høydepunkt. Han grunnla ikke bare Huset Nemanjić, men ble også opphøyet til ortodoks helgen. Han var en adelsmann fra Ribnica (Podgorica), og tillot opprettelsen av et underlagt, men enhetlig fyrstedømme Zeta som omfattet omtrent samme territorium som dagens Montenegro. I 1219 ble Stefan Is sønn Đorđe Nemanjić, utropt til konge av Duklja-Zeta. Siden Zeta-herskerne også språklig og kulturelt var serbere, kan vi nå snakke om et tvillingkongedømme som utviklet seg uten sterke etniske spenninger. I denne perioden skjedde det spesielt stor klosterbygging i dobbeltriket.

Dynastisk strid var derimot uløselig knyttet til høymiddelalderen, og de ulike kirkelederne kjempet også om økt innflytelse. Den katolske erkebiskopen av Bar var Zeta-periodens mektigste føydalherre. Under kong Stefan Uroš IV Dušan av Raška ble oppløsningstendensene i den serbiske staten så åpenbare, at Zeta etter hvert lyktes i å rive seg helt løs, etter hans død i 1355. Den serbiske storhetstiden var med dette over.

Allerede i 1356 oppstod igjen en selvstendig «montenegrinsk» stat, kongedømmet Zeta, under Balša I som grunnla Huset Balšić. Byene Bar, Kotor og Skadar ble underlagt det nye kongedømmet. Etter 1385 ble Prizren i dagens Kosovo inntatt, og Zeta fikk nå større utstrekning enn dagens montenegrinske stat. Tidvis lå også den kroatiske byen Cavtat under Zetas innflytelse. Zeta-herskerne fremmet fri handel, kystbyene blomstret, og det ble innført en pengeunion med dinarer som felles myntenhet.

Men stadig rivalisering med herskerne av Bosnia førte ofte til militær konflikt, og en kortvarig okkupasjon av den nordlige kyststripen i 1382, da bosnierne grunnla byen Herceg Novi. Da bosnierne forlot området oppstod en ny utfordring, nemlig den økende tilstedeværelsen og de økonomiske motivene til handelsrepublikken Venezia langs kysten. Venezia fikk fotfeste i Kotor (Catarro) på 1300-tallet, og føydalherrene i Onogošt (Nikšić) lot seg også overtale til å støtte venetianerne. Fra 1420 fikk venetianerne effektiv kontroll med hele kysten med unntak av Republikken Ragusa (Dubrovnik), og denne kontrollen skulle bestå helt til 1797. Med en ytterligere, ny fare også fra øst – osmanene – som en reell trussel, så Zeta-herskerne ingen annen utvei enn å alliere seg nært med Serbia.

Derfor sendte Đurađ II Stracimirović Balšić deler av Zetas hærstyrker til unnsetning for serberne ved slaget ved Kosovosletta i 1389, hvor osmanene vant en knusende seier. Đurađ II overlevde derimot som uavhengig hersker i kystfjellene ved å sette venetianerne og osmanene vellykket opp mot hverandre. Allianser med Ungarn ble også knyttet mot venetianerne langs kysten, og allianser med Serbia mot osmanene i Kosovo. Serberne holdt stand mot overmakten helt til 1459, og opplevde under den siste serbiske motstandsperioden en kulturell og religiøs oppblomstring som også Zeta tok del i. Som ledd i knytningen mot Serbia gikk Zeta-herskerne blant annet med på å erklære sin underkastelse under den Serbiske ortodoks kirke, men uten å utvise eller forfølge katolikker.

I høymiddelalderen lå østlige stater som den serbiske lite tilbake for vesteuropeiske samfunn.^[6] I 1346 fikk serberne sitt eget ortodokse patriarkat, som styrket nasjonsbyggingen.^[7] Serbiske dynastier fremmet handel og beholdt kontrollen over innlandet fram til den ottomanske invasjonen av innlandet som fant sted 1462–1496. Utviklingen av moderne skipsteknologi og økt handel førte derimot til at Venezia fra 1420-tallet tok kontroll over kystområdene, noe som varte i 300 år.

Osmanenes tyrkiske styre i det østlige innlandet fra 1459, varte helt til 1878. Den serbiske eliten ble nå gjort til bønder, eller flyktet nordover til Ungarn. Samtidig falt dette sammen med en generell nedgangstid i Sørøst-Europa f.o.m 1500-tallet, ledsaget av svak byvekst og «Det andre livegenskapet».^[8] I de tyrkiske områdene beholdt de fjerneste fjellområdene en betydelig autonomi, men ellers ble føydale strukturer sementert av fire århundrer med tyrkisk styre, med tyrkiske og konverterte lokale («bosnjaker») som føydale herskere (chiftluk sahibije) over en tungt skattelagt bondebefolkning. Denne bevarte sin ortodokse kristne identitet, men fikk visket ut sin nasjonale identitet.^[9]

Noen byer blomstret riktignok, Taslidža (Pljevlja) var hovedstaden i Sanjak Hercegovina fra 1572 til 1833, og fikk status som kasba med kloakksystem, tyrkiske bad, hager, moskeer og kristne klostre. Men regelen var at byene var ufrie sentra for militære og jordeiende ledere. Den senere Sanjak Novibazar (Novi Pazar) hadde hovedstad i Mostar, og medførte at det nordlige Montenegro kom mer i skyggen utviklingsmessig.

I vest rundt Cetinje og elven Zeta bestod derimot et mer eller mindre selvstendig fyrstedømme under det stadig hyppigere brukte navnet Crna Gora, med om lag 30 000 innbyggere igjen etter at venetianernes og osmanenes underla seg de øvrige 50 000 innbyggerne som hadde utgjort Zeta-staten. Det gjenværende fyrstedømmet vaklet ofte i sine allianser med Venezia, men kjempet side om side med hell i 1474, da tyrkerne ble nedkjempet ved Skadar. Fem år senere kom derimot tyrkerne tilbake og inntok Skadar, og sluttet fred med Venezia.

Skrekkscenariet med en deling av Crna Gora mellom stormaktene rykket nå nærmere. Fyrst Ivan I Crnojević av Zeta flyttet hovedstaden til Cetinje, grunnla et kloster der i de utilgjengelige områdene under Lovcen-fjellet, og ga den nye staten navnet Montenegro. Men montenegrinerne så sin stat angrepet på alle kanter. For første gang hadde et lokalt styre hatt makten – i drøye 100 år. Det maktet over tid ikke den fine balanse mellom stormaktene som så mange serbiske fyrster hadde behersket til fulle siden tidlig middelalder. Zeta-staten gikk i praksis under innen 1516, bare en liten flik rundt Lovcen-fjellet bestod.

Ivan I er mest kjent for å ha brakt en boktrykkerpresse til Cetinje, og der ble den første trykte bok i Sørøst-Europa produsert i 1493. I løpet av de neste tre årene kjenner vi fem religiøse, serbiskspråklige bøker fra Cetinje-pressen. Den nye, utdannede fyrsten, Đurađ IV Crnojević, ledet selv trykkearbeidet.

I 1499 falt Zeta (Montenegro) under osmansk styre, trolig i samforståelse og aktiv osmansk allianse med venetianerne, som ikke hadde lyktes i å eliminere den selvstendige staten i fjellene. Fyrstedømmet Zeta ble nå innlemmet i İşkodra-Sanjak'en (Skadar), men selvstendige montenegrinske høvding- og fyrstedømmer fortsatte å eksistere i nordvest. De osmanske delene ble fra 1514 kalt Montenegro-Sanjak'en, og omfattet det sørlige Montenegro og det nordlige Albania. Den konverterte muslimen Staniša (Skenderbeg), som selv nedstammet fra Huset Ivan Crnojević, ble den første Bey i denne Sanjak'en, og regjerte til 1528. Selv om Crnojevićs-slekten nå trolig flyktet nordover til Serbia, beholdt lokale klanledere den effektive kontrollen i det som var igjen av Zeta, tross osmansk press fra Zanjak'en og venetiansk press fra deres hovedsete på kysten i Kotor.

Montenegro ble nå en ortodoks, teokratisk stat, hvor sammensmeltingen av stat og kirke hindret utviklingen av hemmelige allianser med de muslimske osmanene. Denne kombinasjonen ble trolig avgjørende for at montenegrinerne fortsatte å bevare selvstendigheten i sin lille fjellstat rundt Cetinje og Lovcen-fjellet. Litt lengre vest – i dagens Bosnia og Hercegovina – ble bufferområdet Die Grenze opprettet, i samforståelse mellom Østerrike-Ungarn og osmanene. Her opprettet man en buffersone hvor befolkninger innen både islam og kristendom kunne eksistere sammen under full religionsfrihet. Denne mellomposisjonen preget også Montenegro selv fram til 1800-tallet.

Balkan ble likevel et konfrontasjonsområdet mellom Østerrike og Det ottomanske rike fra 1700-tallet, tross enigheten om en «nøytral» buffersone i vest. Serberne rundt Cetinje benyttet også denne konfrontasjonen til å holde på selvstendigheten. Montenegros kystområde var derimot under venetiansk kontroll, og innlandet lå stort sett under tyrkisk kontroll østenfor grense- og krigsområdene. Fire stormakter øvde press på den lille, selvstendige montenegrinske staten, som såvidt holdt stand.

Fra 1516 til 1696 var det vestlige innlandet en uavhengig, teokratisk munke- og bispestat, styrt av de katolske lederne i Cetinje.^[10] Fra 1696 ble denne uavhengige, men ikke-anerkjente staten styrt av lokale klanledere tilhørende det Huset Petrović-Njegoš, som kom fra den lille landsbyen Njegoši under Lovcen-fjellet. Arverekken gikk fra onkel til nevø gjennom generasjoner, siden bispefyrstene ikke fikk gifte seg.

Den første formelle proklamasjon av en selvstendig, montenegrinsk stat skjedde i 1798, og i 1854 gjorde Danilo I Petrović-Njegoš Montenegro om til en sekulær stat som fyrstedømmet Montenegro. En aggressiv konfrontasjon og krig mot tyrkerne fra 1875 ga resultater og internasjonal anerkjennelse gjennom Berlinkonferansen i 1878. Den frie statens areal ble doblet fra 1696 til 1878, og i 1905 fikk landet sin første grunnlov og ble et kongedømme i 1910.

Da østerrikerne befridde Beograd fra tyrkisk styre i 1711, støttet mange serbere og montenegrinere opp om østerrikernes hær. Den serbiske frihetskjemperen Karađorđe Petrović hadde kjempet i begge stormaktenes hærstyrker, og oppnådde uavhengighet for Serbia gjennom opprørene 1804–1813. Men senere på 1800-tallet ble Østerrike-Ungarns ambisjoner større på Balkan, og kulminerte først med okkupasjonen av Bosnia i 1908. Gradvis vendte de sørslaviske lederne seg bort fra østerrikske sympatier, og de brede uavhengighetsbevegelsene våknet.

Den første Balkankrigen 1912–1913 ble startet av montenegrinerne, og ga en felles serbisk-montenegrinsk allianse mot tyrkerne, hvor også bulgarerne og grekere gikk med mot tyrkerne fra oktober 1912. Montenegro og Serbia delte den tyrkiske provinsen Sandžak mellom seg. Krigen var det første forsøket på å opprette en større, etnisk fundert nasjonalstat på Balkan, inspirert av samlingene av Italia og Tyskland noen tiår tidligere.^[11] Med europeisk medvirkning førte krigen til en nytegning av grensene på tyrkernes bekostning, og Montenegro delte Sanjak'en Novipazar med Serbia.

I mars 1912 inngikk Serbia og Bulgaria med hjelp fra Russland en avtale som kunne ha utviklet seg til en meget løfterik union på Balkan. Straks tyrkerne var nedkjempet i 1913 fikk man derimot et intermesso med mislykket bulgarsk angrep på sørslaverne fra juni til juli. Bulgaria mistet 33 000 mann på seks uker. På grunn av den greske og vestlige motvilje mot å slippe bulgarerne til i Makedonia og serberne ved Adriaterhavet, følte begge disse statene behov for å befeste sine territorielle krav gjennom fortsatt krigføring.

De økonomiske kostnadene ved krigføringen i Balkankrigene 1912-13 var enorme, anslått til 590 mill. franc for Serbia og 100 mill. franc for Montenegro, og dobbelt så mye som disse tilsammen for Bulgaria. Montenegros territorielle seire i nord kunne ikke dekke over hvor militært utdatert og utilstrekkelig Petrović-Njegoš-regimet i Cetinje var. Landet mistet 2 836 soldater i den første Balkankrigen, mange av disse ved beleiringen av Skadar (Shkodër). Ytterligere 240 døde i den andre Balkankrigen i 1913.^[12] Nederlaget ved Skadar bare økte tendensen til å søke støtte i Serbia, og etter 1918 ble mange ledende montenegrinere trukket nærmere Beograd som forutsetning for i det hele tatt å bevare en selvstendig montenegrinsk stat.^[13]

Stormaktenes manglende vilje til varige løsninger, og nederlaget for en serbisk-bulgarsk tilnærming, medførte at spesielt Østerrike-Ungarn vurderte det som trygt å erklære full krig mot Serbia fra 1914, utløst av attentatet 28. juni i Sarajevo.^[14]

Under første verdenskrig støttet Montenegro opp om Serbias krigføring mot Østerrike-Ungarn, og kjempet i to år imot østerriksk invasjon i en stillingskrig fram til 1916. Om lag 3 000 montenegrinere falt under verdenskrigen.^[15] Under den påfølgende østerrikske okkupasjon styrte montenegrinernes konge og regjering i eksil fra Bordeaux. Kongen ble derimot stadig mer isolert, ettersom et flertall av serbere og enkelte montenegrinske partier ønsket union med Serbia.

I praksis var Balkan i krig uavbrutt fra oktober 1912 til november 1918, og en rekke europeiske stormakter intervenerte på ulikt vis. Vinneren til slutt ble Serbia, som satt igjen med et maksimalt landområde og innlemmet Montenegro etter verdenskrigen.

Under den serbisk-dominerte Podgroricaforsamlingen ble det bestemt å innlemme Montenegro i Kongeriket Jugoslavia fra 1. desember 1918. Den multi-etniske staten opplevde mange indre konflikter. Den 20. juni 1928 skjøt og drepte den montenegrinske parlamentsmedlemmet Puniša Račić i alt fem medlemmer av det kroatiske bondepartiet, inkludert Stjepan Radić.

Fra 6. januar 1929 ble regionenes selvbestemmelse i Jugoslavia kraftig redusert. Kong Aleksander avskaffet grunnloven, og suspenderte parlamentet. Det videre kongestyre ble kjent som «6. januar-diktaturet» – Šestojanuarska diktatura – og innebar blant annet at landet tok navnet Kongeriket Jugoslavia. Den 3. oktober 1929 reduserte kongen de 33 oblastene til 9 nye, store banoviner. Montenegro inngikk i provinsen Banat Zeta, som også omfattet vestlige Kosovo, Hercegovina og Dubrovnik-regionen. Podgorica var dette banat'ets hovedstad, og bevarte derved en viss økonomisk og administrativ betydning.

Under andre verdenskrig opplevde Montenegro først italiensk, og fra 1943 tysk, okkupasjon. En blodig geriljakrig fulgte okkupasjonene hvor agrar-fascisten Krsto Zrnov Popović med italiensk og tysk støtte kjempet mot både serbiske nasjonalister og partisaner. Det må antas at Montenegro bar sin forholdsmessige andel av de samlede jugoslaviske krigstapene på 305 000 soldater og 1,2 millioner sivile.^[16]

Titos seire over interne fiender og okkupasjonsstyrkene lengre nord førte til oppretting av en kommunistisk republikk i 1945. Den 29. november 1945 ble Montenegro, Serbia, Slovenia, Makedonia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina republikker i den nye sosialistiske staten Den demokratiske føderasjonen Jugoslavia, som ble omdøpt allerede i 1946 til Den føderale folkerepublikken Jugoslavia, og senere til – Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (SFR).

Montenegro ble en egen republikk innen føderasjonen, og montenegrineren Milovan Đilas hadde status som Titos arvtaker inntil han begynte å kritisere politiske forhold åpenlyst, og ble opposisjonell dissident. Fra 1974 ble Montenegros selvstyre noe utvidet innen Jugoslavia. De to provinsene Vojvodina og Kosovo fikk også større rettigheter nå, og både Montenegro og Kosovo nøt etter hvert godt av betydelige økonomiske overføringer fra resten av Jugoslavia. Turismen langs kysten ble utviklet noe under Tito-perioden, blant annet i Igalo.

Titos død 4. mai 1980 førte ikke til umiddelbar oppløsning, partiet beholdt makten og de ulike nasjonenes partirepresentanter forble lenge lojale mot føderasjonen. Det mest intense forarbeidet til selvstendighet ble trolig planlagt i Kroatia under general Frano Tudjman, og ikke i Serbia eller Montenegro i første omgang. I 1991, foran de første frie valgene, tok likevel Milo Đukanović og to andre unge og fremsynte, men foreløpig Milošević-lojale partikadre, kontrollen med Montenegros kommunistparti. De endret navnet til Montenegros demokratiske sosialistiske parti (Demokratska Partija Socijalista Crne Gore, DPS), og fikk vedtatt å fjerne ordet sosialistiske fra delstatens offisielle navn.

Et viktig startskudd for den økende fragmenteringen ble avfyrt langt utenfor Montenegro. En hemmelig avtale med Kroatia om å dele opp Bosnia-Hercegovina,^[17] avtalt i et møte i Karađorđevo mellom den kroatiske lederen Frano Tudjman og den serbiske partilederen Slobodan Milošević i mars 1991,^[18] ble for Milošević' del trolig enda mer nødvendig å gjennomføre da det brøt ut kraftige student- og misnøyeprotester i Beograd. Den montenegrinske partiledelsen holdt seg klokelig unna dette spillet, men kunne nå arbeide friere med å øke sin selvstendighet fra Beograd, i ly av de nasjonale konfliktene og splittelsene som nå fikk utfolde seg med partiledelsens velsignelse.

I 1991 ble Milo Đukanović statsminister i Montenegro, men innenfor føderasjonen. Selv da Slovenia, Makedonia, Kroatia og Bosnia erklærte brudd med unionen og selvstendighet, forble Montenegros partiledelse bestemt på å fortsette unionen med Serbia. Finansieringen av krigen medførte hyperinflasjon i Serbia, og denne smittet over på Montenegro. Økonomien brøt nesten sammen, og fikk etter hvert ytterligere skudd for baugen da de serbiske bankene lånte folks sparepenger videre ut til staten for å finansiere krigføringen i Kroatia og Bosnia.

Krigen mellom restene av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia og Kroatia førte til at Badinter-kommisjonen fra EU tidlig i 1992 erklærte Jugoslavia nå var å anse som oppløst. Den 6. april brøt Bosnia-krigen ut, og som svar på omverdens diplomatiske press opprettet Serbia og Montenegro den 28. april formelt en ny statsdannelse – Den føderale republikken Jugoslavia. Denne nye staten ble ganske umiddelbart idømt sanksjoner fra FN.

Montenegro lyktes i å unngå krigføring på eget territorium under krigene i Jugoslavia 1992–95, hovedsakelig gjennom å støtte fortsatt union med Serbia. Montenegrinske tropper deltok derimot i kamphandlinger utenfor landet, blant annet ved angrepet på Dubrovnik. Dessuten ble det sluppet noen NATO-bomber over unionens styrker i Montenegro under Kosovokrigen fra 1998.

En folkeavstemning i 1992 godkjente opprettelsen av unionen under navnet Den føderale republikken Jugoslavia. Men snart krevdes en vanskeligere balansegang, landets ledelse måtte både støtte Serbia for å unngå krig, og samtidig markere tilstrekkelig avstand for å unngå vestlig intervensjon. I denne perioden måtte landet utholde internasjonale sanksjoner. NATO-bombingen av Serbia rammet i en viss grad også Montenegro i 1999, selv om landets ledelse på det tidspunktet var erklærte tilhengere av løsrivelse fra Serbia.^[19]

Den 21. september 1995 ble Bosnia-krigen offisielt avsluttet, etter langvarig internasjonal mekling. Milo Đukanović slo to år senere pro-Milosevic-kandidaten i det montenegrinske presidentvalget, og fra 1997 begynte de montenegrinske lederne stadig sterkere å angripe Milošević og Serbia. Spesielt vanskelig var det å fortsette i union med en større nabostat som drev en fullstendig mislykket økonomisk politikk, og skapte hyperinflasjon. For å komme unna inflasjonen innførte Montenegro tyske mark som sideordnet valuta i 1998. Etter et år ble den jugoslaviske dinaren helt forlatt.

Et endelig dødsstøt mot unionen kom med Kosovokrigen fra 24. mars 1999. Đukanović erklærte at Montenegro ikke var en del av konflikten i Kosovo, men enkelte strategiske mål ble likevel bombet av NATO. På dette tidspunktet var økonomiske reformer allerede godt i gang, teleselskapet Promonte ble ytterligere delprivatisert fra 1996, da norske Telenor gikk inn på eiersiden i «pausen» mellom Bosniakrigen og Kosovokrigen.

En viktig delseier på veien til selvstendighet kom i 2000 da mer pro-vestlige krefter i Beograd kastet Slobodan Milošević som partileder. Nå la den montenegrinske partiledelsen konkrete planer for full selvstendighet. I 2001 ble det innledet videre privatisering av statlig (dvs. føderal jugoslavisk) eiendom, blant annet ble det største statlige teleselskapet solgt til tyske T-Mobile, og aluminiumsverket KAP i Podgorica ble solgt til russiske investorer.

Euro ble innført som valuta i januar 2002, da tyske mark opphørte som pengeenhet. Derimot oppstod det et forsinkende intermesso på veien mot selvstendighet, da EU i mars fikk igjennom en avtale hvor eks-jugoslaviske, montenegrinske og serbiske ledere dannet en ny stat, med navnet Serbia og Montenegro som erstatning for den nøyaktig like omfattende staten Jugoslavia. Allerede måneden etter kollapset den montenegrinske regjeringen i uenighet om unionen med Serbia. Det ble utlyst nyvalg til nasjonalforsamling, og partiene som støttet Milo Đukanović vant valget i oktober. Han ga nå opp presidentvervet for å bli statsminister for en koalisjon av partier, og partifellen Filip Vujanovic ble i 2003 ny president.

Den formelle opprettelsen av unionen i 2003 ble ikke mer enn et formelt, taktisk skritt fra montenegrinernes side. Unionen med Serbia møtte nå stadig sterkere motstand i det politiske miljøet, anført av statsminister Đukanović selv. Samtidig ble splittelsen mellom Serbia- og uavhengighetstilhengere langt skarpere. Den fremtredende journalisten og regimekritikeren Dusko Jovanovic ble skutt og drept i mai 2004. Hans avis Dan ble ansett som et talerør for anti-uavhengighetsbevegelsen, og hadde kommet med påstander om korrupsjon blant lederne av Montenegro.

Etter at den serbiske statsministeren Vojislav Kostunica i februar 2005 avviste et montenegrinsk forslag om splittelse av unionen mellom landene, erklærte Đukanović formelt at det ville arbeides konkret for løsrivelse og en montenegrinsk selvstendighetserklæring. Nasjonalforsamlingen ble enig om krav om 55 % ja-stemmer i ende folkeavstemning. I den endelige folkeavstemningen 21. mai 2006 tok montenegrinerne med 55,4 % flertall skrittet ut av unionen med Serbia.

Montenegros uavhengighetsvalg ble umiddelbart godkjent av Serbia da det kom i juni. Det skjedde fredelig, men ikke uten spenning og motstand både fra de serbiske opposisjonspartiene i Montenegro, og fra staten Serbia. De pro-serbiske opposisjonspolitikere som hadde vært mot uavhengighet, møtte ikke opp da forsamlingen stemte over uavhengighet 3. juni. De pro-vestlige og selvstendighetspartiene som gikk seirende ut, har styrt landet uavbrutt de siste ti årene.

Den tidligere bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadžić som ble arrestert sommeren 2008, er opprinnelig født og oppvokst i Montenegro. Hans karriere er et av utallige eksempler på hvordan etnisitet og nasjonalitetstilhørighet har krysset grenser i det tidligere Jugoslavia, og hvordan sørslaviske borgere og ledere har hatt kryssende lojaliteter hvor Montenegro er innvevd i et fortsatt fellesskap med de andre republikkene i regionen.

I 2009 ble Montenegro hardt rammet av finanskrisen, som reduserte de store utenlandske investeringene i landet og på den måten svekket betalingsbalansen med utlandet markant. Dette ga igjen store problemer med budsjettbalansen og det ble foretatt kutt i offentlige utgifter.

• Liste over Montenegros statsoverhoder

• BBC News: Timeline: Montenegro