Leopold Josef von Daun

Leopold Josef von Daun
Født		24. sep. 1705[1][2][3] Wien[4]
Død		5. feb. 1766[1][2][5][4] (60 år) Wien[4]
Beskjeftigelse		Offiser
Ektefelle		Maria Josepha, Gräfin Fuchs von Bimbach und Dornheim (1745–)
Far		Wirich Philipp von Daun
Mor		Maria Barbara, Gräfin zu Herberstein[6]
Barn		Maria Theresia, Gräfin von und zu Daun[6] Q125628350
Nasjonalitet		Det tysk-romerske rike
Gravlagt		Augustinian Church
Utmerkelser		Storkors av den militære Maria Teresia-ordenen[4] Ridder av Det gyldne skinns orden[4]
Signatur
Leopold Josef von Daun på Commons

Leopold Josef von Daun (tysk: Leopold Joseph Maria, Reichsgraf von und zu Daun), født 24. september 1705, død 5. februar 1766) var en østerriksk feltmarskalk.

Han bar først grevetittel, men ble senere fyrste av Thiano.

Han var født i Wien, som sønn av grev Wirich Philipp von Daun (1669-1741). Den adelige Daun-familien stammet fra Rhinland, der byen Daun ligger i distriktet Vulkaneifel.

Det var opprinnelig meningen at Leopold Joseph skulle tre inn i de geistliges rekker, men dragningen mot en militær karriere ble for sterk. Både hans far og hans farfar hadde vært fremstående generaler i den keiserlige hæren. I 1718 tjenestegjorde han i sin fars regiment i kvadrupelalliansekrigen på Sicilia. I 1734-1735 deltok han i kamper i Italia og på Rhinen i den polske tronfølgekrigen; da hadde han allerede obersts grad. Under den russisk-østerrikske tyrkerkrig i 1737-1739 ble han utnevnt til Feldmarschallleutnant (generalmajor).

I 1737-39 deltok han i Den østerrikske arvefølgekrigen. Etter freden i 1748 ivret han for å øke krigsdyktigheten til soldatene, utarbeidet nye reglementer for hæren og bidro grunnleggingen av Theresianische Militärakademie i Wiener Neustadt i 1751.

I 1754 ble han feltmarskalk. Han deltok ikke aktivt i de første trefningene da Syvårskrigen brøt ut, men i 1757 fikk han kommandoen over hæren som skulle befri Praha, og greide å seire over Fredrik II av Preussen ved Kólin. Dette ble anerkjent som en fremragende militærbedrift, men likevel ble von Daun bare nestkommanderende over de samlede styrkene som møtte Fredrik II i de påfølgende slagene. Fyrst Karl av Praha ville ikke akseptere noen annen enn seg selv som øverstkommanderende. Med von Daun som nestkommanderende ble Fredrik IIs tropper på nytt beseiret ved Breslau den 22. november 1757. Men prøysserne vant deretter både slaget ved Leuthen og slaget ved Torgau. Von Daun ble ikke holdt ansvarlig for disse nederlagene, og da Karl av Praha frasa seg kommandoen, rykket von Daun opp som øverstkommanderende.

Under resten av krigen nøyde han seg med å iaktta fienden, slik at krigen dro ut i tid, uten noe avgjørende slag. Denne krigføringsmåten er vurdert ulikt av militærhistorikere. Strategien gav ham tilnavnet «Den østerrikske Fabius Cunctator», etter den romerske generalen og statsmannen Fabius Cunctator.^[7]

I 1762 ble han president i hoffkrigsrådet («Hofkriegsrat») og gjorde på denne plassen stor nytte for den østerrikske hæren.

I 1757 ble von Daun tildelt kommandoen over hæren som skulle befri Praha. Den 18. juni 1757 påførte han Fredrik den store hans første nederlag, i trefningen som har gått over i historien som slaget ved Kólin. Til minne om denne bedriften stiftet Maria Teresia av Østerrike straks en militær orden i sitt navn, og von Daun var den første som ble tildelt Storkorset av denne nye ordenen.

Etter von Dauns død reiste Maria Teresia av Østerrike et minnesmerke over ham i Augustiner-kirken. Monumentet er utført av Balthasar Ferdinand Moll og bærer en inskripsjon der han blir omtalt som de keiserlige staters redningsmann. I 1888 ble det østerrikske infanteriets 56. regiment oppkalt etter feltmarskalk von Daun.