Lancelot

Lancelot du Lac (eller Launcelot) var en av de mest kjente ridderne av det runde bord i legendene om kong Arthur hvor han ble betraktet som en av de største og mest betrodde av kong Arthurs riddere. Han spilte en rolle i mange av Arthurs mange seirer på slagmarken, og for sin andel i søken etter den hellige gral. Kontrasten til hans edle og høviske vesen er hans utroskap med kong Arthurs hustru, dronning Guinevere. Således er han både den beste og den verste av Arthurs riddere.

Lancelots liv og opplevelser er en vesentlig del i mange romanser fra middelalderen, ofte med konflikterende bakfortellinger og kjeder av hendelser. Hans første opptreden som en hovedfigur er i Chrétien de Troyes' Le Chevalier de la Charette (Lancelot, kjerreridderen),^[1] datert fra 1100-tallet.^[2] I løpet av 1200-tallet opptrer han framtredende i lange Vulgate-syklusen hvor de fleste av hans mer berømte bedrifter skjer i seksjonen som kalles for «Prosa-Lancelot» eller «Lancelot-Gral».

Lancelots litterære opprinnelse er mystisk. Før han dukket opp i verkene til Chrétien de Troyes var Lancelot bortimot fullstendig ukjent. Forskeren Roger Sherman Loomis har foreslått at Lancelot er beslektet med den walisisk helten Llwch Llenlleawg («Llwch med den slående hånd») fra Culhwch og Olwen (walisisk Culhwch ac Olwen), en fortelling om en helt som er knyttet til Arthur og hans riddere.

En annen teori er at Lancelot isteden kan ha vært helten i en uavhengig folkeminne som hadde kontakt med og til sist ble opptatt i tradisjonen med kong Arthur. Vannfeens tyveri av et barn, heltens tilstedeværelse ved en ridderturnering i løpet av tre etterfølgende dager i tre ulike forkledninger, og redningen av en dronning eller prinsesse fra et fengsel i Den Andre Verden, er alle trekk fra en velkjent og utbredt eventyr, varianter har blitt funnet i bortimot alle land, og tallrike eksempler har blitt samlet av Emmanuel Cosquin i hans Contes Lorrains, og av J. F. Campbell i hans Tales of the West Highlands.

Etter sigende skal Lancelot ha hatt et kullsort hår, solbrunt hud og en godt utseende.

Figuren Lancelot ble først introdusert av forfatteren Chrétien de Troyes på 1100-tallet. I Chrétiens tidligste kjente verk, Erec og Enide (fransk Érec et Énide) opptrer navnet Lancelot som den tredje på en liste av riddere ved Arthurs hoff. Det faktum at Lancelots etterfølger Gawan og Erec indikerer en antatt betydning som riddere ved hoffet, selv om han ikke figurerer på en fremtredende plass i denne fortellingen. Lancelot dukker opp på nytt i Chrétiens Cligès. Her har han en langt viktigere rolle som en av de ridderne som Cligès må overvinne i søken.

Det er ikke før med Chrétiens Le Chevalier de la Charrette at Lancelot imidlertid ble hovedfiguren. I denne teksten er han presentert som den mest storslåtte av alle ridderne til kong Arthur. Hans utroskap med dronningen blir også introdusert i denne teksten. I henhold til historikeren Pamela Raabe blir Lancelot i Chrétien de Troyes’ verk ikke bare presentert som det mest tapre av ridderne, men den som alle han møter blir tvunget til å beskrive som den uten sidestykke perfekte.^[3] Hans dåder er fortalt for at de er enestående, ikke bare blant andre riddere, men for alle menn som noen gang har levd. Det litterære problemet er hvordan hans perfekte «hellighet» kan forenes med hans åpenbare utroskap med ingen ringere en kongens dronning. Hvordan kan de elskedes seksuelle fullbyrdelse ble betraktet som en «helgenaktige affære» når den også er utroskap og et forræderi? I tillegg skjer dette forræderiet mot kong Arthur, som litteraturforskeren William Bowman Piper antyder at alle riddere skylder uselvisk respekt i henhold til den arthurianske politikken.^[4]

Lancelot knytter kristendommen til Arthur-legenden. Raabe sammenligner Lancelots søken for Guinevere i Le Chevalier de la Charrette som en søken som ligner Enhvers søken etter frelse og Jesus Kristus' søken for den menneskelige sjel. Raabe hevder at Chrétiens hensikt var at hans lesere skulle se Lancelot «som en helgen, en martyr, den perfekte kristne pilegrim, selv som Kristus selv.»^[5] Hun sammenlignet Lancelots kjærlighet for Guinevere til en kristens kjærlighet for Gud; den antatte korrelasjon, at Guineveres kjærlighet for Lancelot var således den av Guds (eller jomfru Marias) kjærlighet for menneskeheten er det neste logiske skritt i argumentet.^[6]

Dette blir forsterket når han blir den profetiske frelseren av de fangetagne ved Logres. Hans eventyr blant gravene er beskrevet i begreper som antyder Kristus opprivende hendelser i helvete (Descensus Christi ad Inferos) og gjenoppstandelse: uanstrengt løfter han lokket av sarkofagene som bærer en inskripsjon som forutser at han frigjør fangene.^[7]

Danielle MacBains studie av Thomas Malorys Le Morte d’Arthur (Arthurs død) hevder at Lancelots affære med Guinevere er ofte sett som en parallell til den til Tristan og Isolde. MacBain foreslår at det er Lancelot som til sist er identifisert med tragedien om tilfeldigheter og menneskelig svik som er ansvarlig for det runde bords undergang.^[8]

Selv om Lancelot senere ble assosiert med søken etter den hellige gral, inkluderer ikke Chrétien ham i det hele tatt i sin siste romanse, Le conte du graal. I denne fortellingen som introduserer gralmotivet i middelalderlitteraturen, er Perceval den ensomme søkeren av gralen. Lancelots involvering i legenden om gralen er først nedtegnet i Perlesvaus, skrevet en gang mellom 1200 og 1210.^[9] Den hevder å være en fortsettelse av Chrétien de Troyes' uferdige Perceval-fortelling, men har blitt kalt for den siste kanoniske fortelling om Arthur på grunn av dens påfallende forskjeller fra andre versjoner.^[10]

Lancelots figur er kanskje mest helhetlig utviklet i den såkalte Vulgate-syklusen hvor han er mest framtredende i tredje og fjerne del, henholdsvis Lancelot du lac (Lancelot fra sjøen) og Queste del Saint Graal (Søken for den hellige gral), kjent samlet som Prosa-Lancelot. Mens Gaston Paris har argumentert på slutten av 1800-tallet for at episoden Guenivere-Meleagant i Lancelot du lac er bortimot en bokstavelig bearbeidelse av Chrétiens dikt, kan Queste del Saint Graal bli sett på som en betydelig utvidelse av Chrétiens fortelling.^[11] Hvor Chrétien behandler Lancelot som om hans lesere allerede er kjent med figurens bakgrunn, er de fleste av de hendelser som i dag er forbundet med Lancelot i våre dager for første gang framstilt i denne teksten, eksempelvis Lancelots herkomst og opphav, Lancelot og gralen, Lancelot og Guenivere, og Camelots undergang og videre.

Siden tidlig på 1200-tallet har det vært tallrike gjenfortellinger i ulike språk av ulike forfattere av livet, kjærligheten og ridderskapet til Lancelot. Fortellingen om hans utroskap med Guenevere har alltid utgjort den viktigste delen av hver betydningsfull fortelling av kong Arthur. Lancelots fiktive biografi kan i hovedtrekk settes sammen fra de litterære verker om ham.

Lancelot (født Galahad)^[12] var sønn av kong Ban av Benwick (eller Benoic) og Elaine.^[13] Mens han var et barn ble hans far drevet fra sitt kongedømme av sin fiende Claudas de la Deserte.^[14] Ban og Elaine flykter med sitt barn. Mens Elaine tar seg av sin sårete ektemann ble Lancelot fraktet av sted til Viviane eller Fruen ved innsjøen som fostrer opp barnet i sitt magiske rike. Det er fra denne oppveksten som Lancelot får sitt tilnavn, du lac = «fra innsjøen».

Fruen ved innsjøen sender Lancelot til kong Arthurs hoff hvor han ble en ridder på anbefaling av sir Gawain. Bortimot øyeblikkelig som han ankommer til hoffet og treffer dronning Guinevere ble han forelsket i henne. En av hans første dåder ble å redde dronningen fra Arthurs fiende Meleagant.^[15] Lancelot synes å være beslektet med en keltisk fortelling om en bortførelse kalt aithed. I denne legenden bortfører en mystisk fremmede en gift kvinne og frakter henne til sitt hjem. Ektemannen av kvinnen redder henne deretter mot alle odds.^[16]

Tidlig i Lancelots karriere møtte han Sorgevakten (engelsk Dolorous Guard). Etter å ha reist ut for eventyr kommer Lancelot over en festning voktet av Kobberridderen. For å overvinne denne utfordringen må Lancelot bekjempe ti riddere ved den første muren, ti riddere ved den andre muren, og til sist Kobberridderen selv. Imidlertid etter å ha beseiret ridderne (ved hjelp fra sin fostermor Fruen ved innsjøen) oppdager han at Kobberridderen har flyktet. Byfolket fører Lancelot til en kirkegård hvor han finner en store plate av metall hvor inskripsjonen forteller at kun en ridder kan løfte platen og at denne ridderens navn er skrevet på undersiden av platen. Lancelot (som heretter ble kjent som ganske enkelt «Den hvite ridder») er i stand til å løfte platen og på den andre siden står faktisk «Lancelot».

Navnet Sorgevakten ble endret til Gledesvakten (Joyous Guard) og ble Lancelots hjem.

Lancelot spiller en betydningsfulle i rolle i krigen mellom Arthur og Galehaut. Selv om Galehaut er Arthurs fiende ble Lancelot venner med ham og overtaler ham til sist å overgi seg frivillig til Arthur. Som et tegn på sin takknemlighet inviterte Arthur Lancelot til å bli et medlem av det runde bord. Til tross for denne lykkelige resultatet er Galehaut den som til sist overbeviser Guinevere om gjengjelde Lancelots hengivenhet, en handling som i det minste delvis resulterte i at Camelot går under. Framfor å dra tilbake til Galehauts hoff blir Lancelot værende ved det runde bord.

Senere, med hjelp av Arthur, beseirer Lancelot Claudas og vinner tilbake til sin fars kongedømme, skjønt han beslutter igjen å bli værende ved Camelot sammen med sine fettere sir Bors og sir Lionel, og sin illegitime halvbror Ector de Maris.

Ved denne tiden er Lancelot den mest berømte av alle ridderne ved det runde bord. Fiskekongens datter, Elaine, ble forelsket i ham. Hun lurer ham til å tro at hun er dronning Guinevere og han går til sengs med henne. Elaine føder senere sønnen Galahad, som også ble en ridder av det runde bord.

Ord om dette forholdet kommer til dronning Guenevere og i et raserianfall forviser hun Lancelot etter først å ha underkastet ham en lang tirade hvor hun hudflettet ham for hans oppførsel. Nedbrutt av denne avvisningen mistet Lancelot sitt vett og vandret rundt i villmarken i to år før han kommer fram til Corbin. Elaine gjenkjenner ham og han får se den hellige gral gjennom et slør som leger ham fra hans galskap. Kort tid etter dro han tilbake til Camelot etter å ha blitt funnet angrende av sir Percival og sir Ector ved dronningens forespørsel.

Etter at han er kommet tilbake til hoffet deltar Lancelot i søken etter den hellige gral sammen med Perceval og Galahad, skjønt som en synder (ekteskapsbryter) får kun se et glimt av gralen. Det er isteden hans sønn Galahad som mottok gralen sammen med Lancelot fetter sir Bors og sir Perceval, sønn av kong Pellinore.

Til sist ble Lancelot kjærlighet for Guinevere en ødeleggende kraft som førte til at Gawains brødre ble drept, at Lancelot og Gawain ble uvenner, og at Mordred forrådet kong Arhur. Ved nyheten om at Arthur var død og at Guinevere var blitt nonne dro Lancelot ut for å bli eneboer og leve resten av livet i anger (som Guinevere). I henhold til legenden skal han ha dødd på langfredag (den samme dagen som Jesus Kristus døde).

• MacBain, Danielle Morgan (1993): «The Tristramization of Malory's Lancelot». English Studies, 74: 57-66.
• Piper, William Bowman (1986): «The Whole Book of King Arthur and of His Noble Knights». Modern Language Quarterly, 47: 219-35.
• Raabe, Pamela (1987): «Chretien's Lancelot and the Sublimity of Adultery». Toronto Quarterly, 57: 259-70.
• Kennedy, Elspeth (1986): Lancelot and the Grail: A Study of the Prose Lancelot, Clarendon Press
• Kennedy, Elspeth (red.) (1980): Lancelot Do Lac, the Non-Cyclic Old French Prose Romance, 2 bind, OUP.
• Lancelot of the Lake, Introduction Elspeth Kennedy. Translation and notes Corin Corley (Oxford World's Classics)
• Cole, William (2005): «First and Otherwise Notable Editions of Medieval French Texts Printed from 1742 to 1874: A Bibliographical Catalogue of My Collection». Sitges: Cole & Contreras.
• Murray, K. Sarah-Jane (2008): «From Plato to Lancelot: A Preface to Chretien de Troyes», Syracuse University Press,. ISBN 0-8156-3160-X
• Lawhead, Stephen R. (1997): Grail, Avon Books

• The Charrette Project 2 ved Baylor University
• XVth century Lancelot manuscripts BNF fr. 113-116 Bibliothèque nationale de France, utvalg av illuminerte folier, moderne fransk oversettelse, kommentarer.
• Morris, Gerald (2004): The Princess, the Crone, and the Dung-Cart Knight, (Google Books), Houghton Mifflin Harcourt (Moderne gjendiktning)