London-protokollen

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Siden bør splittes i selvstendige artikler og gjøres om til en pekerside

London-protokoll er en betegnelse på en rekke internasjonale avtaler.

Med utgangspunkt i Den greske selvstendighetskrigen, slo 22. mars 1829 en konferanse besøkende av ambassadørene fra Storbritannia, Frankrike og Det russiske keiserrike fast Hellas' grenser, som skulle være alt område sør for en linje som ble trukket fra Ártabukten til Pagastikosbuken, samt Evvia og Kykladene, men ikke Kreta. Hellas skulle imidlertid forbli en selvstyrt stat under en prins som ikke skulle tilhøre et av kongehusene til de tre signatarmaktene. En senere konferanse i London, 30. november samme år, slo fast at Hellas i stedet skulle få full uavhengighet, men grensene ble trykket tilbake til en linje som gikk langs Aspropotamos-elven til Maliacbukten.^[1]

3. februar 1830 ble Hellas' suverenitet slått fast i en London-protokoll.^[2] Denne blir imidlertid ikke satt ut i livet på grunn av julirevolusjonen i Frankrike. Videre hersket det uenighet om hvor nord-grensen skulle trekkes. Prosessen kom ikke videre før Henry John Temple, lord Palmerston ble ny britisk utenriksminister.

30. august 1832 ble det undertegnet en protokoll i London som godkjente og sluttet seg til vilkårene i Konstantinopeltraktaten fra samme år. Denne ga Hellas full uavhengighet fra Det osmanske rike og opprettet Det greske kongedømmet.

8. mai 1852 ble det etter Første slesvigske krig undertegnet en protokoll i London, og denne er senere omtalt som «London-protokollen». Dette var en revidering av en tidligere protokoll fra 2. august 1850, som Preussen og Østerrike hadde ratifisert. Den nye protokollen ble også anerkjent av de øvrige europeiske stormaktene Frankrike, Det russiske keiserriket og Storbritannia, samt de to østersjømaktene Sverige og Danmark.

Denne protokollen slo fast den danske statens integritet «som en europeisk nødvendighet og stående prinsipp». Videre bestemte protokollen at hertugdømmene Slesvig (overveiende dansk) og Holstein og Lauenburg (overveiende tyske) skulle være i en personalunion med den danske kongen. Frederik VII av Danmark var imidlertid barnløs, slik at en endring i kongefamilien måtte skje og dermed også tilhørigheten til disse hertugdømmene og det ble konflikt mellom tronfølgen i hertugdømmene i forhold til den danske tronen. Dette førte til at den nye danske kongen, Christian IX, i strid med London-protokollen, ikke fikk arverett til Holstein og Sachsen-Lauenburg. Arverekken i disse ble dermed endret, men det ble slått fast at disse hertugdømmene var selvstendige enheter, og at dette også gjaldt Slesvig. Fredrik VII døde bare tre dager etter at protokollen ble undertegnet, men hans Christian IX sluttet seg til protokollen.^[3]

Stormaktene ønsket gjennom å garantere dansk territoriell integritet, å forhindre at Preussen fikk adgang til de viktige strategiske havnene i Kiel. Elleve år senere ble denne protokollen utgangspunktet for Andre slesvigske krig, da Preussen og Østerrike beskyldte Danmark gjennom Novemberkonstitusjonen å bryte London-protokollen da den nye konstitusjonen gjorde Slesvig til en del av Danmark.

En London-protokoll ble undertegnet 21. mars 1877 mellom Det russiske keiserriket og Storbritannia, hvor russerne gikk med å på avstå fra å etablere noen lydrike dersom de seiret i Den russisk-tyrkiske krig (1877-1878). Til gjengeld skulle britene forbli nøytrale i enhver konflikt mellom Russland og Det osmanske rike. Avtalen var et forsøk på å opprettholde en maktbalanse på Balkan og unngå innblanding fra stormaktene. Russiske forsøk på å skapet et Stor-Bulgaria gjennom San Stefano-traktaten gjorde at Storbritannia trakk seg fra avtalen og truet med miliære aksjoner fram til Berlin-kongressen.

I den London-protokollen som ble undertegnet 12. september 1944 ble de allierte (uten Frankrike) enige om delingen av Tyskland i okkupasjonssoner etter andre verdenskrig.

London-protokollen blir også brukt som navn på Londonavtalen av 2000 mellom en del undertegnende stater for å redusere påkrevde oversettelser innen europeiske patenter.^[4]

• Holt, Lucius Hudson; Chilton, Alexander Wheeler (1917), The History of Europe from 1862 to 1914: From the Accession of Bismarck to the Outbreak of the Great War, Macmillan . Accessed online at Google Books.