Ode til gleden

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2020-09

Friedrich Schiller (venstre) skrev diktet Ode til gleden i 1785. Ludwig van Beethoven (høyre) brukte teksten i sin niende symfoni, sluttført i 1823.

Ode til gleden (tysk: An die Freude) er et dikt skrevet i 1785 av den tyske poet og dramatiker Friedrich Schiller. Diktet er særlig kjent for Beethovens tonesetting og bruk i hans 9. symfoni.

Diktet uttrykker Schillers idealistiske syn om menneskehetens forbrødring, og det var en visjon som Beethoven delte.^[1]

Schiller var en venn av frimureren Christian Gottfried Körner, som mellom 1812 og 1816 ga ut Schillers samlede verker. Körner ba ham skrive en ode som kunne brukes på bygningen til frimurerlogen Zu den drei Schwertern i Dresden og An die Freude ble skrevet sommeren 1785 i Gohlis i nærheten av Leipzig. Oden ble tidlig svært populær, blant annet blant studenter.

Ludwig van Beethoven arbeidet i mange år med sin tonesetting av oden i sin niende symfoni, som omsider ble fullført mot slutten av 1823. Han brukte hele 1. og 2. strofe, samt deler av 2. og 4.

Diktet er blant annet gjendiktet til norsk av André Bjerke, utgitt i hans Fremmede toner (1947), og av Terje Nordby, innspilt på Tramteatrets plate Pelle Parafins Bøljeband (1984). I sin vise Crescendo I Gågata har Lillebjørn Nilsen lånt Beethovens An die Freude-tema forkledd til vals i 3/4 takt.

Melodien finnes også i Norsk Salmebok 2013, med tekst av Eyvind Skeie, skrevet i 2007. Den norske salmeteksten er en bearbeidet versjon av den engelske tekst av Henry van Dyke, 1907.

• Europahymnen