Japans historie

Artikkelen inngår i serien om Japans historie
Perioder
Tidlig tid Jomon-perioden Yayoi-perioden Konfun-perioden Asuka-perioden Nara-perioden Heian-perioden Kamakura-perioden Sengoku-perioden Azuchi-Momoyama-perioden Tokugawa-shōgunatet Meiji-perioden Taishō-perioden Shōwa-perioden Stillehavskrigen Atombombene over Hiroshima og Nagasaki Japans historie etter 1945

Japans historie er historien til de japanske øyene og det japanske folket, og strekker seg fra oldtiden i regionen til Japans moderne historie som nasjonalstat. Menneskelig bosetning på de japanske øyene kan bli sporet tilbake til forhistorisk tid. Jōmonkulturen, navngitt etter bånddekorerte keramikk som denne steinalderkulturen framstilte for opptil 14 000 år siden. Denne ble fulgt av Yayoi-kulturen som strakte seg fra 250 f.Kr. til 250 e.Kr. og kjennetegnes av innføring av kulturell innflytelse og teknologi fra det asiatiske fastlandet. I løpet av denne perioden, 100-tallet e.Kr., er de første kjente skriftlige referansene til Japan nedtegnet i det kinesiske krønikeverket Hanshu. Mellom 200- og 700-tallet ble Japans mange kongedømmer og stammer gradvis forent under en sentralisert regjering, i navnet og formelt kontrollert av den japanske keiseren. Det keiserlige dynasti som ble etablert på denne tiden kom til å styre over Japan fram til i dag. I 794 ble en ny keiserlig hovedstad etablert ved Heian-kyō (dagens by Kyoto), og som markerte begynnelsen på heian-perioden, som varte fram til 1185. Denne perioden er betraktet som en gullalder for klassisk japansk kultur. Det japanske religiøse livet fra denne tiden og framover var en blanding av buddhisme, som hadde blitt innført via Korea, og de stedegne religiøse praksiser kjent som shintōisme.

I løpet av de neste århundrene ble makten til keiseren og det keiserlige hoff gradvis redusert og overtatt av militære klaner og deres hærer av samuraikrigere. Minamoto-klanen under Minamoto no Yoritomo sto igjen som seierherre etter Genpei-krigen i 1180–85. Etter å ha tatt makten satte Yoritomo opp sin hovedstad i Kamakura og tok tittelen som shogun. I 1274 og 1281 sto riket imot forsøk på invasjoner fra mongoler, men i 1333 ble det veltet av en rival som ble begynnelsen på Muromachi-perioden. I løpet av denne epoken begynte regionale krigsherrer kjent som daimyō å få økt makt på bekostning av shogunen. Til sist havnet Japan i en periode med innbyrdeskrig. I siste del av 1500-tallet ble Japan på nytt gjenforent under lederskapet til daimyō Oda Nobunaga og hans etterfølger Toyotomi Hideyoshi. Etter Hideyoshis død i 1598, kom Tokugawa Ieyasu til makten og ble utnevnt til shogun. Hans shogunate, som ble styrt fra byen Edo (dagens Tokyo), var en fredfylt og framgangsrik periode kjent som edo-perioden (1600–1868), eller Tokugawa-shōgunatet. Denne tidsepoken påførte et trengt klassesystem på det japanske samfunnet og isolerte seg fra all kontakt med verden utenfor Japan.

Den amerikanske Perry-ekspedisjonen i 1853–54 avsluttet brått Japans avsondring, og som igjen bidro til å felle shogunens makt og gi makten tilbake til keiseren i 1868. Det nye nasjonale lederskapet i den påfølgende meiji-perioden omformet det isolerte, underutviklede landet til et keiserrike som nært fulgte vestlige modeller og ble en verdensmakt. Selv om demokratiet utviklet seg i taishō-perioden (1912–26), hadde Japans mektige militære stort selvstyre og overkjørte Japans sivile ledere på 1920- og 1930-tallet. Militæret invaderte Mandsjuria i 1931, og fra 1937 eskalerte konflikten seg til en langvarig krig med Kina. Japans angrep på Pearl Harbor i desember 1941 førte til krig med USA og dets allierte. Japans styrker ble snart strukket ut over dets kapasitet, men militæret holdt ut til tross for amerikanske angrep som påførte store skader og ødeleggelser på store befolkningsområder. Japans ubetingede kapitulasjon ble offentliggjort den 15. august 1945 som følge av atombombene over Hiroshima og Nagasaki og Sovjetunionens invasjon av Mandsjuria, og undertegnet den 2. september samme år.

De allierte med USA i spissen okkuperte Japan fram 1952. Under overoppsyn av de allierte ble en ny konstitusjon påtvunget Japan og innført i 1947, som omformet Japan til et konstitusjonelt monarki. Etter 1955 fikk Japan en meget sterk økonomisk vekst, som har blitt kalt for Japans økonomiske mirakel.^[1] Japan ble en økonomisk verdensmakt og var verdens nest største industriland til 2010 da det ble passert av Kina.^[2] Det har vedvart helt fram til 1990-tallet da økonomisk stagnasjon ble betydelig. Et jordskjelv og en tsunami i 2011 førte til enorm økonomisk dislokasjon og en alvorlig nukleær katastrofe.^[3]

Beretningene om den eldste tiden er legendarisk preget. Ifølge tradisjonen ble det japanske keiserdømmet grunnlagt av Jimmu, som etter tidsregningen å dømme levde på 600-tallet f.Kr. Først om århundrene etter Kristus regner man med å ha opplysninger som er godt dokumentert.

To japanske bøker, Kojiki og Nihon shoki, ble skrevet på 700-tallet e.Kr. og er de eldste nedskrevne historiske verk. Begge forteller om Jimmu og sier han var en etterkommer av gudinnen Amaterasu. Tidlige kinesiske tekster forteller om Japan og nevner et land som kalles Wa. Det gis opplysninger om tradisjonene og kulturen der. På et tidspunkt forteller kineserne at det var en rekke riker i området.

Arkeologiske utgravninger har i høy grad blitt foretatt etter den annen verdenskrig og regnes for viktige når det gjelder å få et overblikk over den tidligste historien.

Japan har vært bebodd av mennesker i minst 35 000 år.^[4] Ved flere istider i løpet av de siste millioner årene har Japan vært tilknyttet fastlandet gjennom landbroer (ved Sakhalin i nord og trolig ved Kyushu i sør) som muliggjorde innvandring av mennesker, vekster og dyr til Japan fra nåværende Kina og Korea. Begynnelsen på Japans steinalder kom rundt 20 000 f.Kr.

Ved slutten av forrige istid, rundt 10 000 f.Kr., oppsto jomonkulturen i Japan. Den var en mesolittisk og neolittisk halvbofast jakt- og samlerkultur. Antageligvis var jomon forfedrene til Japans urbefolkning, ainoene. Ifølge tradisjonell japansk mytologi ble Japan grunnlagt i år 660 f.Kr. av keiser Jimmu. Den nåværende keiser Akihito er ifølge den tradisjonelle listen den 125. keiseren etter Jimmu.

Yayoiperioden kjennetegnes av et innflyt av teknologier fra det asiatiske fastlandet, og av omfattende innvandring fra ulike områder i Asia (først og fremst området rundt Beijing og Shanghai). I yayoi-perioden ble risdyrking utbredt, og arkeologiske funn vitner om mange ulike lokale kulturer. Den japanske religionen, shintoismen, oppsto i denne perioden.

I Kofunperioden ble det laget mange store nøkkelhullsformede graver, som antyder at man hadde en form for statsorganisering som kunne organisere byggingen av store graver til avdøde fyrster. I den kinesiske boka Redegjørelser fra de tre rikene nevnes Japan for første gang i skrift, i år 297. Der kalles landet for «Wa», og beskrives som bestående av flere tusen fyrstedømmer, hvorav Yamato skal ha vært det fremste.

Det japanske samfunnet ble i denne tiden organisert ved hjelp av et klansystem kalt Uji. Yamato-staten stammet antageligvis fra en samling av mektige Uji. I asuka-perioden ble en militærmakt opprettet i et system der et bestemt antall husholdninger måtte stå for et visst antall utrustede og trente soldater. Det var også i asuka-perioden at buddhismen kom til Japan, via Korea.

Gjennom Taikareformene i år 645 ble grunnmuren til et politisk og administrativt system basert på det kinesiske Tang-dynastiet skapt. Man innfører også den kinesiske tradisjonen med å bytte hovedstad hver gang en keiser dør, og da keiseren døde i 710, ble hovedstaden flyttet til Nara, noe som innledet Nara-perioden.

I denne perioden hadde man sterke diplomatiske forbindelser til Kina, og den kinesiske kulturen ble populær i Japan. I år 712 ble krøniken Kojiki gitt ut, og i 720 kom Nihongi («Japans historie»). Disse krønikene blander mytologi og virkelighet, og begge forteller blant annet hvordan gudene skapte Japan.

Heian-perioden (794–1185) er oppkalt etter byen med samme navn. I begynnelsen lyktes det Kammu-Tenno nok engang å stabilisere det keiserlige herskapet. Familien Fujiwara hadde allikevel mye makt, og sørget gjennom en skreddersydd bryllupspolitikk å få stor innflytelse på det japanske politiske liv. Kaiser Go-Sanjo (1068) brøt herredømmet til Fujiwara, dog til en høy pris. Han gikk til klosteret og regjerte derifra indirekte, en praksis som keiserhuset hadde beholdt, men sterkt innskrenket og også ødelagt mye av keiserhusets gode rykte.

Kamakura-perioden er en periode av den japanske historie hvor Kamakura-shogunatet står sterkt. Det ble offisielt etablert i 1192 i Kamakura, Kanagawa ved den første shogunen Minamoto no Yoritomo. Perioden markerer overgangen til land-baserte økonomier og en konsentrering av avanserte militære teknologier i hendene på en spesialisert krigerklasse. Adelen krevet lydige tjenester fra vasaller, som ble belønnet med len for dem selv. Leneierne utøvde lokalt militært selvstyre.

Kamakuraperioden sluttet i 1333 parallelt med ødeleggelsen av shogunatet og opprettelsen av keiserlig styre under erobrere.

Denne perioden er også kalt Ashikaga-perioden, etter at Ashikagashogunatet ble grunnlagt i 1338. Den nyinnsatte shogunen, Takauji, flyttet fra Kamakura til Muromachi i Kyoto. Det innebar at shogunen kom nærmere keiserinstitusjonen. Dette førte til å makten ble forskjøvet i shogunatets favør. Perioden var preget av uroligheter og desentralisering.

I Japan er perioden fra 1467 til 1573 er kjent som sengoku-perioden eller ”de(n) krigende stat(ers) tid” (Japansk: 戦国時代, Sengoku jidai), og er en del av muromarachi-perioden. Ōnin-krigen regnes som begynnelsen på sengoku-perioden. I denne perioden kom Japans første kontakt med Vesten, og perioden er markert av mange borgerkriger mellom ulike klaner og daimyōer.

Denne perioden kom på slutten av Sengokuperioden i Japan, da den politiske foreningen som gikk forut for etableringen av Tokugawa-shogunatet fant sted. Det varer alle årene fra omtrent 1573 til 1603, i hvilken tid Oda Nobunaga og hans etterfølger, Toyotomi Hideyoshi, opprettet orden i det kaoset som hadde preget Japan siden Ashikagashogunatets kollaps. Navnet for denne perioden er tatt fra Nobunagas slott, Azuchi slott, i den nåværende byen Azuchi, og Hideyoshis slott, Momoyama slott (også kjent som Fushimi slott), i Kyoto.^[5]

Selv om 1573 ofte blir regnet som startfase, begynner denne perioden allerede med Nobunagas inntog inn i Kyoto i 1568, da han ledet sin armé til den keiserlige hovedstaden for så å opprette Ashikaga Yoshiaki som den 15. shogun av Ashikagashogunatet og varer til Tokugawa Ieyasu tar maktsetet etter hans seier over tilhengere av Toyotomi-klanen ved slaget om Sekigahara i 1600.^[6]

Tokugawa-perioden blir også kalt for Edo-perioden på grunn av flytting av hovedstaden fra keiserens by, Kyoto til Edo, dagens Tokyo. Med sin konservative politikk klarte dynastiet å holde fred i landet i 250 år.

Meiji-perioden (.jap 明治時代, Meiji jidai) blir gjerne definert som epoken hvor Japan ble regjert av Mutsuhito (keiser Meiji). Den omfatter tidsrommet mellom 25. januar 1868 og 30. juli 1912. Meijirestaurasjonen ble begynnelsen på en omstilling fra et føydalsamfunn til en moderne imperialistisk stormakt under navnet Keiserriket Japan. Utviklingen som landet gjennomgikk i denne perioden er derav avgjørende for det nåværende Japan og dets betydning internasjonalt.

Perioden er sammenfallende med regjeringstiden til Taishō-keiseren, fra hans fars død 30. juli 1912 til hans egen, 25. desember 1926. Keiserens dårlige helse ble ansett som en av hovedgrunnene for at maktsentret fra oligarkiet rundt keiser Meiji til parlamentet, riksdagen og dermed til en mer demokratisk stat. Utenrikspolitisk fortsatte landets imperialistiske politikk med målet å være Øst-Asias og Øst-Stillehavets hegemonimakt. Den aggressive militarismen ble bremset av problemer med å betale opprustningen og av USAs interesser, særlig i stillehavsområdet.

Regjeringstiden til keiser Hirohito betegnes som showaperioden og varte fra 25. desember 1926 til 7. januar 1989. Med noe over 62 år er det det antatt lengste regjeringstid i det japanske keiserdømmes 2000-årige historie. Hans regjeringstid så overgangen fra det militaristiske og nasjonalistiske Japan i begynnelsen av showaperioden via den andre verdenskrigs katastrofe og deretter dannelsen av en av verdens mest moderne industristater med en velfungerende demokrati. Tiden må derfor inndeles i disse tre perioder.

Denne perioden var preget av en økende nasjonalisme, imperialisme og etterhvert fascistiske trekk i Japans politikk. Parlamentet ble dominert av militære og landet konsoliderte sin posisjon på det kinesiske fastlandet i Mandsjuria. Utviklingen førte til den andre kinesisk-japanske krig i 1937 som var på sett og vis starten på den andre verdenskrigen i Stillehavet.

Etter erobringen av de viktigste kinesiske byer i 1937/38 var Japan den klart dominerende makten i regionen. Denne aggresjonen svarte USA på med et handelsembargo. Utviklingen tilspisset seg og førte til Angrepet på Pearl Harbor ved slutten av 1941og Japans entré i den andre verdenskrig for alvor. Japan trakk fordeler av beleiringen av Kina og kunne derav ekspandere sin innflytelse i Sørøst-Asia, slik at til og med Australia ble truet. For å oppnå denne posisjonen brukte de japanske styrkene til dels svært brutale metoder.

Japan hersket over Filippinene, Ny-Guinea, Burma, Indonesia, som sammen med utallige øygrupper dannet en oljerik koloni. Først i juni 1942 ved slaget om Midway snudde vinden seg for japanerne. Den japanske marinen tapte blant annet fire hangarskip og i august 1942 tapte Japan ved Guadalcanal ett viktig slag.

Den keiserlige armé var vidt fordelt utover riket, men deres forsyninger var svært sårbare ovenfor angrep av ubåter. Arméen holdt seg i god stand frem til 1944, men med økende inntog av tropper fra den europeiske og amerikanske slagmarken ble de alliertes motoffensiv markert. Sørøstlige Asia ble gradvis befridd gjennom en rekke militære operasjoner, som ble kjent som «øyhopping» ved øy for øy ble erobret. Slik beveget de amerikanske stridskreftene stadig nærmere de japanske hovedøyene.

Til tross for bitter motstand ved slaget om Iwo Jima og Okinawa feilet de viktigste forsvarsstillingene til Japan. Selv om dette håpløse militære grunnlaget var destruerende for Japans utsikter, valgte de å ikke kapitulere. Noe senere ble den omstridte bombingen av Hiroshima og Nagasaki utført (den 6. og 9. august 1945). Sovjetunionen erklærte Japan krig den 8. august 1945. Disse hendelsene var avgjørende for Japans kapitulasjon, som ble kunngjort av keiser Hirohito den 15. august i en radiotale.

• Grønning, Terje, red. (2005): Vinduer mot Japan. Trondheim: Tapir Akademisk forlag. ISBN 82-519-2046-9.
• Bix, Hebert P. (2000): Hirohito and the Making of Modern Japan. New York, NY: Harper Collins. ISBN 978-0-06-186047-8.
• Farris, William Wayne (2009): Japan to 1600: A Social and Economic History. Honolulu, HI: University of Hawaii Press. ISBN 978-0-8248-3379-4.
• Farris, William Wayne (1995): Population, Disease, and Land in Early Japan, 645–900. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Asia Center. ISBN 978-0-674-69005-9.
• Hane, Mikiso (1991): Premodern Japan: A Historical Survey. Boulder, CO: Westview Press. ISBN 978-0-8133-4970-1.
• Henshall, Kenneth (2012): A History of Japan: From Stone Age to Superpower. London: Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-230-34662-8.
• Jansen, Marius (2000): The Making of Modern Japan. Cambridge, Massachusetts: Belknap Press of Harvard University.
• Mason, R.H.P. & Caiger, J.G. (1997): A History of Japan. Rutland, Vermont: Tuttle.

• «A Brief History of Japan» Arkivert 10. februar 2014 hos Wayback Machine.
• «History of Japan» Arkivert 10. februar 2014 hos Wayback Machine., Japan: the Official Guide