Jang Bahadur Rana

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Jang Bahadur Rana
Født		18. juni 1817 Katmandu
Død		25. feb. 1877 (59 år) Borlang
Beskjeftigelse		Statsminister, offiser
Far		Bal Narsingh Kunwar
Mor		Ganesh Kumari Thapa
Søsken		Bam Bahadur Kunwar Krishna Bahadur Kunwar Rana Ranodip Singh Kunwar Dhir Shumsher Rana
Barn		Jagat Jung Rana Lalit Rajeshwari Rajya Lakshmi Devi Jit Jung Rana
Nasjonalitet		Nepal
Utmerkelser		Storkorsridder av Order of the Bath
Jang Bahadur Rana på Commons

Jang Bahadur Kunwar Rana (transkriberes også Jung) (født 18. juni 1816 i Katmandu, død 25. februar 1877 samme sted) var statsminister i Nepal (som på den tida hadde navnet Gorkha) fra 1846 til 1877. Hans opprinnelige navn var Bir Narsingh Kunwar. Han fikk navnet Jang Bahadur av sin onkel på morssida, Mathebar Thapa.

Han var den viktigste herskeren i landet på 1800-tallet. Han skapte Rana-dynastiet som fortsatte å herske eneveldig fram til Nepals demokratiske revolusjon 1950–1951, og Muluki Ajn som var landets lov fram til 1962.

Jang Bahadur tilhørte chhetri-kasten. Hans familie var høytstående statsledere og offiserer på både mors- og farssida. Hans mors onkel var Bhimsen Thapa, Nepal/Gorkhas første store statsminister på 1800-tallet. Hans oldefar på farssida var en viktig militær leder under kong Prithvi Narayan Shah på 1700-tallet. Hans bestefar var en viktig militær leder i krigen mot Kina i 1791–1792 og ble en av de fire administrative lederne av staten (kaji). Faren hans, Kunwar Bala Narsingh Rana (opprinnelig Bala Narsingh Kunwar) var tilstede ved hoffet den dagen kong Rana Bahadur Shah ble myrda, og drepte morderen på stedet. For det ble han belønna med å bli Kaji, og stillinga ble gjort arvelig i hans familie.

Jang Bahadur gikk inn i hæren i 1832–1833, da han var 16 år. Da hans bestefar Bhimsen Thapa falt på slutten av 1830-tallet, mista han stillingen og eiendom. Han levde i Nord-India i noen år før han kom tilbake og ble artillerikaptein i den nepalske hæren i 1840. I november 1841 ba kong Rajendra Bikram Shah ham om å bli med i kongens livgarde. I januar 1842 begynte han å arbeide som kaji i palasset.

Da hans onkel på morssida, Mathbar Singh Thapa, ble statsminister i 1843, førte også det til at Jang Bahadur styrka sin stilling ved hoffet. Men Nathawar Singh syntes nevøen var for ambisiøs, og sørga for at han fikk en mindre viktig stilling ved staben til kronprins Surendra Bikram Shah. Ved hoffet skal Jang Bahadur ha gjort mange sprell for å more de kongelige. Det blir bl.a. påstått at etter et ønske fra kronprinsen gjorde han et sprang på hesteryggen fra 24 meters høyde (80 fot) ut i Trisuli-elva nord for Katmandu, han hoppa ut fra Daharaha-minareten med parasoller som fallskjermer, osv.

Dette plasserte Jang Bahadur i midten av en blodig hoffintrige, der forskjellige fløyer sloss om å kontrollere kongemakta i Nepal. Kong Rajendra Bikram Shah hadde i 1843 gjort sin yngste hustru, dronning Rayalaksmi, til regent. På denne tida hadde også kronprinsen, Surendra Bikram, lagt press på faren for at han skulle ta over kronen. Han var ikke sønn av Rayalaksmi, men av en eldre hustru av kongen. Rayalaksmi fikk likvidert hoffolka til sin eldre dronningrival, som tilhørte Phandey-familien, og fikk isteden inn sine egne tilhengere fra Thapa-familien. Statsminister Mathbar Singh Thapa var håndplukka av dronninga, men han begynte angivelig å intrigere mot Rayalaksmi sammen med kronprinsen. Hun fikk ham derfor drept i mai 1845. Han ble skutt av sin nevø, general Jang Bahadur Kunwar. I september samme år ble han medlem av regjeringa.

Den nye statsministeren var en slektning av kongen (og ikke fra dronningas favorittfamilie), Fateh Jung Pandey. 15. september 1846 ble Gagan Singh, dronningas favoritt (og ifølge noen kilder, elsker), drept. (Det er ikke klart hvem som sto bak mordet. Både kongen, statsministeren, kronprinsen – og Jang Bahadur – har vært utpekt som bakmenn eller utøvere.) På general Jang Bahadurs råd, beordra dronninga at en hoffmann fra Phandey-familien skulle arresteres og henrettes for drapet. Men mannen som fikk ordren nekta å utføre den. Kongen var også imot. I raseri innkalte dronningregenten alle ansatte ved hoffet til palasset Hanuman Dhokas arsenal (nepali khot). General Jang Bahadur Kunwar kom først. Han hadde med seg fem brødre og tre regimenter. Jang Bahadur oppfordra statsministeren til å eksekvere dødsdommen. Han nekta også. Ifølge den offisielle historia kasta den rasende Rayalaksmi seg da mot den angivelige gjerningsmannen for å drepe ham sjøl, men statsministeren la seg mellom.

På dette tidspunktet – igjen ifølge den offisielle historia – starta massakren. En skuddsalve braka, deretter fulgte en blodig kamp med sverd. Da den var over lå statsminister Fateh Jung Pandey død, sammen med minst 55 andre hoffmenn. I løpet av det som i nepalsk historie er kjent som Khot pawa – khot eller arsenal-massakren, ble general Jang Bahadur angivelig utnevnt til statsminister av dronninga.

Dagen etter starta masseflukten som skulle føre til at 6 000 medlemmer av familier til hoffmenn fra chhetri-kasten med navn som Thapa, Phandey og Basnyat flykta fra Katmandu.

Dronning Rayalaksmi hadde rekna med at Jang Bahadur skulle bli hennes redskap og hjelpe til med å bringe hennes sønn til makta. Men han valgte isteden å satse på hennes stesønn, den gamle kronprinsen. Hun planla å bli kvitt ham og sette sin egen sønn på tronen. Hun organiserte angivelig det som blei kjent som Basnyat-intrigen (etter de mange medlemmene av den ledende Gorkha-familien Basniyat som ble anklaga for å delta). I 1846 avslørte Jang Bahadur den angivelige intrigen. Han nytta høvet til å få henretta mange tilhengere av dronninga, få henne fradømt all makt og forvist til eksil til Banaras i India.

Den formelt maktesløse kongen, som var med henne, forberedte et invasjonsforsøk. I 1847 brukte Jang Bahadur det han karakteriserte som kongens landsforræderiske virksomhet som påskudd for å avsette ham og innsette kronprins Surendra Bikram Shah (som angivelig var gal) som ny konge. Da den avsatte kongen seinere på året gjorde invasjon i Tarai, ble han slått av hæren og tatt til fange, og Jang Bahadur lot ham tilbringe resten av livet i husarrest i Bhadgaon. Også den nye kongen var nå i praksis fange i palasset, og hadde ingen reell makt. Jang Bahadur sørga for å få ham omgitt av spioner, sensurerte det han leste så han bare fikk «passende» lesestoff, osv.

Med dette institusjonaliserte han et system som kom til å vare fram til 1951: Shah-kongene var maktesløse nikkedokker for Rana-statsministrene, som hadde den virkelige makta. Isteden sørga Jang Bahadur for å installere sine egne tilhengere ved makta, og spesielt besette ledende stillinger med medlemmer av sin nærmeste familie.

Historikere har hevda at Jang Bahadur egentlig ønska å sette sin egen familie på tronen. Men Storbritannia, som fra 1816 var den stormakta som hadde mest innflytelse i Nepal, godtok ikke det. Følgen var at Jang Bahadur isteden skapte det uvanlige systemet der han ikke tok den formelle kongemakta, men fungerte som konge. Jang Bahadur utstyrte seg sjøl med en rekke titler, som både skulle gjøre ham formelt mer likeverdig til kongen og imponere utenlandske stater (spesielt England). Han fikk også laga ei rekke strålende uniformer og designa Rana-kronen, som var en kopi av Shah-dynastiets krone, men mer overdådig, bl.a. med en klase smaragder på den ene sida. I 1849 fikk han gjennom et dekret som erklærte at kunwar-familien var rajput, noe som ga den samme kastestatus som den kongelige Shah-familien. Fra denne tida begynte han også å bruke familienavnet Rana.

Fire år etter Khot-massakren var Jang Bahadur Ranas makt så konsolidert at han kunne forlate Nepal/ Gorkha og reise på statsbesøk til Storbritannia. Reisa til Bekayaat (navnet til England på nepali) var en sensasjon i samtida. Jang Bahadur var den første ledende statsmann fra noe sørøstasiatisk land som kom på statsbesøk til Europa. Den var også ei utfordring til konservative hinduiske kretser i hjemlandet. Å reise over kalo pani (det svarte vannet – salt hav) var forbudt for hinduer av høy kaste. Jang Bahadurs reise betydde at han følte seg mektig nok til å trosse tradisjonelle parbatiya-regler hvis de ikke passa ham. Statsministerens følge dro først via Patna i det nåværende India. På veien jakta de tigre og hjorter og fanga elefanter. I Calcutta (idag Kolkata) besøkte de det hellige Jagannath-tempelet. De dro også på rundtur til moderne industri som fantes i bykjerna. Derfra dro de med SS Haddington via Madras, Ceylon og Aden til Egypt. Overalt ble følget mottatt med salutt og andre æresbevisninger. Ved Suez reiste følget over land til Alexandria, der de gikk ombord i SS Ripon og seilte videre via Malta og Gibraltar til Southampton, der de gikk iland 26. mai 1850.

Jang Bahadurs kronikør forteller om hvordan både skipenes organisering og havet gjorde et mektig inntrykk på følget, som aldri hadde sett noe liknende. For de engelske skipsbesetningene var det også en minneverdig tur. Bl.a. kunne Jang Bahadur ikke spise sammen med noen andre, for å ikke bli urein. Samtidig hadde følget med egne kyr, som Jang Bahadur mjælka, sammen med geiter, sauer og hester.

I London merka Jang Bahadur seg tekniske vidundere som vann i kobberrør og dampmaskiner. «Engelskmennene har gjort vind, vann og ild til sine slaver», var hans kommentar. De studerte mange ulike industrier, butikker, folkeliv, var på teaterforestillinger osv. Kronikøren skrev at dette var et land som Lakshmi, rikdommens gudinne, hadde smilt til. Kronikøren noterte også mye informasjon om styresettet, bl.a. at sjøl kongen (på denne tida, dronning Viktoria sto under lova, parlamentets makt, og den velorganiserte staten. Jang Bahadur Rana hadde flere møter med dronning Viktoria. Han appellerte til de snobbete engelskmennenes sans for orientalsk prakt og rikdom og ble bl.a. rost for sine strålende diamanter.

Edinburgh News skrev: «Han hadde på seg et praktfullt orientalsk kostyme, som besto av en kåpe eller tunika av et rikt blått stoff eller fløyel, kantet med gyldne kniplinger. Lua, som var ettersittende, var av hvit silke og glitra av perler og diamanter, med løkker av smaragdfarga steiner som hang ned foran, mens ei lang paradisfuglfjær vaia i lufta.» Pressa noterte også at blant de 25 i følget var ikke bare rikfolk, men også fattigslige tjenere som gikk dårlig kledd og ikke hadde sko. Fra London dro følget videre til Paris, der de bl.a. besøkte Versailles. I Frankrike bemerka pressa bl.a. Jung Bahadurs spillelidenskap, og at han avviste alle flatterende tilbud om dameselskap. Fra Paris gikk turen videre til Marseille, der pressa skrev om at de drepte geiter i hotellet, og derfra gikk turen tilbake til India og Nepal.

Turen fikk stor betydning for Nepals historie. Jang Bahadur hadde planlagt å forhandle med den engelske regjeringa. Det klarte han ikke, men til gjengjeld gjorde han systematiske studier, som han brukte til å reformere staten og utenrikspolitikken. Han hadde fra sin ungdomstids vandringer i India fått en klarere forståelse av hva den nye engelske kolonimakta betydde enn de mer provinsielle herskerne i Katmandu. Han skjønte at det var nødvendig både å lære av de vestlige landa, og komme til en forståelse med den stormakta som nå beherska det indiske subkontinentet. For å få til dette var han også villig til å trosse det konservative hinduiske forbudet mot å reise til Europa. Men samtidig var han sjøl en bærer av den konservative parbatiya-ideologien fra Gorkha. Hans mål var å bevare det tradisjonelle føydale hindu-samfunnet med dets kastevesen og andre trekk som var uforenelige med de europeiske samfunna han hadde studert. Jang Bahadurs løsning var å kopiere fra Vesten det han mente han kunne bruke i dette programmet, bl.a. sider ved moderne statsorganisering, våpen og militærvesen, uniformsmoter, arkitektur osv. Samtidig ønska han å lukke Nepal mot innflytelse som kunne true samfunnsordninga og hans egen makt. Han tillot ikke utenlandske handelsfolk å komme inn, og begrensa diplomatenes frihet til å dra rundt i Nepal. Og han forsøkte i hele sin regjeringstid å hindre rekruttering av såkalte gurkha-soldater til engelsk tjeneste i utlandet. For å hindre sosial forandring, måtte han lage en utenrikspolitikk som kunne sikre et godt samarbeid med Storbritannia, men samtidig kunne sørge for å holde de sosiale endringene som England gjennomførte i India, på armlengdes avstand.

Så snart han kom tilbake, ga Jang Bahadur ordre om gjennomføring av ei stor lovreform, som førte til at lovverket Muluki Ajn (Landets lov) ble innført i 1853. Lovverket var inspirert av den franske Code Napoleon (før og etter de to Napoleoners regjeringstid kalt Code Civil som har hatt stor betydning for moderne vestlig lovforståelse). Men innholdet i Muluki Ajn var samtidig meget forskjellig fra vestlige lovverk. Monarkistiske historikere i Nepal har lagt vekt på at lovverket på visse områder avskaffa umenneskelig behandling som hadde hjemmel i tidligere lovverk. Bl.a. ble tortur under forhør forbudt, blodhevn som var tillatt i eldre lover ble stort sett avskaffa, og bruken av dødsstraff ble innskrenka. Regulerte fengselsstraffer og bøter ble innført. Dette kan godt ha vært et resultat av påvirkninger fra Europa-turen. Men samtidig svarte det til Jang Bahadurs program for å skape en mer regulert, sentralisert stat, som sto i motsetning til forelda rettsformer som privat blodhevn og stor grad av personlig skjønn hos dommere.

Men lovverket styrka samtidig undertrykkelsen av lavkastene og marginaliseringa av ikke-nepalske og ikke-hinduiske minoriteter (det som i dag kalles dalit og janjati). Mulukti Ajn kodifiserte kastesystemet fra Gorkha i hele den nå mye større staten. Dette betydde at alle fikk ei plassering innafor kastesystemet, også de som tilhørte andre religioner enn hinduismen, f.eks. buddhister og muslimer. Noen folkegrupper ble plassert relativt høyt i kastesystemet – spesielt Gorkhas viktige militære allierte gurung og magar. Men andre folkegrupper ble definert som lavkaste – tamang-folket som lever i åsene rundt Katmandudalen ble ifølge lov til sudra, nest lavest i kastesystemet, og kunne selges som slaver. Til gjengjeld ble de høye kastenes privilegier befesta. Muluki Ajn slo fast at ingen, heller ikke staten, hadde lov til å drepe noen bramin, og braminer slapp også de store bøtene som kunne ramme folk fra lavere kaster. (Dette førte til det ironiske resultatet at seinere Malla-herskere ikke kunne henrette opprørere som hørte til bramin-kasten.) Et lovsystem som på denne måten regulerer alles plassering i forhold til hinduiske kasteregler, er ikke laga i noen annen stat. Dette endra forholdet mellom kaster og folkegrupper i Nepal, og bidro til utvikling av kaster i mange folkegrupper som ikke hadde hatt dem før.

Muluki Ajn var landets lov fram til 1962, da kaster også formelt ble avskaffa. Men i dagliglivet lever mange av Muluki Ajns regler fortsatt i store deler av Nepal, og bidrar bl.a. til den fortsatte diskrimineringa av dalit, de 15 % til 20 % som tilhører de laveste kastene.

I 1792 hadde Nepal (Gorkha) tapt en angrepskrig mot Tibet. En følge av fredsslutninga var at Gorkha formelt var tributtstat under Kinam og hvert 5. år måtte ambassader dra til Beijing med tributt til keiseren. På 1850-tallet var keiserriket i tilbakegang. Opiumskrigen, Taipingopprøret og islamske opprør nord for Tibet svekka tronen. Ambassaden til Kina i 1852 ble angivelig behandla dårlig i Tibet. I 1855 brukte Jang Bahadur Rana det som påskudd til å sende tropper inn i Tibet, og erobre områdene Kuti og Kairang. Stridighetene varte i omtrent et år, med seire og tilbakeslag for begge sider. I Nepal ble krigen oppfatta som skuffende dyr, langvarig og resultatløs. I historisk lys ble krigen likevel en framgang for Nepal, da Kinas resident i Lhasa var med på å forhandle fram ei fredsslutning som ble ratifisert i mars 1856. Avtalen ga handelsfolk fra Nepal tollfrie handelsprivilegier, tvang Tibet til å betale en årlig tributt på 10 000 rupier til Nepal, og tillot Nepal å ha en representant i Lhasa. Til gjengleld ga Nepal opp alt vunnet land og gikk med på å fortsette å betale tributten til Kina. (Nepal slutta å betale denne tributten i 1908.)

I 1857 brøt flere store opprør mot Det britisk-ostindiske kompani ut i Nord-India. Sentralt i opprøret sto muslimske indiske soldater, men hindu-soldater deltok også. Opprøret, som er blitt kalt både det store indiske mytteriet, Sepoy-opprøret og Den første indiske frigjøringskrig (avhengig av historikernes standpunkt) trua Englands posisjon på subkontinentet. Det ostindiske kompaniets makt brøt sammen, og Storbritannia måtte erstatte det med direkte kolonistyre i store deler av India. I Bengal beherska opprørerne ei av de større byene, og proklamerte et nasjonalt opprør. I England var det frykt for at Nepal ville slutte seg til opprørerne og bidra til å kaste kolonimakta helt ut. En slik frykt var ikke helt urimelig fra en britisk synsvinkel. Jang Bahadurs grandonkel Bhimsen Thapa hadde tapt en krig mot Storbritannia (Det britisk-ostindiske kompani) i 1814 til 1816. Den førte til at staten mista svære landområder i øst, sør og vest. Krigen hadde også starta Englands systematiske rekruttering av såkalte gurkhasoldater fra Nepal. Det skjedde uten tillatelse fra regjeringa i Katmandu, men hadde blitt en viktig del av det engelske indiske kolonisystemet. Kolonimakta satte stor pris på gurkhaene. De var billige, brutale og lojale. De viste også sin store verdi under opprøret. Gurkhasoldatene gjorde i motsetning til Englands andre soldater i India ikke opprør, men sloss for London med stor effektivitet og råskap. Deres fryktløse angrep med den nepalske kniven kukri gjorde dem til et vellykka terror-våpen, som den engelske hæren visste å propagandere for å skremme mulige opprørere og andre fiender. (De var bl.a. viktige i den brutale kampen om Delhi, som ble berykta også i England for massemordene på sivile etter seieren.)

Jang Bahadur slutta seg isteden til kolonimakta. I spissen på en hærstyrke på 15 000 mann gikk han inn i Bengal, kjempa i flere harde slag, og ga engelskmennene hjelp i kampanjene rundt Gorkhapur og var med på å kaste opprørerne ut av Lucknow. I mars 1858 vendte han hjem i triumf. Etterpå fortsatte Nepals hær å hjelpe kolonimakta med å knuse grupper som hadde flykta inn i Nepals Tarai. Som takk fikk Jang Bahadur en engelsk adelstittel, og Nepal fikk tilbake områder i det vestlige Tarai, som Det ostindiske kompaniet hadde tatt i 1816. (Jang Bahadur håpa på å få igjen andre områder, bl.a. det store distriktet i vest som i dag er den indiske delstaten Uttarakhand, men så langt strakte ikke britenes takknemlighet seg.)

Krigen førte til økt eksport av gurkhasoldater fra Nepal. Engelskmennene hadde ikke interesse av annen import fra det lutfattige landet, så tilgangen på gode kolonisoldater minska interessen for å legge Nepal inn under kolonien India. Herskerne i Nepal fortsatte riktignok å sette seg mot rekrutteringa helt til 1885, da ei ny gruppe Rana-er ved makta gjorde en avtale som tillot Storbritannia å rekruttere i Nepal. Kanskje det viktigste Jang Bahadur Rana oppnådde var å befeste sin posisjon som høyt verdsatt alliert for imperiet. Nå ble han betrakta som en garantist for herredømmet i India. Dermed oppnådde han den posisjonen han hadde søkt da han dro til Europa i 1850: Han hadde kolonimaktas støtte, og kunne samtidig holde det nepalske samfunnet isolert fra for mye engelsk innflytelse. Sett fra Jang Bahadur Ranas synsvinkel, ble innsatsen i det store indiske opprøret hans største og viktigste utenrikspolitiske og militære suksess.

Livet ut fortsatte Jang Bahadur å befeste sin og familiens formelle og reelle makt. Opprykket til Rajput-kasten la grunnlaget for at Jang Bahadur kunne bygge systematiske familieallianser mellom det som nå ble kalt Rana-familien og Shah-dynastiet. Jang Bahadur gifta seg med ei datter og ei niese av Fateh Jang, statsministeren som blei drept i Khot-massakren. I 1854 gifta han sin eldste sønn Jagat jang (8 år) med kongens eldste datter (6 år). I 1855 gifta hans andre sønn seg med kongens andre datter. I 1857 gifta kronprins Trilokya Bir Bikram seg med to av Jang Bahadurs døtre. (Hans dattersønn, Prithvi Bir Bikram Shah, ble konge av Nepal.) Inngifte mellom Rana-familien og kongefamilien fortsatte under hele Rana-herredømmet og etterpå, til våre dager. Kongen underskrev også et dekret om at Rana-familien skulle arve statsministerstillinga. Arvefølgen var ikke fra far til sønn, men fra bror til bror. Jung Bahadur Rana oppretta et innvikla system med ei offisiell liste over arvefølgere, som hjalp ham med å styrke allianser innafor kunwar-familien.

I 1856 trakk Jang Bahadur seg som statsminister til fordel for den eldste av sine helbrødre, Bam Bahadur Kunwar Rana. Få dager etter fikk han kongen til å gi seg tittelen maharaja (stor konge) av distriktene Lamjung og Kaski, med rett til å bruke ærestittelen sri tre ganger (mot kongens fem ganger). Tittelen skulle gå i arv til hans sønn. Dette ga ham også en betydelig inntekt. Kongen ga også maharaja Jung Bahadur stor makt over kongen og statsministeren i Nepal, bl.a. rett til å bestemme over administrasjonen, det militære og rettsvesenet, og over utenrikspolitikken, inklusive rett til å starte krig og slutte fred.

Det har vært spekulert om Jang Bahadurs hensikt var å opprette et familiedynasti der hans sønner ved å arve Maharaja-tittelen beholdt den virkelige makta i Nepal, mens han samtidig befesta familiealliansen med sine brødre, nevøer osv. ved å la dem arve statsministertittelen. Men systemet stranda angivelig på at engelskmennene ikke ville godta andre maktposisjoner i Nepal enn kongen og statsministeren. Statsminister Bam Bahadur døde i 1857, og ble fulgt av enda en bror som satt litt over en måned, Krishna Bahadur Kunwar Rana. Etter det tok Jang Bahadur statsministertittelen tilbake, og beholdt den i de siste 20 åra av sitt liv. Han levde sine seine år omgitt av stor prakt og rikdom, og fortsatte med hard hånd å undertrykke alle utfordringer mot sitt absolutistiske styre. Jang Bahadur Rana døde som følge av ei jaktulykke i Tarai i 1877, før han fylte 61 år.

Jang Bahadurs spesielle arvefølgeliste, som i hans egen levetid skaffa seg allierte blant brødre og nevøer, skulle etter hans død bli en viktig kilde til ustabilitet i Rana-dynastiet. Etter hans død sørga hans brødre straks for at den eldste av dem, Ranodwip Singh Rana, tok over både statsminister- og maharajatittelen. De to titlene fulgte hverandre i resten av Rana-tida. Dermed fikk ikke Jang Baadurs eldtre sønn, Jagat Jang, den maharaja-tittelen faren hadde tiltenkt ham. Han og hans brødre følte seg snytt og intrigerte mot sin onkel maharajaen. Følgen var at Jagat Jang sjøl ble fjerna fra arvefølgelista til statsministerstillinga.

Bedre gikk det for de 17 sønnene til Jang Bahadurs avdøde yngste bror, Dir Shhamsher Kunwar Rana. For å sikre sin arvefølge, drepte de, leda av Bir Shamsher, i 1885 både sin onkel, statsminister og maharaja Ranodwip Singh Rana, og sin nevø, Jagat Jang. Jang Bahadurs familie ble flyktninger i India, og etter et siste forsøk på væpna kupp forsvant de ut av Nepals historie. Fra 1885 til 1951 herska Shamsher-greina av Rana-slekta. Men også den skulle raskt bli splitta av kamp om arvefølgen. Arvefølgen førte til at hver Rana-statsminister bygde palasser og samla så store rikdommer som mulig for å gi i arv til sine sønner, som han ikke kunne regne med ville følge ham i stillinga. Dette bidro til å gjøre Rana-styret upopulært. Kamper mellom forskjellige grupper om arvefølgen førte til at det danna seg stridende grupper. Rana-sønner som hadde mødre av lavere kaster blei dumpa fra arvefølgelista, og disse såkalte C-klasse Ranaene kjempa for å komme på lista igjen. Til slutt førte dette til at en del av Rana-slekta gikk i opposisjon mot diktaturet. Nepal Democratic Congress (Nepals Demokratiske Kongressparti) stifta i 1948, det ene av de to illegale partiene som i 1950 slutta seg sammen for å danne Nepals Kongressparti, var finansiert Shubrana og Manabir Shamsher. Begge var C-klasse Ranaer. Sånn kom Jang Bahadurs arvefølgeliste til slutt til å bidra til revolusjonen som styrta systemet hans.

Jang Bahadurs politiske system skulle vare i over 100 år, fram til det ble styrta i 1951.Hans utenrikspolitiske allianse med Storbritannia holdt like lenge. London forsøkte å holde Rana-styret oppe til siste slutt. Deler av arven etter ham – bl.a. organiseringa av kastesystemet – fins fortsatt i dag. Under Ranaene var Nepal et svært isolert, brutalt diktatur, med arrogante herskere som forakta det store flertallet. De slapp ikke inn utlendinger (bortsett fra noen få diplomater) og til og med nekta å bygge vei fra hovedstaden til utlandet. De tillot ikke fri presse og hindra at det ble bygd biblioteker og moderne skoler. Flertallet levde i dyp, middelaldersk fattigdom. Situasjonen for lavkaster, kvinner og nasjonale minoriteter var ekstra dårlig. Etter den første demokratiske revolusjonen har det vært vanlig å gi Jang Bahadur og Rana-diktaturet skylda for all denne elendigheta.

Men Bahadur og Rana-ene som fulgte ham sto ikke for noe grunnleggende forskjellig fra Shah-kongene som de skjøv til side. Både parbatiya-ideologien som lå bak Muluki Ajn, og utenrikspolitikken bygd på allianse med England og nasjonal isolasjon, tok Rana-dynastiet over fra Shah-kongene. Etter 1951 fortsatte også Shah-kongene med forsvar for kastesystemet, for hinduisme mot andre religioner, nepali mot andre språk, motstand mot kvinnefrigjøring og heroisering av arven fra Gorkha. Særlig gjaldt det når Shah-kongene hadde diktatorisk makt.

Den viktigste forskjellen ser ut til å ha vært at Jung Bajadur og i hvert fall noen av hans Rana-etterfølgere var mindre vilkårlige, mer systematiske og intelligente enn de dummeste og mest blodtørstige av Shah-herskerne de erstatta. Ut fra denne synsvinkelen er det kanskje riktigere å se Jang Bahadur som en talentfull representant for et gammaldags og dypt rotfesta føydalt samfunnssystem, snarere enn som den viktigste grunnen til at dette samfunnsystemet har vart så lenge i Nepal.

• Rana-dynastiet
• Liste over statsministre i Nepal

• Martin Hoftun, Wlliam Raeper & John Whelpton: People, Politics & Ideology Democracy and Social Change in Nepal Mandala Book Point, Katmandu 1999
• John Whelpton: A history of Nepal – Cambridge University Press, 2005
• Manjushree Thapa: Forget Kathmandu An Elegy to Democracy – Penguin Books India 2005