Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Jakob Michael Reinhold Lenz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jakob Michael Reinhold Lenz
FødtJakob Michael Reinhold Lenz
12. jan. 1751[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Cesvaine (Guvernementet Livland, Det russiske keiserdømmet)
Død4. juni 1792[5]Rediger på Wikidata (41 år)
Moskva[6]
BeskjeftigelseOversetter, lyriker, dramatiker, lutenist, skribent Rediger på Wikidata
FarChristian David Lenz[7]
NasjonalitetTyskland
Signatur
Jakob Michael Reinhold Lenzʼ signatur

Jakob Michael Reinhold Lenz (1751–1792) var en tyskbaltisk forfatter fra romantikkens Sturm und Drang-periode.

Lenz var sønn av en pietistisk predikant. Familien flyttet til Dorpat (Torpat) i 1759, der Lenz vokste opp. Han studerte i Universitetet i Dorpat, senere teologi ved Albertus-universitetet i Königsberg.

Allerede i ung alder vakte Lenz oppsikt med religiøse dikt og to teaterstykker etter av mønstre av Klopstock, salmedikting og farens flammende prekner. Under tida i Königsberg ble Lenz fanget inn av tidens litterære strømninger og var spesielt påvirket av Herder og Kant.

Til farens fortvilelse avbrøt Lenz teologistudiet i 1771 for å bli Hofmeister for brødrene Friedrich Georg og Ernst Nikolaus von Kleist. Oppdraget var å eskortere dem til den franske armé i Elsass. I Straßburg ble Lenz kjent med Goethe. Lenz eskorterte Kleist-brødrene videre til Fort-Louis i 1772 og forelsket seg der i prestedatteren Friederike Brio. Goethe hadde nettopp hatt et kort og intenst forhold til henne, men Lenz hadde ikke hellet med seg.

I 1774 sa Lenz opp tjenesten hos brødrene Kleist for å leve som fri forfatter. Han tjente til livets opphold som privatlærer, men dypt forgjeldet forlot han Strasbourg to år etter og reiste med Goethe til Weimar. Selv om hoffet i Weimar først tok vennlig mot Lenz, ble han på Goethes anmodning utvist et halvt års tid seinere. Goethe brøt all personlig kontakt med ham, og skrev i dagboka at det hele skyldtes «Lenz' dåraktighet» (Lenzens Eseley). Den egentlige årsaken er ikke klarlagt, men sannsynligvis hadde den ubeherskede Lenz brutt hoffetiketten.

Lenz levde deretter et omflakkende liv og fikk tiltakende psykiske problemer. En yngre bror hentet ham tilbake til Riga, der han forsøkte å komme på fote igjen. Han reiste til Moskva for å lære seg russisk og oversatte bøker om russisk historie til tysk. Den psykiske helsen ble stadig dårligere og tidlig om morgenen 24. maijul./ 4. juni 1792greg. ble han funnet død i en gate i Moskva.

Lenz' liv er blitt brukt som littererært forbilde i flere verk, eksempelvis Georg Büchners fortelling Lenz, basert på en beretning av den kjente sjelesørgeren og «psykologen» Johann Friedrich Oberlin som Lenz oppsøkte på anbefaling av Christoph Kaufmann. Wolfgang Rihm har brukt denne beretningen som grunnlag for kammeroperaen Jakob Lenz. I Der rote Domino fra 2002 bruker Marc Buhl vennskapet og bruddet mellom Goethe og Lenz etter «Lenz' dåraktighet» som et utgangspunkt for en kriminalhistorie.

Lenz' første store dikt og selvstendige utgivelse er Die Landplagen (1769). Diktet er på heksameterform og tydelig influert av Klopstock, Thomson og andre. Lenz er en av «Sturm und Drang»-periodens mest djerve reprepresentanter, med Anmerkungen über Theater nebst angehängtem übersetzten Stücke Shakespeares (1774) som et av retningens mest karakteristiske programskrift. Ved siden av Goethes tidlige verk regnes Lenz' komedier Der Hofmeister (1774), Der neue Menoza (1774) og Die Soldaten (1776) som banebrytende. Noen flere teaterstykker og utkast fulgte før Lenz skrev brevromanen Der Waldbruder (1797) etter modell av Den unge Werthers lidelser, samt noen beretninger, avhandlinger og dikt (Gedichte, publisert 1891).

Lenz' verk kjennetegnes av en original og kraftfull karakteriseringskunst, et genialt dramatisk blikk og lyrisk dypsindighet. Friederike Brions samling, Die Sessenheimer Lieder, inneholder dikt av både Goethe og Lenz, og det har ikke vært mulig å sikkert fordele diktene mellom dem. Komediene til Lenz preges av en pussig blanding sanseinntrykk, forskrudde karakterskildringer og ubehersket språk. Den kunstneriske verdien til mange av Lenz' verk ødelegges av en overspenthet som kanskje avspeiler hans urolige og tildels ustyrlige personlighet.

Flere av Lenz' dikt ble gitt ut etter hans død i Dramatischer Nachlass, utgitt av Karl Weinhold i 1884. Gesammelte Schriften i tre bind ble gitt ut av Tieck i 1828, et utvalg i Kürschners Nationallitteratur (80. bind) og en ny fire-binds kritisk utgave ved Franz Blei i 1910.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jakob-Michael-Reinhold-Lenz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 176052[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id lenz-jakob-michael-reinhold[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ RBS / Lents, Jakov-Mikhail-Rejngold, kildekvalitet uspesifisert kalender[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ RBS / Lents, Jakov-Mikhail-Rejngold[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Lenz, Christian David[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource (de) Jakob Michael Reinhold Lenz – originaltekster fra den tyskspråklige Wikikilden
(de) Wikiquote: Jakob Michael Reinhold Lenz – Sitater