Johannes Hyrkanos

Johannes Hyrkanos
Født		2. århundre f.Kr.
Død		104 f.Kr.
Beskjeftigelse		Prest
Embete		Ypperstepresten i Israel (134 f.Kr. – 104 f.Kr.)
Far		Simon Thassi
Barn		Alexander Jannaios Aristobulos I Antigonus I Absalom ben Johanan[1]
Nasjonalitet		Hasmonean Kingdom
Johannes Hyrkanos på Commons

Johannes Hyrkanos (Yohanan Girhan; Yohanan Hyrcanus, hebraisk: יוחנן הורקנוס, gresk: Ἰωάννης Ὑρκανός) (død 104 f.Kr.) var en hasmoneiske (makkabeerne) leder på 100-tallet f.Kr. som styrte Israel i tiden 134-104 f.Kr. Han var sønn av Simon Makkabeus. Etter at hans svoger Ptolemaios hadde myrdet hans far og to eldre brødre, overtok Johannes posisjonen som regent og yppersteprest. Det syriske riket hadde tapt mye av sin makt, og han beseiret den syriske hærføreren Cendebeus da han gikk til angrep.^[2] Johannes allierte seg med romerne. Han erobret også Judeas naboområder Samaria og Edom, og tvangskonverterte edomittene til sin religion.^[3]

Den jødisk-romerske historikeren Josefus forklarer i Ioudaikos polemos, Den jødiske krig, at Johannes også var kjent som «Hyrkanos», men han kommer ikke inn på årsakene for dette navnet. Den eneste andre primærkilden er Makkabeerbøkene, en del av de apokryfiske skrifter i Det gamle testamente benytter seg aldri av dette navnet i forhold til Johannes, og den eneste referansen til «Hyrkanos» er i Andre Makkabeerbok 3:11^[4] med referanse til en mann som eide en del av pengene i tempelet i løpet av ministeren Heliodoros' besøk en gang rundt 178 f.Kr.

Grunnen for dette navnet er omdiskutert blant bibelforskerne, og en rekke forslag er framstilt:

• Familiebakgrunn i regionen Hyrkania («Ulvelandet») ved Det kaspiske hav.^[5]
• Et gresk kongenavn som ville ha representert tettere bånd til den hellenistiske kultur som makkabeerne hadde gjort opprør mot under det hellenistiske Selevkide-riket. Imidlertid hadde Hyrkania blitt erobret av Mitridates I av Partia i 141-139 f.Kr.
• Et navn som ble gitt av selevkiderne etter at han hadde kjempet i region sammen med Antiokos VII Sidetes mot Fraates II av Parthia i 130-129 f.Kr., et hærtokt som resulterte i løslatelsen av Antiokos' bror Demetrios II Nikator fra hans fangenskap i Hyrkania.

Johannes Hyrkanos var sønn av Simon Makkabeus og således nevø av Judas Makkabeus, Jonatan Apphus og andre søskenbarn. Deres historie er fortalt i de deuterokanoniske bøkene Første og Andre Makkabeerbok, i Talmud og av historikeren Josefus. Johannes var ikke tilstede ved et gjestebud hvor hans far og hans to brødre ble myrdet, angivelig av hans svoger, Ptolemaios. Han kvalifiserte til sin fars tidligere posisjoner, den som Kohen Gadol, ypperstepresten i Israel og som nasjonal leder (men ikke som konge).^[6] Josefus forteller at han hadde fem sønner, men kun tre navngis i hans fortellinger: Judas Aristobulos I, Antigonos I, og Aleksander Jannai.

I løpet av det første året av Hyrkanos' styre, møtte han den mest alvorlige utfordringen for uavhengig styre i Judea fra Selevkide-riket. Antiokos VII Sidetes marsjerte inn i Judea, herjet bygdene og begynte en årelang beleiring av Jerusalem. Den langvarige beleiringen fikk Hyrkanos til å fjerne enhver fra byen som ikke kunne bidra til det militære forsvaret.^[7] Disse flyktningene fikk tillatelse til å passere gjennom linjene til Antiokos. Således ble disse bokstavelig fanget i en felle midt i en kaotisk beleiring. Med en humanitær krise foran seg, lot Hyrkanos ham dem komme tilbake da løvhyttefesten begynte. Etterpå, grunnet den store matmangelen i Jerusalem, forhandlet Hyrkanos fram en fredsavtale med Antiokos.^[8]

Betingelsene for avtalen besto av utbetaling av 3000 talenter med sølv for at Antiokos brøt ned Jerusalems murer, jødenes deltagelse i Selevkide-rikets krig mot Partia, og atter en gang jødenes anerkjennelse av Selevkide-rikets kontroll.^[9] Disse betingelsene var et hardt slag for den unge herskeren. I tillegg måtte Hyrkanos plyndre graven til kong David av Israel for å kunne betale de 3000 talentene.^[10]

Følgene av beleiringen var til å begynne med et vanskelig tilbakeslag for Hyrkanos. Judea sto overfor særdeles vanskelige økonomiske tider etter at bygdene var blitt plyndret og Jerusalem beleiret. De økonomiske vanskelighetene ble i stor grad økt av de skattene som Selevkide-riket tvang på landet. I tillegg ble Hyrkanos tvunget til å følge Antiokos på hærtokt i 130 f.Kr. Hyrkanos fungerte antagelig som militær leder av en jødisk tropp i krigen.^[11]

Disse omstendighetene førte antagelig til et tap av støtte for den uerfarne Hyrkanos hos befolkningen i Judea.^[11] Folket på bygdene var særlig desillusjonerte i forhold til ham etter Antiokos' hær hadde plyndret dem. Det faktum at han istedenfor å styre et herjet Judea var i Partia for å kjempe med Antiokos førte til dyp krenkelse. I tillegg til at Hyrkanos hadde fordrevet alle som ikke kunne være soldater under beleiringen av Jerusalem, førte antagelig også til at han ble nedvurdert, og ikke minst var plyndringen av kong Davids grav et alvorlig religiøst brudd på hans forpliktelser som yppersteprest, og må ha opprørt det religiøse lederskapet.^[12]

Til tross for mangelen på støtte i denne tiden, svært tidlig i hans 31 år lange styre av Judea, fikk han en opptur i 128 f.Kr. da Antiokos ble drept i et slag mot Partia. Hva som fulgte var en tid med erobringer ledet av Hyrkanos som markerte Judeas fremste tid som den meste betydelige maktfaktoren i Syria.^[13]

Johannes Hyrkanos var i stand til å dra fordeler av uroen i Seleukia ved Tigris ved å sikre Judeas uavhengighet og samtidig erobre nye områder. I 130 f.Kr. vendte Demetrios II av Syria tilbake fra landflyktigheten i Hyrkania for å ta kontrollen over Seleukia. Imidlertid gjorde maktovertagelsen det vanskelig for Demetrios å sikre seg kontroll over Judea.^[14] Samtidig falt Selevkide-riket fra hverandre og ble oppdelt i mindre fyrstedømmer: Iturea i Libanon, Ammon i Transjordan, og de arabiske nabateere.^[15] Hyrkanos var fast bestemt å dra fordeler av oppløsningen til å styrke Judea.

Han skaffet seg også en ny hær bestående av leiesoldater som sto i sterk kontrast til de jødiske styrkene som ble beseiret av Antiokos.^[16] Den jødiske befolkningen var antagelig fortsatt i en prosess med å bygge seg opp etter ødeleggelsene fra invasjonen og beleiringen, og kunne derfor ikke skaffe nok menn for en utvidelse av hæren.^[14] Finansieringen av hæren var igjen gjort mulig av midler som Hyrkanos stjal fra kong Davids grav.^[17]

Etter beleiringen av Jerusalem sto Hyrkanos overfor en alvorlig økonomisk krise i Judea, men etter at Antiokos var død unngikk han de store utbetalingene til det svekkede Seleukia.^[18] Åpenbart bedret økonomien seg slik at han kunne utstede sine egne mynter (se nedenfor). Dessuten satte han i gang nødvendige byggeprosjekter i Judea. Han gjenoppbygget de murene som var blitt revet av Antiokos. Han bygget også en festning nord for tempelet kalt for Baris og muligens også festningen Hyrkania i den judeiske ørkenen, øst for Jerusalem, ned mot Dødehavet.^[19]

Johannes Hyrkanos søkte gode forhold med omgivende ikkejødiske makter, særlig det voksende og stadig sterkere Romerriket. To forordninger ble vedtatt i det romerske senatet som etablerte en avtale om vennskap med Judea.^[20] Selv om det er vanskelig å datere disse, representerer de anstrengelsene som ble gjort mellom Hyrkanos og Roma for å opprettholde stabile diplomatiske og politiske forhold. Et sendebud fra Hyrkanos fikk romersk bekreftelse på hasmoneisk uavhengighet.^[21] Johannes Hyrkanos var et utmerket eksempel på en lokal hersker med romersk støtte i ryggen.

Hyrkanos søkte også å opprettholde et stødig forhold til Ptolemeerdynastiets hellenistiske Egypt. Det ble antagelig gjort mulig grunnet de mange jøder som levde i Egypt, særlig i Alexandria, og som hadde forbindelser til det egyptiske hoffet.^[22] Også de greske byene Athen, på det greske fastlandet, og Pergamon ved kysten av Anatolia viste ære til Hyrkanos i en anstrengelse for formilde Roma.^[23]

Med å prege egne mynter demonstrerte Hyrkanos sin villighet til å fordele makt og ansvar. 63 mynter er funnet i nærheten av Betlehem og disse bærer inskripsjonen «Yohanan ypperstepresten». Den motsatte side av mynten hadde teksten «Jødenes råd». Det antyder at i løpet av sitt styre var Hyrkanos ingen enehersker, men måtte tidvis underkaste seg jødenes råd som hadde en viss andel minoritetsstyre.^[24] Myntene mangler avbildninger av dyr eller mennesker, noe som kan antyde at Hyrkanos etterfulgte det jødiske forbudet mot utskårne bilder. Myntene kan også bli tatt til inntekt for oppfatningen at Hyrkanos selv betraktet seg hovedsakelig som yppersteprest i Judea, og at hans styre var delt med jødenes råd.^[25]

I Judea var religiøse saker et kjerneaspekt i den innenlandske politikken. Josefus rapporterer kun en særskilt konflikt mellom fariseere og Hyrkanos.^[26] Kritikk av Hyrkanos' rolle som yppersteprest og etnark av fariseerne førte til uoverensstemmelse,^[27] men konflikten økte statusen til den jødiske sekten saddukeere.^[28]

Det er imidlertid gode grunner til å tvile på denne redegjørelsen til Josefus. Han forteller andre steder at fariseerne ikke vokste i makt før fram til styret til dronning Salome Alexandra.^[29] Myntene som ble preget under Hyrkanos antyder at han ikke hadde fullstendig sekulær autoritet. Denne redegjørelsen representerer et stykke fariseisk unnskyldning grunnet Josefus' egen fariseiske bakgrunn,^[30] og kan således representere en historisk oppfinnelse i den hensikt å høyne fariseernes status under det hasmoneiske dynastiets fremste tid. Det var antagelig spenninger grunnet de religiøse og sekulære lederrollene som Hyrkanos hadde, men det er vanskelig å anta at Josefus' fortelling er en nøyaktig beskrivelse av forholdet mellom Hyrkanos, fariseerne og saddukerne på denne tiden.

En av de siste handlinger i Hyrkanos' liv var en handling som løste enhver form for diskusjon om hans rolle som yppersteprest og etnark. I sitt testamente bestemte han at posisjonen som yppersteprest skulle skilles fra den sekulære autoritet. Hyrkanos' enke ble gitt kontroll over den sivile autoriteten etter hans død, og hans sønn Judas Aristobulos ble gitt rollen som yppersteprest. Denne handlingen representerte Hyrkanos' vilje til å inngå kompromiss i saken.^[31] En annen side av saken er at Aristobulos ikke var tilfreds med dette opplegget og fikk kastet sin mor i fengsel og lot henne sulte ihjel. Johannes Hyrkanos var i henhold til Josefus utrustet med tre gudegaver; jordisk makt, yppersteprestens verdigheten, og profetiets gave. Han døde etter et styre på over tretti år og hans død avsluttet makten til det unge jødiske kongedømmet.^[3]

Primærlitteratur

• Josefus: Jødisk forhistorie
• Josefus: Den jødiske krig

Sekundærlitteratur

• Neusner, Jacob (1968): A History of the Jews in Babylonia, bind 1, Brill Archive via Google Books
• Jagersma, H. (1986): A History of Israel from Alexander the Great to Bar Kochba, Minneapolis.: Fortress Press
• Sievers, Joseph; Neusner, Jacob red. (1990): The Hasmoneans and Their Supporters: From Matthias to the Death of John Hyrcanus I, Atlanta: Scholars Press
• Cornfled, Gaalyahu (1962): Daniel to Paul: Jews In Conflict with Graeco-Roman Civilization, New York: The Macmillan Company
• Davies, W. D. (1989): The Cambridge History of Judaism, Vol. 2: The Hellenistic Age, New York: Cambridge University Press
• Freedman, David Noel (1992): The Anchor Yale Bible Dictionary, H–J: Volume 3, New Haven: Yale University Press.